torsdag 25. desember 2008

12. og siste reisebrev: Colombia og Venezuela.

Dag nr. 49, tirsdag 5. august:
Denne morgenen hadde jeg god tid. Flyet fra Quito, Ecuador til Bogotá, Colombia gikk nemlig ikke før et stykke utpå dagen. I tillegg bodde jeg ganske nærme flyplassen.

Men faren med å ha god tid, er jo at da tar man det ofte altfor med ro, og det skulle jeg til de grader få erfare denne dagen!!

Først da jeg satt i taxien på vei ut til flyplassen, gikk det opp for meg: HJELP! Er klokka blitt SÅ mye?!!?!

Da jeg omsider skulle stille meg i innsjekkingskøen, var det ikke lenger noen kø der, og heller ingen i skranken. Nå er det ganske lenge siden jeg opplevde dette, og enkelte detaljer har forsvunnet fra hodet mitt. Bl.a. er jeg usikker på om det nå var 45 min. eller 1 time til flyavgang, men jeg tror helst det dreide seg om en snau time eller så.

Uansett heter det seg i Sør-Amerika at ved internasjonale flyavganger skal man møte opp ved innsjekkingen minst tre timer før flyavgang.

Som dere sikkert har skjønt, var innsjekkingen nå stengt, og jeg fant ut at jeg måtte få noen til å åpne den igjen. Men uansett hvor jeg henvendte meg, ble jeg avvist. Jeg fór opp og ned trapper - med en haug med bagasje på slep. (I Ecuador handlet jeg nemlig en del.) Jeg ble svettere og svettere, sintere og sintere, og også stadig mer høyrøsta, frustrert og stressa.

Men til ingen nytte:-(

Etter å ha fått NEI alle mulige steder, henvendte jeg meg til slutt i hovedinformasjonen, og der kom jeg i kontakt med en meget hyggelig dame - som også snakket engelsk!! (I tillegg viste det seg at hun hadde bodd i Norge!)

Nå øynet jeg faktisk håp!

Men nei. Uansett hvor hjelpsom hun enn var, klarte hun ikke å overtale de som satt med makten til å la meg få sjekke inn, og nå var det også bare en halvtime til flyet skulle gå.

Dette var virkelig krise! I tillegg til denne flyvningen til Bogotá, Colombias hovedstad, kom jeg også til å miste flyforbindelsen min videre fra Bogotá til Cartagena, Sør-Amerikas mest romantiske by, helt nord ved Det Karibiske Hav!

Men jeg måtte til slutt innse at flyet mitt kom til å reise uten meg, og den eneste muligheten til å redde resten av ferien min nå, var å kjøpe billett til en seinere avgang. Dette ville selvsagt koste flesk... (Jeg vurderte også buss, men avstandene var uendelig store, så det fant jeg fort ut at ikke ville gå.)

Ca fire timer seinere var jeg endelig på vei til Colombia, men bare til Bogotá. Jeg ville nemlig ikke rekke noe fly videre til Cartagena, og forberedte meg på en natt i landets hovedstad, en liten småby med nærmere 9 millioner innbyggere. (Colombia er forresten det nest-mest folkerike landet i Sør-Amerika. Bare Brasil har flere innbyggere!)

Med sine 2640 m.o.h. er Bogotá den 3. høyestliggende hovedstaden i verden, nest etter La Paz og Quito. Byen ligger et stykke nord for ekvator, og det var alt annet enn varmt her nattestid.

Dag nr. 50, onsdag 6. august:
Grytidlig om morgenen satte jeg endelig kursen mot Cartagena, denne perlen av en by som med rette blir regnet som Sør-Amerikas mest romantiske by.

Siden den ligger ved havoverflaten, og på den nordlige halvkule, var det mildt sagt sommer her nå i august. Dødelig varmt, med andre ord! Rom med air-condition var derfor en selvfølge.

Like selvfølgelig var det også å gå og bade i sjøen, noe jeg nesten ikke hadde fått gjort denne sommeren.

På stranda var det så varmt at jeg stadig vekk måtte kjøle meg ned i sjøen. Vanntemperaturen var imidlertid så høy at jeg egentlig aldri fikk kjølt meg ordentlig ned.


Om ettermiddagen vandret jeg rundt i gamlebyen og tok bilder. Til tross for varmen, var det faktisk en gruppe afroamerikanske barn og unge som holdt et forrykende folkedansshow!

Her var det afrikanske rytmer på høyt plan, og de brukte også veldig mange stilige, fargerike kostymer. (I den grad de hadde klær på seg i det hele tatt, da...)

Svetten silte, naturlig nok, og jeg begynte selv å svette, bare av å se på!








De var utrolig dyktige, og holdt det gående i flere timer - i den steikende varmen.

Jeg ble selvsagt ikke stående og se på hele tida, men gikk litt fra og til.

(Helt nederst i dette reisebrevet ligger det et aldri så lite videoopptak av disse danserne!)

Når dagen var omme, var det deilig å komme tilbake på et hostellrom med air-condition.

Dag nr. 51, torsdag 7. august:
Jeg reiste sporentreks til den samme stranda som dagen før. Der kom jeg i kontakt med en veldig hyggelig familie som også nøt noen fridager i denne deilige feriebyen.

Den ene guttungen deres (18 år) kjedet seg imidlertid ganske mye, og hadde derfor lyst til å finne på noe om kvelden sammen med meg. Først var jeg litt skeptisk til å drasse rundt på en colombiansk tenåring en hel kveld, men tenkte etterhvert at det kanskje ikke var så dumt likevel. I løpet av hele denne sommeren hadde jeg jo kommet altfor lite i kontakt med de innfødte, så hvorfor ikke?

Storebroren hans på 20 ble muligens også med, og før jeg forlot stranda, utvekslet vi mobil-nummer med tanke på å treffes litt utpå kvelden.


I mellomtida tok jeg meg en aldri så liten runde rundt i gamlebyen igjen, og fotograferte i kjent stil.

Denne statuen f.eks. er av Christopher Columbus.

Ellers var det utrolig mange sjarmerende bygninger fra kolonitida.

I og med at gatene i gamlebyen mange steder var ganske smale, opererte onkel politi med disse søte, små bilene. Med disse kom de jo frem nesten overalt!

På min vandring stiftet jeg også bekjentskap med denne dame- rumpa. (Jeg har bilde av forsiden hennes også, hvis noen ønsker en kopi...)

De afrikanske danserne fra kvelden før holdt det også gående denne kvelden, og jeg stakk også bort en tur for å hilse på dem igjen.

Det var mange morsomheter rundt omkring i byen, bl.a. disse to.

(Jaja, er man svart, så er man svart...)





Om kvelden ble det enda mer romantisk stemning i denne fabelaktige byen, og jeg valgte å spise en utmerket middag på en veldig koselig kubansk restaurant. Pga den trykkende varmen, valgte jeg å sitte innendørs, nærmest mulig air-condition-anlegget.

En stund seinere traff jeg de to Colombia-brødrene, og sammen gikk vi på en utrolig festlig bar der det var happy hour hele kvelden!


Dag nr. 52, fredag 8. august:
Jeg reiste ganske tidlig til stranda for å utnytte tida mest mulig, for litt utpå dagen skulle jeg tilbake til Bogotá igjen med fly.

Å komme tilbake til denne kjølige storbyen, var som å komme til en annen kant av verden.

Om kvelden gikk jeg ut på en spennende nattklubb. Det var veldig gøy der, men endte tragisk, rett og slett. Jeg ble nemlig dopet ned og bestjålet!

Nå hadde jeg riktignok veldig lite penger på meg, så det var ikke det verste. Den største konsekvensen var nemlig at jeg sov bort ET HELT DØGN!!!

Dag nr. 53, lørdag 9. august:
Litt småforvirret og uggen var jeg da jeg langt ute i de små timer ble vekket av personalet på nattklubben. Da jeg ganske raskt oppdaget at det lille jeg hadde av penger, var borte, skjønte jeg at han hyggelige fyren jeg hadde sittet og pratet med tidligere på kvelden, hadde puttet noen ulumskheter i drinken min.

Men episoden skulle få langt større konsekvenser enn jeg ante akkurat der og da...

Jeg kom meg raskt hjem til hotellet, og det neste jeg husker, var at jeg kikket på klokka, og den var ca 6 om morgenen.

Jeg syntes det var litt rart den ikke var mer, for jeg hadde liksom på følelsen at jeg hadde sovet mer enn et par timer...

-OG DET HADDE JEG OGSÅ!!

Det var nemlig blitt søndags morgen, og jeg hadde sovet OVER ET DØGN SAMMENHENGENDE!!!!!

Dag nr. 54, søndag 10. august:
Naturlig nok var jeg totalt forvirret. I tillegg følte jeg meg utrolig snytt fordi jeg hadde sovet bort HELE den siste lørdagen av sommerferien min.

Hele denne dagen følte jeg meg utrolig rar. Jeg var svimmel og forvirret, og orket nesten ingenting. Ikke hadde jeg matlyst heller.

Likevel tvang jeg meg ut. Fant ut at frisk luft ikke kunne skade...

I sentrum var det karnevals- stemning, men jeg klarte rett og slett ikke å glede meg over det. Jeg følte at jeg hadde gått glipp av så mye!

Samtidig begynte det å gå opp for meg hvor utrolig heldig jeg tross alt hadde vært.

Siden dopet var sterkt nok til å holde meg sovende i over et døgn, var det sikkert også kraftig nok til å ta livet av meg.

Jeg dro et lettelsens sukk. Jeg hadde jo tross alt overlevd noe som kunne ha fått fatale konsekvenser. I tilegg hadde jeg ikke mistet noenting, bortsett fra noen vekslepenger jeg hadde i lomma.

Hele denne dagen var jeg likevel i elendig forfatning, og det fortsatte også neste dag, den siste hele dagen min i Sør-Amerika.


Dag nr. 55, mandag 11. august:
Dagen før hadde jeg planlagt å reise på en to-dagerstur til "La Zona Cafetera", Colombias kjente kaffeplantasjedistrikt. Det kunne jeg jo bare glemme i den elendige forfatning jeg var i.

Men i dag var dagen!

Selv om det bare ville bli snakk om en kort dagstur, bestemte jeg meg for å reise. Jeg skulle ca 8 timer med buss den ene veien, og fly tilbake igjen til Bogotá om kvelden.

Utover dagen følte jeg meg stadig bedre og bedre, og på bussen ble jeg også kjent med en svært hyggelig colombiansk gutt som hette Pablo. (Dette er faktisk den eneste personen jeg ble kjent med i Sør-Amerika denne sommeren som jeg fremdeles har jevnlig kontakt med!)

Han bodde i kaffeplantasjedistriktet, og var på vei hjem med buss. Egentlig var det utrolig irriterende å skulle forlate Sør-Amerika, nå som jeg endelig begynte å komme i kontakt med folk!

Men om kvelden bar det tilbake til Bogotá igjen. Jeg tok fly fra en by som av alle ting heter Armenia! Den ligger i hjertet av La Zona Cafetera.

Om kvelden var det bare å gjøre unna den siste pakkingen. Etter hele åtte uker skulle jeg dagen etter nemlig forlate Sør-Amerika...

Dag nr. 56, tirsdag 12. august:
Første flyetappe gikk til Caracas, Venezuelas hovedstad. Jeg ankom ganske tidlig på dagen, og i stedet for å tilbringe en haug med meningsløse timer på flyplassen, satte jeg meg i en taxi med nesa mot sentrum av en av Sør-Amerikas mest kaotiske storbyer.

Jeg måtte prute som gal for å få drosje-regningen ned på et akseptabelt nivå, men fikk det til slutt akkurat som jeg ville:-)

Jeg var livredd for å komme for seint til den neste flyvningen, så derfor ble jeg bare et par timer i Caracas før jeg vendte tilbake til flyplassen igjen.

Men jeg fikk i alle fall tatt pulsen på byen, kjent på atmosfæren, liksom. Og på mange måter var det ikke en veldig hyggelig by, så sånn sett gjorde det ingenting at visitten ble noe kjapp...


Så var jeg, etter hele åtte uker, klar for Europa igjen. Neste flyvning tok meg nemlig over Atlanteren, til Frankfurt, Tyskland!

Dag nr. 56, (siste dag,) tirsdag 12. august:
Da vi landet i Frankfurt, var det allerede blitt neste dag, bl.a. pga tidsforskjellen.

Et par timer seinere satt jeg på neste fly, som tok meg til flyplassen Heathrow i London.

Derfra tok jeg t-banen inn til de sentrale deler av byen, og slo i hjel noen timer der før jeg satte kursen mot Stansted og Norwegian-flyet som skulle ta meg trygt med tilbake til Bergen.

Siden alt gikk som det skulle, ble det egentlig en veldig kjedelig dag. Men jeg var i alle fall enig med meg selv om at de fleste dagene på dette megaeventyret mitt langt fra hadde vært særlig kjedelige!

Da jeg omsider låste meg inn i leiligheten min på Flaktveit, var klokka blitt 01:15, og det var under sju timer til jeg skulle være på plass på jobb, klar for et nytt høstsemester:-)


Videoopptak av de colombianske danserne:


Takk for at du var med meg så langt, i alle fall i tankene!

-Og hvis du ikke allerede har gjort det, kan du jo helt avslutningsvis klikke på videoopptaket rett over.

Neste sommer, altså 2009, skal jeg garantert på en spennende ferietur igjen, og du har fremdeles sjansen til å henge deg på!!

-Gunnar Helås-

mandag 11. august 2008

11. reisebrev: Ekvator, Otavalo, "The Quilotoa Loop" ...og Quito igjen. (Alt sammen Ecuador.)

Dag nr. 46, lørdag 2. august:
Tidlig om morgenen var jeg på vei med fly fra Manta (ved kysten) tilbake til Quito. Som jeg nevnte i forrige reisebrev, ligger Ecuadors hovedstad kun to mil sør for ekvator. Derfor var det en selvfølge at jeg tok turen opp til denne "magiske linja" når jeg først var så nærme.

Her er monumentet som markerer ekvator. Det er bare én hake ved det: Nyere målinger med GPS har vist at dette ikke er helt nøyaktig på ekvator. Da monumentet ble bygd, bommet man med 260 meter!!

Derfor tok jeg meg en kjapp spasertur bort til det som egentlig er ekvator. Den røde linja her går nemlig heeelt nøyaktig midt på ekvator!

Må innrømme at det føltes litt spesielt å stå med venstre-foten på den nordlige halvkule og høyrefoten på den sørlige halvkule. (Eller var det motsatt? Husker ikke helt... )

Det verste var at hvilken halvkule man befinner seg på, har innvirkning på gravita-sjons-kraften, slik at om man tapper ut vannet fra denne kummen kun en meter nord for ekvator, renner det ned i sluken mot solas retning, mens om man gjør det samme en meter sør for ekvator, renner vannet med solas retning.
(Nå hevdes det visstnok fra enkelte hold at dette ikke er tilfelle om man befinner seg så nærme ekvator som en meter, men....jeg så det jo med mine egne øyne...så da så....

Lurer du på hva jeg driver med her?

Gidder ikke å forklare... du kan heller spørre meg direkte:-)

(Men det har ingenting med ekvator å gjøre, selv om jeg bare befant meg noen meter i fra.)
Dette har heller ingenting med ekvator å gjøre. Det er bare en beskrivelse av hvordan indianerne kappet hodet av folk, og tilberedte de deiligste retter av det...
Fra ekvator tok jeg taxi to timer nordover til en by som het Otavalo. Denne byen er kjent for sitt ENORME lørdagsmarked der hele byen blir forvandlet til en GIGANTISK kjøpefest, og siden det var lørdag i dag, passet det jo PERFEKT å reise hit!!
Da jeg kom frem, var klokka allerede blitt 17, og det var litt krise, for de fleste bodene stengte allerede mellom kl. 18 og 19. Likevel rakk jeg å kjøpe julegaver til hele 11 personer!!! I tillegg ble det noen bursdagsgaver og et par ting til meg selv. Akkurat hva slags ting jeg kjøpte, kan jeg ikke si så mye om, siden en del av de som skal få gavene leser denne bloggen...
Men du verden så mye flott de hadde der! Det var nesten så det var litt godt at jeg kom rett før stengetid, for ellers hadde jeg vel bare kjøpt og kjøpt og kjøpt helt uten begrensninger... Jeg var nemlig kommet i skikkelig kjøpemodus:-)
Om kvelden vendte jeg tilbake til hovedstaden Quito. Jeg tok buss, og ved siden av meg satt det en guttunge som etterhvert sovnet i fanget mitt. Etterpå takket foreldrene hans meg for at jeg hadde tatt meg så godt av ham, men egentlig hadde jeg jo ikke gjort noe som helst..
Det var deilig å være tilbake igjen i Quito, og jeg opplevde en utrooolig festlig lørdagskveld der...:-)

Dag nr. 47, søndag 3. august:
Dette er søndags-markedet i den lille landsbyen Pujilí, og jeg kan berolige dere med at jeg ikke kjøpte julegaver der...hehe..
Saken var nemlig den at jeg hadde begitt meg ut på en av de mest spektakulære veiene i Andesfjellene, nemlig "The Quilotoa Loop!"
Grytidlig om morgenen hadde jeg tatt bussen to timer sørover fra Quito, og etter å ha byttet buss i byen Latacunga, var jeg altså på vei til den lille landsbyen Pujilí.

Hvis du liker bananer, bør du ta deg en tur hit!
I tillegg solgte de all mulig annen mat mellom himmel og jord, og jeg kjøpte meg en herlig lunsj for hele 5 kr...
Så var planen å ta bussen videre oppover fjellene, men vi hadde ingen bussjåfør. Han var ute på gatene for å få flere passasjerer med. Det var nemlig uaktuelt å kjøre en eneste millimeter før bussen var helt full!

(Dette bildet er også fra søndagsmarkedet.)
Jeg prøvde å late som om jeg ikke gadd å ta bussen likevel, men det brydde sjåføren seg lite om. (Denne taktikken virket nemlig da jeg var i Georgia i fjor.)
Det var imidlertid ikke bare jeg som mistet tålmodigheten. Etter en og en halv time hadde de fleste passasjerene fått nok, men omtrent samtidig fikk jeg en idé.
Jeg spurte sjåføren hvor mange flere passasjerer han trengte, og han svarte at vi kjørte når det var kommet to stykker til.
"Men hvis jeg kjøper billett for tre personer, har du jo tjent like mange penger, og da kan vi vel dra med en gang," sa jeg. (En billett kostet nemlig bare 8 kroner, så dette hadde jeg faktisk råd til.)
Sjåføren gikk med på dette, og et øyeblikk etter var bussen i bevegelse. De andre passasjerene ble veldig glade og takket meg, og "den merkelige mannen fra Norge" ble selvsagt dagens helt:-)
Vi kjørte gjennom et fantastisk vakkert landskap, og jeg hadde virkelig følelsen av å være langt hjemmefra.
Lonely Planet-boka mi anbefaler å bruke minst tre dager på "The Quilotoa Loop", men jeg hadde tenkt å klare det på kun dager.
Etter et par timer hoppet jeg av bussen, for her lå et av Ecuadors mest forbløffende syn, nemlig krater-innsjøen Quilotoa.
(Men samtidig må jeg jo si at dette bare var blåbær sammenlignet med verdens største kraterinnsjø som ligger i Øst-Tyrkia. Der har jeg faktisk vært guide for noen italienere og nederlendere, men nok om det...)
Det var fremdeles et par mil igjen til stedet hvor jeg hadde planlagt å overnatte, og det gikk ingen buss på flere timer. Dermed tok jeg beina fatt.
Og for en deilig tur!!!
Dere kan jo se det på bildet over: Landskapet var fantastisk, og jeg storkoste meg der mens jeg gikk...og gikk...og gikk.
For å slippe å gå langs grusveien, fant jeg en krøttersti som jeg fulgte, og underveis hilste jeg på både llamaer og villsvin... -og et selskapssykt esel.
Men etterhvert kom tåka, og det var heller ikke lenge før det ble mørkt. Derfor siktet jeg meg inn mot veien igjen.
Etter en stund møtte jeg noen innfødte bønder, og jeg spurte hvor langt det var igjen til Chugchilán, den lille landsbyen hvor jeg skulle overnatte.
De sa at jeg var ca halvveis, og spurte om jeg hadde tenkt å gå resten av strekningen også.
Jeg svarte bekreftende, og da sa den ene av den:
"Det ville ikke være en bedre idé å.........
(Plutselig kom det en buss rundt svingen.)
.........å ta bussen!" fullførte han andre.
Dette var jo mildt sagt perfekt timing. Jeg var trøtt og det begynte å bli mørkt, og vips - så kom det en buss!!
20 minutter seinere var jeg fremme i denne deilige fjell-landsbyen, og jeg overnattet på Hostal Mama Hilda (se bildet til venstre). Det ble drevet av verdens hyggeligste familie, og var oppkalt etter bestemora i huset.
Det er lenge siden jeg har følt meg så velkommen som her, og jeg ble tilbudt et helt fantastisk rom!
Og vet dere hva? Det var kjempebillig!
For et enerom med eget bad (og høy standard), samt en herlig tre-retters middag (med en likør attåt) og frokost betalte jeg under 90 kroner tilsammen!!!

Da jeg ankom, var det ca en halvtime til middag, og det betydde at jeg rakk å dusje pluss en ti minutters strekk på senga.
Ved middagsbordet ble jeg kjent med de andre backpackerne, dvs to stykker fra Nederland, to fra Italia og ei dame fra England. Menneskene var hyggelige, maten var kjempegod, og de hadde fyret i ovnen slik at også var godt og varmt.

Stemningen var veldig god, og jeg følte nesten at jeg var på ei norsk fjellhytte.
Etter middagen var det en aldri så liten over-raskelse på gang: Disse småjentene slo nemlig til med en folkedansoppvisning!
De var veldig flinke, og etterhvert tok de oss i hendene, og vips - så var vi revet med i dansen, vi også:-)

Men før det skjedde, hadde de danset en dans der denne neder-landske gutten i blå genser ble viklet inn i alle disse snorene.
Skikkelig festlig!

Til slutt lot Gunnar seg fotografere sammen med barne-stjernene.
(Som dere ser, fikk jeg til og med låne en ekte dansehatt.)
Skikkelig søte småjenter, altså!
Etterpå fortsatte festen for oss voksne. Dere ser bestyrer-innen helt til venstre. Hun gjorde alt hun kunne for at vi skulle trives best mulig.
Jeg må innrømme at jeg satt og småflørtet litt med dattera på 18. Ja, det ble en meget lystig kveld med dans og god drikke, skal jeg si dere...

Dag nr. 48, mandag 4. august:
Etter en god natt i ei deilig seng langt til fjells, smakte det utrolig godt med frokost. Ikke sant det ser koselig ut?
Vi var jo litt trøtte i trynet, da...men pytt pytt...

Siden det ikke gikk noen buss videre, hailket jeg med melkebilen, og klokka ni var vi på vei videre innover mot fjell-gårdene.
Vi måtte stå på lasteplanet, og stadig vekk kom det flere mennesker på. Til slutt var vi hele 18 stykker, kvinner og barn medregnet;-)

Helt fremst på lasteplanet sto denne lille tassen!
Grusveien var humplete, og det gikk ikke så lang tid før både Gunnar og ryggsekken hans var dekket av et grått støvlag...
Jeg innbilte meg at denne melkebilen dreiv og leverte ut melk til folk, men det var faktisk stikk motsatt.
Den kjørte fra gård til gård for å samle inn melk, og langs veien stod det barn klare med fersk melk på flasker.
All melken ble så tømt over i to store tønner som stod mellom oss på lasteplanet.
De var jo så søte, disse barna.
Selv om det var veldig ukomfor-tabelt å reise på denne måten, må jeg si at det var en fantastisk opplevelse å få være med på det!
Etter ca en time var vi fremme i landsbyen Sigchos, og herfra måtte jeg atter en gang klare meg på egenhånd.
Jeg strevde litt med å få haik. Fikk først sitte på med en bil som skulle hele to km (hurra!!), og så gikk jeg et stykke før jeg endelig fikk haik med en bil som skulle tilbake til sivilisasjonen.

Det var en familie på fem, og jeg måtte dele baksetet med disse tre brødrene.
Mellomste-mann var trøtt og sovnet etterhvert i fanget mitt.

Underveis kom vi over denne stygge ulykken. Lastebilen hadde veltet kort tid før, og sjåføren var hardt skadd. Det var ingen som hadde ringt etter ambulanse, så det måtte vi gjøre. Ungene ble dessuten litt skremt, og vi prøvde å roe dem ned så godt vi kunne.

Etter et par timer kjente vi endelig asfalt under hjulene, og så satte vi kursen mot Quito.
Familien jeg haiket med, skulle til en liten by i nærheten, og den siste halvtimen måtte jeg ta bussen.

Vel tilbake i Quito reiste jeg sporentreks til gamlebyen. Jeg hadde nemlig ikke rukket å besøke det kjente Santa Catalina-klosteret ennå.
På veggene hang det mange flotte malerier, men som dere ser, var noen av dem også ganske så skrekkinngytende.
På bildet over ser dere alle sjelene som må lide i helvete.

Og her ser dere en demon som torturer mennesker som har gått fortapt.

På et annet maleri kunne man se utsultede sauer som drakk alt blodet som flommet ut av Jesus mens han hang på korset...

Deretter besøkte jeg Basilica del Voto Nacional.
Her kunne man nemlig klatre heeeeelt til topps i tårnet, og da mener jeg faktisk heeeeelt til topps!
På slutten var det bare noen stiger, og det var skikkelig nerve-pirrende!!
(Dette bildet er tatt nedenfra og opp.)

Det var bare litt tynn netting å stå på, noe som gjorde det enda mer spennende. (Det var mange som ikke torde å klatre helt opp.)
Om kvelden ble jeg kjent med noen veldig hyggelige mennesker fra Colombia som jeg fremdeles har kontakt med på mail. Det passet jo forresten ekstra bra, for neste dag skulle jeg ta til på den siste uka av ferien min, og den skulle jeg tilbringe nettopp i Colombia.
-Men før jeg kom så langt, skulle masse spennende skje. Jeg rakk nemlig ikke flyet fra Quito til Bogotá, Colombias hovedstad...!!
Mer om dette i neste (og siste) reisebrev. Da skal dere også få bli med meg til Karibien, til Sør-Amerikas mest romantiske by! I tillegg skal dere få høre om da jeg ble utsatt for noe som fatisk kunne ha tatt livet av meg (seriøst).....men med min vante flaks, så overlevde jeg også denne gangen..