Etter en deilig, varm dusj på hostellet i Campo Grande, var jeg klar for neste etappe, nemlig Paraguay. Jeg tok nattbussen til grensa, sov som en stein og var fremme tidlig neste morgen.
Dag nr. 14, tirsdag 1. juli:
Denne grenseovergangen er noe av det merkeligste jeg har vært borte i. Grensa bestod rett og slett av ei lang gate, der Brasil lå på den ene siden, og Paraguay på den andre.
I og med at selve gata er ingenmannsland, har det faktisk skjedd at folk som har blitt påkjørt og drept der, har blitt liggende ganske lenge, fordi ingen av de to landene vil ta ansvar for dt som skjer på denne veistripa på flere kilometer...
Man kunne altså fritt krysse gata (dvs grensa) hvor som helst, alt ettersom hvilken butikk man skulle handle i. Men å bevege seg lenger innover i Paraguay uten passtempel, var selvsagt ulovlig og veldig lite lurt...
Etter at jeg hadde stemplet meg inn i Paraguay, tok jeg taxi til den paraguayanske rutebilstasjonen, og for å komme dit, måtte vi kjøre over til Brasil igjen, og deretter tilbake til Paraguay!
De fire neste bildene er derfra, og jeg gidder ikke å kommentere hvert enkelt av dem...
Paraguay er et merkelig land. I tillegg til å være en cowboystat med masse korrupsjon, er det Sør-Amerikas nest-fattigste land (etter Bolivia).
Det er også verdens mest USA-vennlige land. (USAs største ambassade ligger faktisk i Paraguay!)
Selv om det er blant et av de mindre landene i Sør-Amerika, er faktisk Paraguay likevel større enn Norge!
Det gikk faktisk to hester helt løse og beitet midt i en av parkene i hoved-staden! (Sa jeg cowboystat?)
Asunción ligger forresten rett ved ei elv (Rio Paraguay), og på den andre siden ligger Argentina.
95% av be-folkningen er mestisoer, altså en blanding av hvite og indianere, og alle disse har indianerspråket guarani som sitt morsmål. (De fleste snakker selvsagt spansk i tillegg.)
Dag nr. 15, onsdag 2. juli:
Jeg var bare en liten svipptur innom Asunción. Allerede kl. 2 om morgenen (eller midt på natta vil vel de fleste si), var jeg på vei østover, til landets neststørste by, nemlig Ciudad del este (byen i øst). Også denne ligger ved en elvebredd. Men her er det Brasil som ligger på den andre siden.
Rett utenfor Ciudad del Este ligger verdens neststørste damanlegg. (Den største dammen ligger i Kina.) Likevel er det denne i Paraguay som produserer mest strøm.
Jeg hadde sååå lyst til besøke dette annlegget, men dessverre ble tiden for knapp, først og fremst fordi bussen fra Asunción var en del forsinket.
(Brasil ligger til venstre, og Paraguay til høyre.)
Noen steinkast lenger nedover elva lå også Argentina.
På den andre siden av elva lå altså den brasilianske byen Foz do Iguaçu, byen som er kjent for sine mektige fossefall, og jeg hadde kun ett ærend i denne byen, nemlig å beskue disse vannmassene.
Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Det var altså sååååå utrolig mye styr!! Taxisjåfører som kjørte meg til feil bussterminal, busser som ikke gikk når de skulle, og i tillegg ble jeg ved en feiltagelse kastet av bussen flere kilometer for tidlig.
Fra Brasil får man det store overblikket, mens fra Argentina får man oppleve vannmassene på nært hold.
Dette visste jeg, og derfor ofret jeg ikke så mye tid på den brasilianske siden.
En liten stund seinere hadde jeg krysset grensen over til Argentina, og jeg følte fra første sekund at dette landet kom jeg til å like meg i.
Jeg rakk en liten svipptur nedenom fossefallene før stengetid, men hadde i tillegg hele neste formiddag.
Da jeg gikk til ro denne kvelden, var det i forvissing om at neste dag kom til å bli veldig, veldig bra!
Dag nr. 16, torsdag 3. juli:
Jeg ankom Parque Nacional Iguazú allerede ved åpningstiden, dvs kl.
8:00.
Men dette var bare begynnelsen på galskapen, for noen minutter seinere skulle jeg ha gleden av å bli atskillig våtere....
Sammen med en gjeng med andre FOSSkrudde mennesker, meldte jeg meg på en båttur som i dødens hastighet skulle brase rett mot de enorme vannmassene.
Men så fikk vi beskjed om å legge alt som ikke tålte vann oppi de vanntette bagene vi hadde fått utdelt, og deretter satte vi full fart mot den enorme og isende kalde megadusjen.
Vi var selvsagt heeeeelt i ekstase alle sammen, og jeg tror kanskje jeg var verst. Det var bare sååå ubeskrivelig kjempemoro, og jeg skreik til jeg blei hes.
På toppen av det hele blei vi filmet med vanntett videokamera av en mann, og når dere får se den filmen, skjønner dere kanskje litt mer av hva jeg har vært med på....
Nå var det nemlig gigantbyen Buenos Aires som stod for tur! Men det skal dere få høre mer om i neste reisebrev.
Og mens vi snakker om det: Jeg aner rett og slett ikke når jeg får mulighet til å skrive neste gang. I morgen reiser jeg nemlig til et område av Sør-Amerika der internettforbindelsen er totalt uberegnelig...
Men før jeg gir meg helt, så har jeg en overraskelse til dere, nemlig to flotte videoklipp fra Iguazu!
Her ser dere Garganta del Diablo:
Mens her ser dere en ekte Iguazú-regnbue;-)
4 kommentarer:
Hallo Gunnar!
Spennende å lese om hva du opplever. Synes nå denne sump-ekspedisjonen din var aller best da! Sært av guiden å nekte deg å kysse en alligator!! ;-) Håper du ellers har det bra, og skulle hilse fra de 3 andre. RA!
drit fint men du vet at det er kannibalere i amazonas så bdu vet at du setter live ditt på spill
har lest om denne elven kannibal stammen som jeg har hørt ligger 9 km fra denne vossen
For det foerste ligger Iguazu laaaaaangt fra Amazonas. (Omtrent like langt som det er fra der du bor og til Italia.)
Dessuten er jeg ikke redd kannibaler. De har aldri likt meg...hehe;-)
Legg inn en kommentar