mandag 7. juli:
De fem - seks neste reisebrevene vil dreie seg om Andesfjellene, og jeg kan love dere noen fantastiske naturopplevelser!
Da flyet fra Buenos Aires landet i SALTA i Nordvest-Argentina, begynte en ny epoke av reisen min. Nå skulle det dreie seg om fantastisk natur, isende kalde dager langt til fjells og en mengde nye vennskap.
Selve Salta var heller ikke et spesielt interessant sted, men det var dit det gikk fly, og det var et supert sted å bruke som base for å utforske de fantastiske fjellområdene nordvest i Argentina.
Menneskene her var veeeldig annerledes enn i Buenos Aires. Langt over 90% var mestisoer, altså folk med "indianerblod", og de var derfor mye mørkere i huden enn folk i Buenos Aires, som for det meste er av europeisk avstamning.
I tillegg tok jeg denne gondolbanen opp til et fjell hvor jeg hadde flott utsikt utover hele byen.
Dag nr. 21,
tirsdag 8. juli:
Egentlig hadde jeg tenkt å reise med Tren a las Nubes (toget til skyene) opp til La Puna, selve fjellplatået på "taket" av Andesfjellene. Men dette toget er innstilt på ubestemt tid fordi de holder på å skifte ut alle jernbaneskinnene.
Sammen med den argentinske guiden/sjåføren vår bar det oppover "Ruta 51", og mesteparten av tiden kjørte vi parallelt med jernbaneskinnene.
Deretter tok vi fatt på Argentinas lengste vei, nemlig "Ruta 40" som går fra Ushuaia lengst sør i landet til La Quiaca, helt nord ved den bolivianske grensa. Denne veistrekningen er hele 5170 km lang!!!
Alpaca-ull går jo for å være veldig bra, men enda bedre er Vicuña-ull. Problemet er bare det at vicuñaen er fredet, og derfor er det forbudt å kjøpe produkter laget av Vicuña-ull. Guanacoen ligner Vicuñaen, bare den er større. Begge disse dyreartene er meget folkesky og vanskelig å komme nært innpå.
Verdens største saltørken, Salar de Uyuni i Bolivia er imidlerid åtte ganger større, og i neste reisebrev skal dere få høre om mitt fantastiske møte med dette fantastiske underverket.
Hvis det f.eks. er mye jern i fjellet, blir det rødt (rust), og hvis det er mye kobber, blir det grønt pga irr.
Han i rødt og grått er fra Hellas, og han skal jeg kanskje treffe igjen i Bolivia. De tre andre var arbeidskollegaer og kom fra Buenos Aires.
Vi hadde det bare sååå utrolig sosialt sammen, og det ble en litt senere kveld enn planlagt.....
Dag nr. 22, onsdag 9. juli:
Dag nr. 22, onsdag 9. juli:
Det er én helt spesiell grunn til at Purmamarca er verdt et besøk, nemlig dette fjellet her:
Etter å ha knipset hemningsløst mange bilder av dette fjellet, var jeg klar for neste dagsutflukt, og det skulle vise seg at jeg nok en gang skulle få selskap av noen veldig, veldig koselige mennesker.
Denne gangen dreide det seg om et fransk par (de var medisinstudenter begge to) og en amerikansk gutt som til vanlig dreiv med engelskundervisning i Paraguay.
I tillegg hadde vi en svært så hyggelig sjåfør og guide. Hun snakket visst de fleste språk, virket det som...
Denne dagen gikk ferden nordover mot byen Humahuaca, og selv om det ikke var halvparten så interessant som dagen før, var det mye mer sosialt.
Om kvelden ble jeg kjent med noen innfødte, og sammen gikk vi på nattklubb. Vi hadde det bare så utrolig gøy!!!
Lite ante jeg da om at den neste dagen skulle bli den desidert verste så langt denne sommerferien....
Dag nr. 23, torsdag 10. juli:
Denne dagen var planen å krysse Andesfjellene over til Chile. Dagen før hadde jeg kjøpt bussbillett. Denne veistrekningen på 640 km skulle ta ca 10 timer.
Dag nr. 23, torsdag 10. juli:
Denne dagen var planen å krysse Andesfjellene over til Chile. Dagen før hadde jeg kjøpt bussbillett. Denne veistrekningen på 640 km skulle ta ca 10 timer.
Det skulle imidlertidig vise seg at nattklubbesøket mitt kvelden før skulle få uante konsekvenser. Jeg ble der litt for lenge, og resultatet ble at bussen kjørte uten meg!
KRISE!!! Neste buss gikk nemlig ikke før tre dager seinere, og den stramme tidsplanen min hadde nå sprukket fullstendig!
Jeg var heeelt desperat og kastet meg inn i første og beste taxi, i håp om å ta bussen igjen i San Salvador de Jujuy, 125 km lenger nord. (Nå er det heldigvis ufattelig billig å kjøre drosje i Argentina, så denne turen kostet meg bare 220 kr.)
Men det var til ingen nytte. Bussen var allerede kommet langt forbi, og på dette tidspunktet hadde vel de fleste gitt opp.
Det er litt annerledes når det gjelder Gunnar. Han gir ikke opp så fort og tok derfor en ny taxi ca 10 km ut av sentrum, og langs en øde landevei prøvde han å få haik.
Ingen biler stoppet.
Men plutselig kom det en buss som skulle til en landsby ca 1,5 t videre oppover, og jeg hoppet inn.
Fra denne landsbyen tok jeg på nytt en taxi ut av sentrum, og prøvde atter en gang å haike. Dette var et svært øde sted, og ingen biler kom.
Etterhvert begynte jeg å fundere på hvordan dette skulle ende. Tenk om jeg ble nødt til å overnatte utendørs her oppe i fjellheimen. Det kom til å bli bitende kaldt og veldig ensomt.
Innimellom kom en og annen bil, men selv om jeg prøvde å se snill ut, var det ingen som gadd å ta meg med.
Det at ting var så utrolig usikkert og uforutsigbart, var slitsomt, og i tillegg hadde jeg jo ikke sovet noe som helst natta før. Jeg var med andre ord rimelig utslått, men måtte bare prøve å skjerpe meg.
De jeg haiket med, var fryktelig bekymret for meg, og da vi kom til saltørkenen, var det tungt for dem å sette meg av. De fulgte nøye med om jeg fikk haik videre, og gleden var stor da jeg kun 2 minutter seinere satt trygt plantet i et nytt sete.
Nå ble Gunnar glad!!!
Vi hadde en fantastisk artig kjøretur, og underveis stoppet vi for å spise og hilse på gamle kjente av denne utrolig hyggelige sjåføren.
Ca kl. 19, dvs tre timer seinere enn bussen, ankom vi San Pedro de Atacama. Denne lille turistmagneten av en by ligger 2400 m.o.h. og er hovedsakelig kjent som inngangsporten til Atacamaørkenen. Denne saltørkenen er nemlig det stedet på jorda der det kommer minst nedbør, og jeg hadde intensjoner om å stifte bekjentskap med dette stedet som altså var rake motsetningen til Bergen.
Restauranten på bildet til venstre hadde i likhet med mange andre steder her et bål i midten, og jeg satte meg så nærme som mulig for å tine opp litt mens jeg spiste min første middag i Chile.
Denne dagen hadde vært enormt spesiell, og det var deilig å roe seg ned litt...om enn så lenge..........
Dag nr. 24, fredag 10. juli:
Kl. 5:30 ble jeg vekket av nattevakten på hostellet. En halvtime var jeg og de andre som skulle være med på utflukt til Atacamaørkenen klare for avgang. Ute var det bitende kaldt.
På bildet over ser dere ei lita sky, men det er fra en aktiv vulkan. I Chile er det nemlig hele 150 vulkaner, dvs 10% av alle vulkaner i hele verden!!
Etter å ha fått med oss soloppgangen her og spist en lettere frokost ute i det fri, kjørte vi oppover i fjellene for å se på det unike plantelivet, og her kommer en aldri så liten presentasjon av det vi lærte:
Man gjør følgende:
-Først må den tisses på.
-Deretter røres blandingen av tiss og plante sammen til en røre som altså kan brukes som gips.
Hvis du følger fjellpasset helt bakerst på bildet, kommer du til Argentina.
Men lilla poteter hadde jeg aldri spist før!
Den var fryktelig nysgjerrig på hva som fantes inni denne lille butikken.
Til slutt bar det tilbake til San Pedro igjen, mettet av inntrykk.
Det neste reisebrevet dreier seg bl.a. om en tre-dagers utflukt til verdens største saltørken, Salar de Uyuni i Bolivia.
Bolivia er forresten veeeeeldig eksotisk og på mange måter et ekstremt land, så bare gled dere!!
1 kommentar:
Legg inn en kommentar