6. reisebrev: Første etappe av Andesfjellene (Argentina og Chile)

Dag nr. 20,
mandag 7. juli:
De fem - seks neste reisebrevene vil dreie seg om Andesfjellene, og jeg kan love dere noen fantastiske naturopplevelser!

Da flyet fra Buenos Aires landet i SALTA i Nordvest-Argentina, begynte en ny epoke av reisen min. Nå skulle det dreie seg om fantastisk natur, isende kalde dager langt til fjells og en mengde nye vennskap.

Det vil si, Salta lå ikke så ekstremt høyt til fjells, bare 1200 m.o.h., ved foten av Andesfjellene.

Selve Salta var heller ikke et spesielt interessant sted, men det var dit det gikk fly, og det var et supert sted å bruke som base for å utforske de fantastiske fjellområdene nordvest i Argentina.

Menneskene her var veeeldig annerledes enn i Buenos Aires. Langt over 90% var mestisoer, altså folk med "indianerblod", og de var derfor mye mørkere i huden enn folk i Buenos Aires, som for det meste er av europeisk avstamning.

De tre første bildene i dette reisebrevet er fra selve Salta, og jeg brukte ettermiddagen til å orientere meg om hvilke utfluktsmuligheter denne delen av landet hadde å by på.

I tillegg tok jeg denne gondolbanen opp til et fjell hvor jeg hadde flott utsikt utover hele byen.

Dag nr. 21,
tirsdag 8. juli:
Egentlig hadde jeg tenkt å reise med Tren a las Nubes (toget til skyene) opp til La Puna, selve fjellplatået på "taket" av Andesfjellene. Men dette toget er innstilt på ubestemt tid fordi de holder på å skifte ut alle jernbaneskinnene.

Derfor ble det biltur i stedet, sammen med tre veldig festlige ameri-kanske jenter.

Sammen med den argentinske guiden/sjåføren vår bar det oppover "Ruta 51", og mesteparten av tiden kjørte vi parallelt med jernbaneskinnene.

Som dere ser, er kaktusene her oppe litt for store til å ha i vinduskarmen. Dette bildet (og det forrige) ble tatt i Santa Rosa de Tasil, ca 3000 m.o.h.

Etter noen timer kom vi hit, og det vil si San Antonio de los Cobres, 3700 m.o.h.

Deretter tok vi fatt på Argentinas lengste vei, nemlig "Ruta 40" som går fra Ushuaia lengst sør i landet til La Quiaca, helt nord ved den bolivianske grensa. Denne veistrekningen er hele 5170 km lang!!!

Her er en flokk med llamaer som gikk og beitet langs Ruta 40. I tillegg fantes det både Alpaca, Vicuña og Guanaco på La Puna.

Alpaca-ull går jo for å være veldig bra, men enda bedre er Vicuña-ull. Problemet er bare det at vicuñaen er fredet, og derfor er det forbudt å kjøpe produkter laget av Vicuña-ull. Guanacoen ligner Vicuñaen, bare den er større. Begge disse dyreartene er meget folkesky og vanskelig å komme nært innpå.

Så kom dagens høydepunkt, nemlig Salinas Grandes, en veldig stor saltørken (3500 m.o.h.)

Verdens største saltørken, Salar de Uyuni i Bolivia er imidlerid åtte ganger større, og i neste reisebrev skal dere få høre om mitt fantastiske møte med dette fantastiske underverket.

Men det var ganske morsomt i Salinas Grandes også, og som dere ser, likte de tre jentene fra San Francisco, San Diego og Nord-Carolina seg veldig godt der.

Etter å ha passert et fjellpass på 4170 m.o.h., bar det nedover mot sivilisa-sjonen igjen. Vi kjørte imidlertid en annen rute som var mye brattere enn den vi kjørte oppover. (Reine Trollveggen...)

Langs veien ble landskapet vakrere og vakrere, og det mest karakter-istiske var disse fjellene i mange forskjellige farger.

Hvis det f.eks. er mye jern i fjellet, blir det rødt (rust), og hvis det er mye kobber, blir det grønt pga irr.

Vel fremme i den bittelille landsbyen Purmamarca (2400 m.o.h.), tok jeg farvel med de andre. De skulle nemlig tilbake til Salta, mens jeg skulle overnatte her. Som dere ser, var landskapet helt fantastisk!

Om ettermiddagen tok jeg meg en liten fotograferingsrunde, og da traff jeg på disse to fotogene krabatene her.

Jeg kom også over disse ungene som lekte med biler på hustaket!

På hostellet der jeg bodde, delte jeg rom med disse tre FAN-TASTISKE mennes-kene, og om kvelden gikk vi sammen ut på en veldig koselig bar.

Han i rødt og grått er fra Hellas, og han skal jeg kanskje treffe igjen i Bolivia. De tre andre var arbeidskollegaer og kom fra Buenos Aires.

Vi hadde det bare sååå utrolig sosialt sammen, og det ble en litt senere kveld enn planlagt.....

Dag nr. 22, onsdag 9. juli:

Det er én helt spesiell grunn til at Purmamarca er verdt et besøk, nemlig dette fjellet her:

Det kalles Cerro de los Siete Colores (Fjellet med de syv farger), og i virkelig-heten ser det enda mer fantastisk ut enn på dette bildet her.

Etter å ha knipset hemningsløst mange bilder av dette fjellet, var jeg klar for neste dagsutflukt, og det skulle vise seg at jeg nok en gang skulle få selskap av noen veldig, veldig koselige mennesker.

Denne gangen dreide det seg om et fransk par (de var medisinstudenter begge to) og en amerikansk gutt som til vanlig dreiv med engelskundervisning i Paraguay.

I tillegg hadde vi en svært så hyggelig sjåfør og guide. Hun snakket visst de fleste språk, virket det som...

Denne dagen gikk ferden nordover mot byen Humahuaca, og selv om det ikke var halvparten så interessant som dagen før, var det mye mer sosialt.

Vi stoppet litt underveis, og på et av stedene viste jeg frem mine egne private bilder fra Norge til disse nysgjerrige barna.

I Huma-huaca var det en del opptog og greier. I dag var det nemlig Argentinas nasjonal-dag!!

På vei tilbake til Salta stoppet vi i byen San Salvador de Jujuy, og som dere ser, var vi kaffe-tørste:-)

Om kvelden ble jeg kjent med noen innfødte, og sammen gikk vi på nattklubb. Vi hadde det bare så utrolig gøy!!!

Lite ante jeg da om at den neste dagen skulle bli den desidert verste så langt denne sommerferien....

Dag nr. 23, torsdag 10. juli:
Denne dagen var planen å krysse Andesfjellene over til Chile. Dagen før hadde jeg kjøpt bussbillett. Denne veistrekningen på 640 km skulle ta ca 10 timer.

Det skulle imidlertidig vise seg at nattklubbesøket mitt kvelden før skulle få uante konsekvenser. Jeg ble der litt for lenge, og resultatet ble at bussen kjørte uten meg!

KRISE!!! Neste buss gikk nemlig ikke før tre dager seinere, og den stramme tidsplanen min hadde nå sprukket fullstendig!

Jeg var heeelt desperat og kastet meg inn i første og beste taxi, i håp om å ta bussen igjen i San Salvador de Jujuy, 125 km lenger nord. (Nå er det heldigvis ufattelig billig å kjøre drosje i Argentina, så denne turen kostet meg bare 220 kr.)

Men det var til ingen nytte. Bussen var allerede kommet langt forbi, og på dette tidspunktet hadde vel de fleste gitt opp.

Det er litt annerledes når det gjelder Gunnar. Han gir ikke opp så fort og tok derfor en ny taxi ca 10 km ut av sentrum, og langs en øde landevei prøvde han å få haik.

Ingen biler stoppet.

Men plutselig kom det en buss som skulle til en landsby ca 1,5 t videre oppover, og jeg hoppet inn.

Fra denne landsbyen tok jeg på nytt en taxi ut av sentrum, og prøvde atter en gang å haike. Dette var et svært øde sted, og ingen biler kom.

Etterhvert begynte jeg å fundere på hvordan dette skulle ende. Tenk om jeg ble nødt til å overnatte utendørs her oppe i fjellheimen. Det kom til å bli bitende kaldt og veldig ensomt.

Innimellom kom en og annen bil, men selv om jeg prøvde å se snill ut, var det ingen som gadd å ta meg med.

Etter langt om lenge stoppet det likevel en bil, og det var et hyggelig par fra Buenos Aires som mer enn gjerne ville ha selskap! Dessverre skulle de bare ca 1,5 time videre, (til saltørkenen jeg hadde besøkt to dager før,) og hvis det skulle fortsette på denne måten, hadde jeg ingen nubbesjanse til å nå frem til Chile i løpet av dagen.

Det at ting var så utrolig usikkert og uforutsigbart, var slitsomt, og i tillegg hadde jeg jo ikke sovet noe som helst natta før. Jeg var med andre ord rimelig utslått, men måtte bare prøve å skjerpe meg.

De jeg haiket med, var fryktelig bekymret for meg, og da vi kom til saltørkenen, var det tungt for dem å sette meg av. De fulgte nøye med om jeg fikk haik videre, og gleden var stor da jeg kun 2 minutter seinere satt trygt plantet i et nytt sete.

Denne mannen (som forøvrig var fra Brasil) skulle nemlig kjøre en tom buss over til Chile, og han skulle til og med til San Pedro de Atacama, den samme byen byen som jeg skulle til!!

Nå ble Gunnar glad!!!

Vi hadde en fantastisk artig kjøretur, og underveis stoppet vi for å spise og hilse på gamle kjente av denne utrolig hyggelige sjåføren.

Etterhvert ble det mørkt, og det var ganske så stemnings-fullt betrakte sol-nedgangen midt oppe i Andes-fjellene, ca 4200 m.o.h.

Ca kl. 19, dvs tre timer seinere enn bussen, ankom vi San Pedro de Atacama. Denne lille turistmagneten av en by ligger 2400 m.o.h. og er hovedsakelig kjent som inngangsporten til Atacamaørkenen. Denne saltørkenen er nemlig det stedet på jorda der det kommer minst nedbør, og jeg hadde intensjoner om å stifte bekjentskap med dette stedet som altså var rake motsetningen til Bergen.

Men det var først mulig neste dag, og i mellomtida hadde jeg behov for å varme meg litt, for ute var det dødskaldt.

Restauranten på bildet til venstre hadde i likhet med mange andre steder her et bål i midten, og jeg satte meg så nærme som mulig for å tine opp litt mens jeg spiste min første middag i Chile.

Denne dagen hadde vært enormt spesiell, og det var deilig å roe seg ned litt...om enn så lenge..........

Dag nr. 24, fredag 10. juli:

Kl. 5:30 ble jeg vekket av nattevakten på hostellet. En halvtime var jeg og de andre som skulle være med på utflukt til Atacamaørkenen klare for avgang. Ute var det bitende kaldt.

Selv om det aldri regner her, betyr det ikke at det er tørt. Under-jordiske kilder fra Andes-fjellene sørger nemlig for at det er en del vann her nede på 2300 m.o.h.

På bildet over ser dere ei lita sky, men det er fra en aktiv vulkan. I Chile er det nemlig hele 150 vulkaner, dvs 10% av alle vulkaner i hele verden!!

Denne lagunen har ikke noe utløp, så vannet fra Andes-fjellene blir værende her. Det vil jeg tro disse flamingoene er glade for.

Etter å ha fått med oss soloppgangen her og spist en lettere frokost ute i det fri, kjørte vi oppover i fjellene for å se på det unike plantelivet, og her kommer en aldri så liten presentasjon av det vi lærte:

I mange genera-sjoner har urbefolk-ningen brukt denne planten som et effektivt middel mot mageknipe.

Denne har blitt brukt til å lage "mur-stein"...til husbygging.

Her forklarer guiden vår at denne planten kan brukes for å stimulere nervesystemet. I tillegg egner den seg visstnok som potensmiddel, og i tidligere tider var denne planten forbudt for ugifte menn.

Denne planten blir kalt for "sviger-mors stol". Grunnen er alle de skarpe piggene som det er ubehagelig å sitte på. Ellers tror jeg ikke denne planten hadde noen nytteverdi, akkurat...

Denne planten kan brukes til å lege beinbrudd.