7. reisebrev: Salar de Uyuni, Potosí og Sucre (Bolivia)

BOLIVIA ER EKSTREMT!!! Dette ganske så spesielle landet er kjent for sine litt spesielle rekorder:

-Verdens høyestliggende hovedstad ligger der. (La Paz, 3660 m.o.h. Gunnar har vært der.)
-Verdens høyestliggende by ligger der. (Potosí, 4060 m.o.h. Gunnar har vært der også..)
-Verdens ledende produsent av kokain. (Dette har ingenting med Gunnar å gjøre.)

Bolivia er dessuten Sør-Amerikas fattigste land, billigste land og mest utfordrende land å reise i. Her er det ekstreme høydeforskjeller. 60% av landet ligger i tropiske Amazonas, mens nesten hele befolkningen bor i de ekstreme Andesfjellene i vest.

De fleste er indianere, og for mange av disse er spansk bare et fjernt fremmedspråk. Til daglig snakker de Quechua, Aymara, Guaraní eller et av de andre indianerspråkene. Spør du noen om de snakker engelsk, ser de bare dumt på deg. (De forstår som regel ikke spørsmålet..)

Veiene er blant de dårligste i verden, og "The Death Road", den veien i verden med flest dødsulykker, ligger også i Bolivia. (Der har forresten Gunnar syklet.....)

I tillegg er det masse korrupsjon, demonstrasjoner og blokader her, og overalt er det tiggere.

På tross av alt dette: JEG ELSKER DETTE FANTASTISKE LANDET!!!!!

Dag nr. 25, lørdag 12. juli:
Grytidlig om morgenen var fem friske europeere klare for en tre-dagers tur som skulle ende opp i verdens største saltørken, Salar de Uyuni i Bolivia.

Vi skulle kjøre en svært krevende rute. I tillegg til at veistandarden var helt ekstrem, var vi høyt til fjells. Det betød både tynn luft (med fare for høydesyke) og temperaturer langt under null.

Faktisk er hver tredje person som reiser denne veien misfornøyde, og i tillegg til de ekstreme forholdene jeg allerede har nevnt, er også en av grunnene at de fleste aktørene som arrangerer disse utfluktene, er rimelig useriøse.

Jeg skulle imidlertid få gleden av å få selskap av fire fantastiske medreisende: Sarah og Charly, et lærerpar fra Frankrike, og dessuten Kati og Pamela fra Finland. I tillegg hadde vi en veldig habil boliviansk sjåfør og guide, nemlig . Han kunne riktignok bare spansk, men jeg begynte etterhvert å få såpass kontroll på spansken min at det gikk helt fint. (Dessuten snakket både Sarah og særlig Pamela en del spansk.)

På bildet til venstre spiser vi frokost på grensa mellom Cile og Bolivia. Kulden var det første hintet vi fikk om hva vi hadde i vente.

Med jeep bar det videre oppover i fjellet, og vi passerte flere flotte innsjøer, bl.a. Den grønne lagune som dere ser på bildet over.

(Ca 4100 m.o.h.)

I bakgrunnen ligger vulkanfjellet Licancabur på 5916 meter.

Som sagt var veien krevende, og det taklet ikke jeepen vår helt. Stadig vekk måtte vi stoppe for å helle på vann. Etterhvert gikk det noe bedre, og vi kunne senke skuldrene litt.

Etter noen timer ankom vi noen varme kilder, og jeg går ut fra at dette er første og siste gang jeg får anledning til å bade utendørs i en høyde av 4250 m.o.h.!!

Lufta var kald som bare det, selv om den ekstremt sterke fjellsola varmet. Dessuten var badetemperaturen hele 35 grader, så vi hadde ingenting å klage over. (Det var verre når vi skulle opp....)

Neste stopp var disse kokende varme kildene (ca 5000 m.o.h.) som de merkelig nok kalte for geysirer.

Men det var bare masse damp, og ikke vann som plutselig sprutet opp i lufta, slik som f.eks. på Island.

Som dere ser på bildet over, syntes Gunnar det var OK å varme seg litt;-)

Utpå ettermiddagen ankom vi Laguna Colorada (4278 m.o.h.) som er en innsjø som er helt rød!!! Det hvite er ikke snø, men salt, og selv om det var bitende kaldt og kraftig vind, var det fantastisk å vandre langs denne lagunen.

Det fantes også en del flamingoer der, men de var så langt unna at jeg ikke lyktes i å ta noen gode bilder av dem. Og pga kvikksanden (se bildet til venstre) var det umulig å nærme seg flamingoene noe særlig. (Jeg prøvde...men hjelp!! Kvikksand er ikke bare bare, skal jeg si dere...)

Det var her vi skulle overnatte denne første natta, og med mest mulig tøy på, koste vi oss med en skikkelig god middag, laget av noen innfødte som bodde her.

Vi var stuptrøtte, og jeg la meg faktisk allerede kl. 20!

Det ble en meeeeeget kald natt, pakket inn i ullgensere, ulltepper og votter og luer....men vi overlevde, og det verste var at jeg sov som en stein nesten helt frem til kl. 7!!

Dag nr. 26, søndag 13. juli:

Denne dagen ble det mye bilkjøring, men vi stoppet noen ganger, bl.a. ved denne lagunen hvor jeg kom ganske nær innpå flamingoene.

Et annet sted var jeg så heldig å få tatt noen unike bilder av disse vicuñaene, denne skapningen som er så folkesky at man sjelden lykkes i å komme så nært innpå.

Underveis spiste vi også lunch ute i det fri, og midt på dagen varmet sola faktisk såpass mye at vi tinte opp litt:-)

Men veiene var fortsatt like elendige, dvs stort sett som på dette bildet her. Heldigvis hadde vi en sjåfør som ikke tok noen sjanser.

Endelig kom vi frem til Salar de Uyuni (salt-ørkenen), og helt i utkanten av denne lå vårt neste overnattingssted, nemlig ET SALT-HOTELL!!!

Både gulv, vegger, stoler, bord og senger var laget at salt, og det var en fantastisk opplevelse å bo der!

Noe som ikke var fullt så fantastisk, var at det hadde skjedd en stygg ulykke i saltørkenen denne dagen.

Noen kanadiske og belgiske turister som bodde på samme salthotell som oss, hadde kommet til kort tid etter at en bil gikk rundt midt ute i saltørkenen. Resultatet ble at sjåføren pluss to franske og en belgisk turist hadde omkommet. De tre andre passasjerene hadde overlevd, men var hardt skadd.

Disse var på samme type utflukt som oss, men med et annet selskap og jeg vurderte faktisk å booke hos dette selskapet fordi de har et godt rykte på seg, men siden de ikke kunne tilby overnatting i et salthotell, lot jeg være...

Salar de uyuni er jo helt flat, og det hørtes veldig merkelig ut at det kunne skje en ulykke der. Men den unge sjåføren hadde hatt høy fart, og trolig lekt seg litt slik at han mistet kontrollen. Vår sjåfør kjente denne sjåføren, og ble fryktelig lei seg da han fikk høre den grusomme nyheten.

Det er imidlertid ikke første gang det skjer en ulykke her. I mai måned omkom elleve israelske og japanske turister da to biler braste sammen på uforklarlig vis...

Familien som drev salthotellet hadde fire barn, og her er minstejenta Andrea.

Siden både Sarah, Charly og jeg var lærere, var det selvsagt vi som følte oss kallet til å ta oss av barna på godt pedagogisk vis. Vi lekte og herjet med dem i den tynne fjelluften til vi ble rimelig svimle og ferdige.

Her er de to mellomste barna. Jeg husker ikke hva de heter, men han guttungen tror jeg må ha sett for mye vold på TV, for han skulle bare leke sånne krigs- og voldsleker hele tida;-)

Utover kvelden ble det stadig kaldere, mye kaldere enn kvelden før, og vi varmet oss så godt vi kunne.

Under middagen varmet vi oss også på litt rødvin som vi hadde smuglet med oss.

Mette, glade og fornøyde pakket vi oss godt inn i alle ullteppene som var å oppdrive, og så bar det langt inn i drømmeland...

Dag nr. 27, mandag 14. juli:

Etter turens desidert kaldeste natt, var vi klare for å tine litt opp. (Jeg ligger nederst til venstre på bildet.)

I dag var det jo Frankrikes nasjonaldag, og mine franske venner skulle få oppleve sin "17. mai" på en litt annen måte enn ellers...

For det å oppleve verdens største saltørken, er temmelig spesielt! Til ære for mine finske venninner, tok jeg dette bildet. (Det har de samme fargene som det finske flagget;-)

Midt ute i saltørkenen ligger det ei øy som er proppfull av katuser i alle mulige slags fasonger. Vi brukte ca en time på å utforske denne øya.

Deretter gav Gunnar fullstendig blaffen i den tynne lufta, og hoppet både hit...

...og dit;-)

Og så var tida inne for å ta et skikkelig gruppebilde. (Det var egentlig meningen at vi skulle hoppe på dette bildet, men fotografen var litt for tidlig i avtrekkeren....)

Underveis hadde vi oss også en tissepause utenfor et av de andre salthotellene..

Vi spiste også vårt siste måltid sammen der.

Så var vi kommet til "siste etappe" av utflukten vår. Her passerer vi et område hvor det utvinnes salt.

Og helt på tampen fikk vi også med os denne naken-fotogra-feringen...midt ute i saltørkenen! Det var snakk om fire rimelig sprø mannfolk.

Som en "siste hilsen" fra Uyuni, utforsket vi også dette gamle toget, som (heldigvis) ikke er i bruk lenger.

Så var tiden kommet for å skille lag. Dvs....de finske jentene skulle ta bussen til La Paz (hovedstaden), mens de franske og jeg spleiset på en taxi til verdens høyestliggende by, nemlig Potosí.

Det tok mellom fire og fem timer, og veien var bare heeelt frusom. I tillegg kjørte sjåføren som en gris, selv om han hadde med seg kona og den lille dattera si.

Dag nr. 28, tirsdag 15. juli:

Dagen før hadde vi ankommet iskalde Potosí, og én natt i denne byen holdt lenge for meg. (Nå hadde jeg i alle fall vært her, i verdens høyestliggende by.)

Byen ligger for høyt til fjells til at det går an å dyrke noe der. Det finnes ingen blomster, og heller ingen dyr, bortsett fra et håndknippe llamaer.

På 1600-tallet var dette likevel en av de største og rikeste byene i verden. Potosí var på størrelse med New York, og dvs større enn både London og Madrid!

-Hva var grunnen til dette??!

Jo....nemlig sølvgruvene!! Det fantes hemningsløst mye sølv her før, men dessverre er de gode tidene forlengst forbi.

Likevel pågår gruvedriften for fullt, og per dags dato er det hele 15.000 gruvearbeidere i Potosí!!

Før jeg reiste herfra hadde jeg lyst til å besøkene en av disse.

Sammen med en gjeng andre crazy turister bar det ned i en gruve som fremdeles var i drift.

Om det var kaldt ute, var det i alle fall varmt inni i gruven, og i tillegg (selvsagt) veldig trangt.

Vi måtte krabbe ned trange, mørke ganger som det nesten ikke var luft i, og det kan jeg love dere at var en svært ubehagelig opplevelse!

Det ble verre og verre etterhvert, og mange opplevde det som veldig tøft.

Men vi var flinke til å støtte og oppmuntre hverandre, og det var faktisk bare én person som fikk panikk og måtte hjelpes ut.

Her er forrestn guiden vår, en artig skrue som fremdeles er gruvearbeider selv. Legg merke til kinnet hans som er fullt av cocablader. Disse gjør at man ikke merker at man er sliten, sulten eller tørst, og det er en umulighet å arbeide i disse gruvene uten cocablader. Disse bladene skal også hjelpe mot høydesyke.

NB!! Selv om det er den samme planten som brukes for å lage kokain, må ikke tygging av cocablader forvekles med kokainbruk. Det blir omtrent som å i at å spise poteter er ensbetydende med å drikke brennevin, siden man kan lage brennevin av poteter.

Vi hadde med oss gaver ned til de stakkars gruvearbeiderne, dvs brus, cocablader og dynamitt.

Vi var veldig velkomne og popluære, og en av grunnene var nok at de visste at vi kom med gaver til dem. I tillegg følte de seg nok litt beæret av at noen virkelig gadd å besøke dem.

Arbeiderne måtte slite og dra på dise to tonns tunge kjerrene, og det var lett og se at de hadde det tøft. Svetten silte, og de jobbet 10-12 timer i strekk uten pauser, uten mat og uten å tisse. De hadde én fridag i uka, og aldri ferier. Pga det helseskadelige inneklimaet døde de som regel før de hadde fyllt femti.

Likevel var det populært å jobbe her. Lønningene var nemlig det dobbelte av det som var vanlig mange i mange andre yrker.

Det var forresten litt nifst med disse kjerrene. Plutselig kunne de komme i full fart, og hvis du befant deg et sted der det var litt for trangt til at kjerrene kunne passere, måtte du løpe som gal for å komme i sikkerhet. (Det holdt på å gå skikkelig galt med en av de engelske jentene...)

Her ser dere Gunnar som hjelper litt til med arbeidet, og DET var ikke spøk skal jeg si dere!! Vi befant oss 4200 m.o.h. og lufta var både tynn og meeeget forurenset. I tillegg var det sagt veldig varmt.

Etter bare fem minutter måtte jeg melde pass.

Denne guttungen er bare 14 år. Han begynte i gruvene som 13-åring. Med andre ord barnearbeid...som selvsagt er strengt forbudt, også i Bolivia. (Men hvem kontrollerer det, da??)

Her er jeg endelig ute i frisk luft igjen, og jeg sier bare: ALDRI MER!!! Han som står ved siden av meg, er guiden vår.

Etter at vi kom ut, sprengte vi litt dynamitt bare for gøy, og for å avreagere litt. Pga alt støvet jeg hadde innhalert, var jeg hes resten av dagen...

Om ettermiddagen tok jeg "spleise-taxi" to timer videre nordover, til en av Bolivias flotteste byer, nemlig Sucre.

Denne byen ligger "bare" 2800 m.o.h., og det var deilig å tine litt opp igjen.

Dag nr. 29, onsdag 16. juli:
Denne dagen tok jeg det veldig med ro. Det var deilig å slentre rundt i denne fantastiske byen som på mange måter er Bolivias stolthet.

Nå blei det visst litt feil rekkefølge på bildene her, for dette bildet ble jo tatt om kvelden, etter det neste bildet, men det er så vanskelig å forandre på bilderekkefølgen på denne bloggen at det gidder jeg bare ikke å prøve på en gang...

Denne dagen besøkte jeg også en dinosauruspark, og her står jeg ved siden av den ene foten til et rimelig stort monster.

I Sucreområdet er det nemlig funnet hele 5055 fotavtrykk etter dinosaurer, så derfor har de laget denne parken.

Dag nr. 30,

torsdag 17. juli:

Denne dagen var planen å ta fly til La Paz. Intetanende om hva jeg hadde i vente, satte jeg meg inn i taxien som skulle ta meg med ut til flyplassen, normalt sett en 15-minutters tur.

Men plutselig møtte dette synet oss: En veiblokkade!!!!!

Dette er nemlig de bolivianske arbeidernes måte å streike på. Alle veier ut av sentrum var sperret, og flyet mitt gikk om kun en time!!!

Denne dagen ble atskillig mer spennende enn jeg hadde trodd på forhånd, og det kal dere få høre mer om i neste reisebrev.......

Da skal dere også få høre hvordan det gikk da jeg syklet verdens farligste vei.

Dere skal også få bli med til Bolivias del av Amazonas. Der opplevde vi at hissige, sultne pirayaer plutselig kom hoppende oppi båten vår men vi ante fred og ingen fare... Dessuten var det en smule dramatisk da jeg holdt på å skli rett inn i gapet på en krokodille. Anacondajakten var heller ikke så verst...