3. reisebrev: Pantanal (Brasil) - Verdens største sumpområde!

Fremdeles dag nr. 9, torsdag 26. juni:
I forrige reisebrev endte jeg opp i São Paulo. Samme kveld tok jeg motvillig fly til Campo Grande, sørøst i Brasil. Jeg sier motvillig fordi jeg likte meg så godt i Brasils største by.

Campo Grande er en by som ligger i utkanten av Pantanal, verdens største sumpområde. Jeg skulle nemlig på en fire dagers campingtur i dette fantastiske området som har et helt unikt dyreliv!

Sammen med en bunch med andre gale eventyrere skulle jeg reise med den verdenskjente organisasjonen Ecological Expeditions. I motsetning til en del andre organisasjoner som opererer i Pantanal og Amazonas, verner denne organisiasjonen miljøet i stedet for å ødelegge det. (Gå gjerne inn på http://www.ecologicalexpeditions.com.br/ og les mer!)

Drømmeturen startet imidlertid først neste dag, og i mellomtida overnattet jeg gratis på et hostell som blir drevet av Ecological Expeditions.

Dag nr. 10, fredag 27. juni:
Sammen med 2 brødre, et par og en inder fra England, samt en far og datter fra Tyskland pluss tre par fra Israel, USA og Brasil hoppet en ensom nordmann inn i minibussen som skulle ta oss med til Krokodilleland.

Etter å ha kjørt 5-6 timer var veiene blitt så dårlige at vi ble vi flyttet over i denne lastebilen. Vi satt ganske trangt og ble derfor tvunget til å bli ekstra godt kjent med hverandre, og verre skulle det bli...

Endelig var vi fremme i leiren! Etter å ha blitt innkvartert i hver vår hengekøye i 2. etasje i byg-ningen på bildet over, (som var uten vegger, men fullstendig dekket av myggnetting,) var vi klare for å utforske dette fantastiske området. Fra før av var det ca 12-15 mennesker på området, bl.a. noen veldig unge engelske jenter som laget mye styr. Dette var folk som hadde ankommet en eller to dager før oss.

Doene var et kapittel for seg. Det var snakk om tre båser med utedoer på rad og rekke, og uten dører, men etterhvert ble vi faktisk ganske vant til å sitte å bæsje på utstilling sammen med andre.

På bildet til venstre ser dere henge-køyene som vi slappet av i etter å ha badet sammen med krokodiller og pirayaer i elva som fløt forbi oss. Det var helt trygt å bade der. Nå om vinteren kryr det nemlig av småfisk i elva, og både krokodillene og pirayaene foretrekker dem fremfor mennesker. (Det sa i alle fall guiden vår....)

Deretter ventet en aldeles herlig hjemme-laget middag på oss, og det var denne innfødte kona som laget all maten vår. Friske, selvdyrkete grønnsaker og deilig lokalt kjøtt gjorde susen!

Om kvelden skjedde det ikke stort, bortsett fra at en lokal gutt som var på besøk prøvde seg på ei av de engelske "fjortisene", og da Sandro, guiden vår, prøvde å jage ham fra området, braste de sammen i et skikkelig slagsmål. Bedre ble det ikke da han lokale slampenen dro frem en kniv, men til slutt gav han seg og stakk bort fra området. (Han kommer neppe noen gang tilbake.)

Dag nr. 11, lørdag 28. juni:
Denne dagen fikk Gunnar et nytt klengenavn: The Jungle Boy! (Jeg skal forklare hvorfor seinere...)

Dagen begynte med ridetur. Denne tyske jenta reiste sammen med sin far, og siden hun hadd bodd et år i Haugesund og fire år i Oslo, snakket hun veldig bra norsk!

Det gjorde nok neppe villsvinet som vasket beina til hesten. Denne merkelige krabaten var minst like tam som griseknoen til Emil fra Lønneberget, og den ble så glad i meg at den begynte å vaske på meg også.

Her ser dere meg på hesten min.

Den var veldig lydig, men det var ikke alltid den travet like fort som jeg ønsket.

Selv om ikke det var spesielt utfor-drende, hadde vi en flott ridetur i natur-skjønne områder.

Vi så ikke så veldig mange dyr, bl.a. bare én eneste krokodille. (Tipper at hestene skremte bort de fleste dyrene.)

Etter en deilig lunch og en halvtime i hengekøya, var vi klare for ettermiddagsutflukten, nemlig en labbetur inn i skogen for å se på dyre- og planteliv.

Vi så veldig mange flotte fugler, men de var selvsagt vanskelige å komme nær innpå, og derfor nesten umulig å ta bilde av, særlig med et kompaktkamera som bare har 3x zoom.

Likevel fikk jeg da tatt noen brukbare bilder...

Dette er Brasils vakreste fugl, nemlig Arara Azul (blå arapape-gøye). Vi så veldig mange av dem, og jeg tok haugevis av bilder, men som sagt var det fryktelig vanskelig. Dette ble det beste bildet jeg klarte å ta. (Klikk på det, så får du det opp i stort format.)

Dette treet blir brukt til å lage medisin mot bronkitt. Sandro, guiden vår hadde utrooolig god peiling på alt dyreliv og planteliv i dette området, og det var knapt et spørsmål han ikke kunne svare på.

Tro det eller ei, men dette er faktisk kokosnøtter! (Vel og merke på et tidlig stadium.)

Sandro fortalte at mora hans pleide å la ham og søsknene hans få drikke denne sevjen da han var barn. Det var nemlig en effektiv medisin mot parasitter!

Denne planten blir brukt til å lage knallsterke tau og rep.

Den tyske jenta (som jeg selvfølgelig ikke husker navnet på) følger ivrig med mens Sandro viser og forklarer.

Saften fra denne planten kunne dessuten lindre insektbitt, omtrent som aloe vera.

Denne planten inneholder hemningsløst mye karbohydrater, og kan være fin å ty til hvis man blir sulten og er langt hjemmefra:-)

Sandro hadde forresten bare to års skolegang, og hadde lært seg engelsk ene og alene ved å prate med utenlandske turister. Og tro meg: Engelsken hans var faktisk veldig bra!!

Denne frukten smakte omtrent som ananas. Jeg spiste ivrig av den helt til en av de andre plutselig oppdaget at frukten var proppfull av makk!! (Som også smakte ananas...)

Jeg holdt på å spy der og da, men lot være, for to minutter tidligere hadde jeg fått navnet The Jungle Boy, og ekte jungelgutter spyr vel ikke bare fordi de har spist makk!

Grunnen til navnet The Jungle Boy var at pga alle stikkebuskene, var det ingen av de andre som klarte å krype inn i krattet og få fatt i disse ananaslignende fruktene. Selv Sandro måtte gi opp!

Da kom Gunnar til unnsetning. Uten å nøle en millimeter, krabbet han inn i stikkebuskene og høstet frukter som om aldri han skulle ha gjort noe annet. Derfor dette jungelnavnet, altså:-)

Denne planten må jeg innrømme at jeg ikke helt husker nytteverdien av, men Sandro mente at med litt fantasi, kunne den også brukes som juletre.

-Nå husker jeg det, forresten! Den ble brukt til å rense vann. Hvis du heller skittent vann oppi denne "koppen", vil all dritten trekke inn i selve planten, slik at selve vannet blir reint og kan drikkes. Ganske genialt!

Det var dessverre ikke så mange spennende edder-kopper i Pantanal, og de jeg kom over, var ikke spesielt giftige engang:-(

Innen vi var kommet tilbake igjen til leiren, var det blitt stummende mørkt, og vi var klare for middag og caipirinha, Brasils nasjonaldrikk.

Dag nr. 12, søndag 29. juni:

Selv om det var grisekaldt om natta, dvs bare noen få varme-grader, var det deilig å våkne opp til en ny dag.

Hver dag stod vi opp kl. 6:30, omtrent ved soloppgang, og da var det fremdeles ganske kaldt.

Om natta gjaldt det nemlig å pakke seg godt inn, slik som jeg har gjort her. Det å sove i ei henge-køye er en vanesak, og det fungerte bedre og bedre for hver natt.

Så var det tid for frokost. Som dere ser, fungerte også vedovnen vår som brødrister!

Kl. 7 var det fremdeles ganske kaldt, som dere ser, men bare en halvtime seinere var det såpass mye varmere at det gikk an å gå i shorts og t-skjorte uten å fryse mer enn bare litt. Midt på dagen var det bortimot 30 grader.

Først på menyen denne dagen var piraya-fisking!

Vi tøffet avgårde oppover elva i to båter.

Da vi hadde kommet frem til der vi skulle prøve fiskelykken, var det frem med fiskestenger og pirayaenes yndlingsmat: Blodig kjøtt!!

Det var vanskelig å få napp. Pirayaene var tydeligvis ikke særlig sultne. Den første som fikk napp, var Sandro. Han hadde vel sikkert teknikken inne, vil jeg tro.

Må innrømme at dette var veldig spennende! Her holder jeg pirayaen som Sandro fikk.

Kvelden før smakte jeg foresten på piraya som vi stekte i leiren, og det smakte fortreffelig!!

Pirayaer finnes i tre forskjellige farger, og dette var altså den gyldne versjonen.

Her kysser jeg forresten en LEVENDE piraya!

(Men ikke på munnen, selvsagt. Tennene er sylskarpe!!!)

Vi fikk også denne mallen (catfish) på kroken.

Om etter-middagen var vi klare for jeepsafari.

Dvs, den første delen av turen kjørte vi jeep, og deretter vasset vi videre innover i Pantanals endeløse sumpområder.

På bildet over ser dere ei ku på tur:-)

Husker ikke helt hva disse skap-ningene het, men merkelige (og folkesky) var de i alle all...

Kvelden før hadde det forresten også kommet ei jente fra Makedonia, en gutt fra New Zealand og to gutter fra Australia, og de joinet oss andre på jeepsafarien.

Plutselig kom vi over en haug med kroko-diller. Dvs, egentlig var det caiman-alligatorer, men det høres så mye kulere ut å si krokodille.

Dessuten beveger caimanalligatorne seg mer på samme måte som krokodiller. De har også både lengre og skarpere tenner enn andre alligatorer...

Jeg prøvde å se hvor nærme jeg kunne komme en krokodille før den reagerte, men da jeg var en meter i fra, ropte guiden: "STOPP, det holder!!"

Som sagt måtte vi vasse en god del, og sumpene var både gjørmete og fulle av gress og alle ekle dyr...

Her er også en emu som vi plutselig fikk øye på. Merkelige skapninger, må jeg si...

Jeg tror dette var en eller annen form for stork, men jeg er langt fra sikker...

Det var en del kreps i sumpområdene som vi vasset i, og derfor fant vi også krepseegg (hvis ikke jeg husker helt feil nå...).

Det var også en del brøleaper i trærne, men de var folkeskye og flinke til å gjemme seg.

Etter mørkets frembrudd brølte de forresten noe helt forferdelig. Det hørtes omtrent ut som et fly som skulle ta av!!

Har ikke peiling på hva slags blomst dette er, men den var litt fin, så derfor tar jeg den med i bloggen min:-)

Etterhvert var det begynt å bli såpass mørkt at vi vendte nesa mot jeepen igjen, og tilbake i leiren ventet en deilig middag på oss;-)

Siden dette var siste kvelden vår, var vi ekstra sosiale. Nå begynte vi jo også å kjenne hverandre veldig godt!

Dag nr. 13, mandag 30. juni:

Vår siste dag på camp'en var kommet, og før vi hoppet ombord i lastebilen igjen for å reise tilbake til Campo Grande, fikk vi med oss en aldri så liten båttur.

Igjen var det selsagt for å studere dyrelivet, og denne gangen var det først og fremst fugler det dreide seg om.

Husker ikke en dritt av hva alle disse rare fuglene het, men jeg kan sikkert finne det ut. (Eller kanskje du vil finne det ut for meg, så slipper jeg:-)

Dessuten var det jo som sagt klin umulig å fotografere alle disse dumme fuglene. Ofte forsvant de mens vi ennå var over hundre meter unna...

På denne båtutflukten gikk vi også i land et sted for å bade.

Så var tiden kommet for å ta farvel med guidene våre, samt "mammaen" som laget all maten vår. Det var jo en smule trist, da.

Men enda tristere var det å skilles fra resten av reise-følget. Det dreide seg nemlig om veldig flotte folk.

I tillegg til å ta gruppebilde med alle fotoapparatene våre, utvekslet vi også e-postadresser og facebooknavn.

Tilbake i Campo Grande var det deilig å få tatt en etterlengtet varm dusj. Vi hadde faktisk dusj i leiren i Pantanal også, men kun kaldt vann.

I det neste reisebrevet skal dere få være med på en svipptur til Paraguay, landet som nesten ingen reiser til...

I det samme reisebrevet står også Iguazú på menyen, de enorme fossefallene på grensa mellom Brasil og Argentina, og DET skal jeg si dere var heeelt fantastisk, så bare gled dere!!!