2.reisebrev - Fra Kurdistan til Kapadokya

I dette reisebrevet skal dere få bli med på en unik reise inn i de kurdiske kjerneområdene i Sørøst-Tyrkia. Vıdere skal dere få bli med inn i fjellgrotten der vi bodde i KAPADOKYA, ganske nøyaktig midt i Tyrkia. De som tør, kan også få bli med langt under jorda, til Tyrkias største underjordiske by! Til slutt i dette reisebrevet skal dere få bli med og bade i Antalya (i sörvest), men vær forberedt på store avstander. I löpet av fire døgn reiste vi nemlig bortimot 2000 km med buss!! -Og du har helt rett: Vi var drittlei av alt som heter busskjöring etterpå...

Fortsatt onsdag 27. juni:
Etter raftingen i Yusufeli, suste vi tilbake til Erzurum i leiebilen vår. Raftingen tok lengre tid enn planlagt, og derfor hadde vi svinaktig dårlig tid. Men med Gunnar bak rattet, gikk det alt annet enn seint, og vips så var vi i rute igjen! Vi hadde til og med tid til en liten bilvask før vi leverte bilen, for etter å ha kjørt på ubeskrivelig dårlige grusveier i fjellet, så den rett og slett ikke ut! Rett etterpå leverte vi bilen, og utleiefirmaet har neppe noen gang tatt imot en så skinnende rein bil før..)

Grunnen til at vi hadde dårlig tid, var at vi skulle rekke bussen sørover til Diyarbakır, kurdernes selverklærte hovedstad. Men selv om vi nådde bussen med god margin, var problemene langt fra over. Jeg hadde ringt og reservert seter på forhånd, men det betydde svært lite, for alle busseter var utsolgt da vi ankom rutebilstasjonen i Erzurum.

Men etter at Gunnar hadde hisset seg skikkelig opp og kjeftet og alt det der en god stund, (mer enn vanlig, faktisk...) gav de oss til slutt seteplass i midtgangen. I tillegg var bussen en time forsinket.

Det skal jeg si dere at ble litt av en busstur! Magnar fikk riktignok sette seg ned i et sete som likevel var ledig, men Bjarte og Gunnar fikk mye oppmerksomhet der vi satt nede i all dritten. Og som om ikke det var nok, la Gunnar seg strak ut på det skitne golvet for å sove...

De fleste passasjerene var kurdere, og det tok ikke så lang stund før vi fikk erfare deres gjestfrihet. Folk reiste seg for at vi skulle få sitte, og til slutt endte vi opp med å sitte tre og tre i to dobbeltseter! (Se de to første bildene!) Noe tilsvarende ville aldri ha skjedd i Norge...

Etter 6-7 timer var vi endelig fremme i Diyarbakır (der nesten 100% av befolkningen er kurdere). Siden klokka nærmet seg midnatt, kom vi ganske raskt til ro.

Torsdag 28. juni:

For en gangs skyld kunne vi sove litt lenge. Ingen av oss hadde noe imot det.

Jeg har mange gode venner i Diyarbakır, bl.a. en familie som jeg til og med har bodd hos. Det er far og mor og åtte barn i alderen 11-34. De fire eldste barna er gift og eldstemann, Murat, har selv fem barn. Vi fant frem til der hvor Murat jobber, (han selger sokker,) og vi ble svært godt mottatt av både ham selv, og eldstegutten (Özgür) på 13. (Det er han som sitter på fanget mitt på bildet over.)

Jeg hadde med en del gaver som jeg overleverte, (mest til barna,) og særlig prompeputa som Özgür fikk, ble svært populær!

Resten av familien var på sykehuset for å besøke en onkel, så de fikk vi dessverre ikke hilst på. Jeg hadde nemlig håpet at de skulle invitere oss med hjem, slik at Magnar og Bjarte kunne få se hvor de bodde, men pga omstendighetene, lot det seg altså ikke gjøre.

Etterpå tok vi oss en liten spasertur på toppen av bymuren, som er verdens nest lengste i sitt slag. (Bare Den Kinesiske Mur er lenger.) Derfra kunne vi bl.a. se elva Tigris, som seinere flyter sammen med Eufrat. (Rett sør for Baghdad.)

Så var tiden kommet for å forlate denne kurderbastionen der kampene mellom det terroristiske kurdiske arbeiderpartiet PKK og den tyrkiske hæren stod på som verst for mindre enn ti år siden...

Vi satte kursen vestover mot NEMRUT DAĞI (Nemrut-fjellet), og etter å ha kjørt dolmuş (minibuss) i snaue to timer, tok vi ferja over ATATÜRK BARAJI, (se bildet til venstre,) som er Tyrkias største kunstige damanlegg.

Jeg hadde avtalt at OSMAN, en god kurdisk kamerat av meg på 19, skulle plukke oss opp langs veien og kjøre oss til KARADUT, en bitteliten landsby oppe i de kurdiske fjellene, bare 12 km fra toppen av Nemrutfjellet (2150 moh). Der skulle vi bo på et pensjonat som familien hans driver.

Jeg har vært der to ganger før, og det var deilig å kjenne den friske fjelluften igjen. (Se bildet av Magnar og Bjarte.) Vi gikk tidlig til ro, for neste morgen skulle vi nemlig veeeldig tidlig opp, for å få med oss soloppgangen...

Fredag 29. juni:
Klokka 03:30 ble vi vekket av Osman, og ikke lenge etterpå var vi på vei opp til toppen av Nemrut Dağı (Nemrutfjellet). Det var Osman som kjörte oss opp, men de siste 20 minuttene måtte vi gå selv. Pga vinden var det litt kaldt, men endelig, nøyaktig kl. 05:00, begynte de første

solstrålene å gi noen hint om at en ny dag var på vei. Det er ikke bare japanere som lar seg imponere over å se sol-oppgangen fra Nemrut, vi ble også ganske fascinert selv.

-Og etterpå måtte vi rundt og studere alle de merkelige statuene som Nemrut tyter over av... (Se bildet under.)

Til slutt ble vi kjørt ned igjen til pensjonatet, og det var tid for frokost. Etter en liten høneblund, tok vi fatt på turens lengste dagsetappe: Nemlig 12 timer på buss...

Det hadde vært helt OK, om det ikke hadde vært for at:
1. Kvalite-ten på bussen var dårlig.

2. Magnar fikk store problemer med magen. Bl.a. kastet han opp på bussen. (Heldigvis i en pose.)

Etter en lang dag med mange tøffe tak, var vi omsider fremme i GÖREME, KAPADOKYA, og der sjekket vi inn på et fantastisk hotellrom: Det viste seg å være inni en grotte i fjellet! I tillegg var standarden på rommet meeeget høy, og det var STORT. Siden klokka hadde passert midnatt, gikk vi nok en gang til ro med en gang..

Lørdag 30. juni:

Kvelden før hadde Bjarte og jeg meldt oss på en heldagstur rundt i Kapadokya-området. (Jeg var med på omtrent det samme opplegget for ca 4 1/2 år siden, men ble så fascinert at jeg etterpå alltid har hatt lyst på en reprise.) Dessverre var Magnar fremdeles såpass dårlig i magen at han ikke tok sjansen på å bli med.

Vi startet med å kjøre opp til et vakkert utsiktpunkt der vi kunne se mange av de rare fjellformasjonene som Kapadokya har blitt verdenskjent for.

Deretter reiste vi til DERİNKUYU. Dette er den største av flere underjordiske byer i Kapadokya, og bl.a. brukte de første kristne i dette området disse "byene" som skjulested. (Se bildet over. Guiden vår står lengst til høyre.)

Derinkuyu består av sju etasjer/nivåer, og ble ved en tilfeldighet oppdaget av en tyrkisk bonde i 1960. Fem år senere ble disse grottene som er forbundet av relativt trange tunneler, åpnet for turister. Det var fascinerende å høre på når guiden fortalte hvordan det hemmelige livet i grottene var.

Deretter satte vi kursen mot İHLARA VADISI (İhlara-dalen). Etter en liten omvisning i en av Kapadokyas flere hundre kirker, spaserte vi gjennom 3 km av denne spesielle ravinen. Veldig, veldig vakkert, selv om Kaçkarfjellene selvsagt er langt vakrere.

Etter en deilig lunch nede ved elva, bar ferden videre til stedet der visstnok deler av den første Star Wars-filmen skulle være spilt inn... -men guiden vår mente det bare var tull og oppspinn, selv om stedet pga sine helt spesielle fjellformasjoner ligner veldig.

I dette området lå det også et slags kirke-kompleks med en gammel misjons-skole inni fjellet, og noen ivrige innfödte guttunger viste oss lydig rundt. Etterpå danset og sang de mens de ble filmet av Bjarte, og dette opptaket er han så fascinert av at han stadig vekk ser det om og om igjen! (Jeg skal innrømme at det ER veldig morsomt!) Også vår kjære guide ble trollbundet av Bjartes videoopptak! (På bildet over viser ser barna seg selv på video, noe som var stor stas!)

Før denne guidede turen var omme, rakk vi også å få med oss den vakre duedalen med sine myke, marengs-lignende fjell, og som en avslutning på hele greia, ble vi lurt med inn på en onyxfabrikk, men det var ingen av oss som gadd å kjøpe noe.

Om kvelden spiste vi alle tre middag sammen på en svært tradisjonell ottomansk restaurant, før vi satte oss på nattbussen mot Antalya. Reisetiden var beregnet til 10 timer, og vi gledet oss ikke akkurat så veldig mye...

Söndag 1. juli:

Men bevares, bussturen gikk mye bedre enn fryktet, bl.a. fordi vi nå var i Vest-Tyrkia, og her er standarden mye bedre på det aller meste. Dessuten kunne vi nå se fram til ei drøy uke med masse soling, bading og daffing, noe vi var veldig klare for akkurat nå!! I tillegg var vi ferdige med alle de ekstremt lange reisestrekkene.

Etter å ha sjekket inn på pensjonatet hos "backpackermamma" Seval Ünsal (som en del av dere har hørt litt om før...), spiste vi en herlig frokost på takterrassen. Etterpå flatet vi ut på hver vår seng.

Litt seinere tok Bjarte og Gunnar turen til den "hemmelige" stranda mi, og på veien dit tok vi turen innom mitt "private" vaskeri for å slenge fra oss alt det bedretne tøyet vårt. Før vi badet, tok vi også omveien om en frisør for å bli barbert og få massasje.

Vi slengte fra oss verdisakene i møbelverkstedet til "Mørke-Murat" og gikk sporentreks til stranda mi. Jeg må innrømme at det var deilig å flyte rundt der etter å ha surret rundt i de tyrkiske og kurdiske fjellene i ei drøy uke.

Om etter-middagen besøkte vi ÜMİT, en av mine nyere tyrkiske kamerater. (Se bildet til venstre.) Han har bodd i Oslo i årevis, men kjøpte seg sommerleilighet i Antalya for to år siden. I Oslo jobber han som lærer på en ungdomsskole, så i likhet med meg har han laaang sommerferie, og tilbringer den i sin helhet her i Tyrkia.

Det var koselig å sitte der og drikke kaffe og te og prate, men etterhvert var vi sultne på mer strandliv. Siden Ümit bodde nesten rett ved en av Antalyas største strender (KONYAALTI PLAJI), var det naturlig å gå dit.

Det sies at Antalya har 360 soldager i året, men akkurat i dag hadde vi bare såvidt sett snurten av sola. Det var stort sett overskya, og det regnet også innimellom. (Men etterpå har vi bare hatt sol.) Det positive med regnet, var at lufta ble kjøligere, dvs rundt 30 grader, i stedet for bortimot 40 som det vanligvis er. (Ei uke tidligere hadde heit luft fra Afrika sørget for en hetebølge som vi heldigvis kom for seint til å oppleve..)

Om kvelden traff vi UMUT, som er en av mine desidert beste tyrkiske kamerater.

I tillegg joinet også Ümit oss, og sammen gikk vi på en av mine favorittrestauranter i Antalya.

Nok en gang avsluttet vi kvelden før det blei altfor seint. Dagen etterpå skulle vi nemlig videre vestover til OLYMPOS, som er kjent for sine evigbrennende flammer som står opp fra fjellet!!! Men dette skal dere få høre mer om neste gang:-)

(Jeg forresten regner med at det neste reisebrevet kommer allerede på tirsdag.....)

Hilsen Gunnar + de andre.