5. reisebrev - Sakartvelo (Georgia)

NB! Ved å klikke på bildene, får du dem opp i større format!

Søndag 15. juli:

Jeg måtte stå opp grytidlig for å rekke flyet til TRABZON, helt nordøst i Tyrkia.
(Det holdt på å gå galt....jeg forsov meg nemlig bittelitt...)

Fra Trabzon tok jeg buss østover langs Svartehavskysten, og etter 4-5 timer var jeg ved grensen til Georgia!

Underveis hadde jeg blitt kjent med et tyrkisk-georgisk par. Tenkte det kunne være like greit å menge meg litt med de innfødte på forhånd, slik at kultursjokket ikke skulle bli så altfor stort. Dessuten gav de meg et lynkurs i georgisk og forklarte meg hvor mye georgiske LARI er verd i forhold til tyrkiske LIRA osv...

Men kultursjokket var likevel ikke til å unngå. Dette var som å komme til en helt annen planet!

Da jeg hadde satt meg vel tilrette i marsh-rutkaen (mini-bussen) på vei til hoved-staden TBILISI, skrudde sjåføren radioen på fullt, og georgisk musikk ER VIRKELIG spesiell:

En blanding av bondsk, russisk vodkatrekkspillgryling med en syngemåte som får Leonard Cohen til å høres ut som Sissel Kyrkjebø. Dessuten kjørte sjåføren så rått at den verste arabiske sjåføren du kan forestile deg, minner mer om bestemor på tur i forhold til dette.

Marshrutkaen var i tillegg så full av folk som overhodet mulig, og selv om sjåføren forsøkte å piske opp stemningen i beste Levende Ord-stil, satt samtlige passasjerer pent og pyntelig som de frommeste buddhistmunker.

Naturen var ny-de-lig! (Men...dessverre var det ikke så mye jeg fikk med meg pga den vanvittige farten vi hadde.)

Veiene var dårlige, og svingene utallige. Men omsider, etter ca 7 timers mareritt og et par knappe tissepauser, var vi endelig fremme et eller annet sted i Tbilisi (hvor det bor ca 1,7 millioner mennesker). Jeg hadde ingen anelse om hvor. Det nyttet ikke å spørre noen heller, for ingen forstod hva jeg sa likevel. (Og jeg forstod ENDA mindre av hva de innfødte prøvde å fortelle meg...) Her var det kun georgisk og russisk som gjaldt!

Det var helt mørkt, og jeg prøvde å lyse så godt jeg kunne med mobilen min for å kunne tyde telefonnummerne til de overnattingsstedene jeg hadde sett meg ut.

Det var frustrerende. Det var helt umulig å nå frem på telefon, (helt til jeg fant ut at jeg måtte bruke 8 som prefiks...). Men fremdeles var det mye krøll på linjene, og ingen av dem jeg kom i kontakt med, kunne selvsagt engelsk. I tillegg var det uforståelig kaldt, og etterhvert begynte det også å regne.

Etter nesten en time lyktes jeg likevel å få napp, og jeg ble så glad! (I mellomtida hadde jeg blitt tilbudt gratis øl av noen lokale ung-dommer, og pådratt meg unødvendig mye oppmerksomhet.

Etter en altfor turbulent t-banetur, var jeg omsider innkvartert på et nusselig lite hotell midt i hjertet av Edward Shewardnadzes by, og jeg kunne puste lettet ut! Jeg hadde nådd målet mitt: Nemlig å nå frem til Tbilisi i løpet av dagen.

Mandag 16. juli:
Første post på programmet var å snuske meg til et visum fra den aserbaj-djanske ambas-saden.

Det er tre måter å ordne aserbajdjansk visum på:
1. Søke på forhånd til konsulatet i London.
2. Lande med fly på den internasjonale flyplassen i Baku og ordne det i full fart der.
3. Søke ved en eller annen utenriksstasjon, slik jeg gjorde.

Men jeg kommer aldri til å gjøre det på denne måten igjen. Det var altfor tungvint. Det tok tre døgn, og jeg måtte innom ambassaden hele fire ganger! (I tillegg var denne utenriksstasjonenen fryktelig vanskelig å finne..)

Etterpå var jeg klar for en skikkelig sight-seeingrunde i Tbilisi. Det ble både en våt og kald opplevelse. Vanlivis pleier det å være 40 grader og sol på denne tiden, men av en eller anen grunn hadde Kong Vinter valgt å avlegge et noe uventet besøk. Det betydde 16 grader og regn og vind. Jeg frøys noe helt vanvittig, og var søkk våt. Kameraet mitt dugget også pga all fuktigheten. Men jeg gav meg ikke. Jeg gjennomførte det jeg hadde tenkt!

Om kvelden avla jeg et besøk i et av badene i Tbilisi. Vannet skal være veldig bra fordi det er proppfullt av mineraler og sånt. Det var mye aserbajdjanere, altså tyrkisktalende folk som drev disse badene, og det var deilig endelig å kunne kommunisere med noen igjen!

Et stykke utpå natta tok jeg meg en tur på en lokal bar, og kom der i kontakt med noen svært hyggelige mennesker, som til og med snakket engelsk!!

(Alle bildene du har sett til nå, er fra Tbilisi.)

Tirsdag 17. juli:
Etter å ha sovet både vel og lenge, var jeg endelig klar for noe jeg virkelig hade gledet meg til: Nemlig å gå på fjelltur laaangt oppe i Kaukasusfjellene!

Jeg reiste med marshrutka (minibuss, altså...) til KAZBEGI, helt nord i landet. Denne landsbyen ligger bare to mil fra den russiske grensa og Nord-Ossetia, området der den grusomme skole-massakren fant sted for nesten tre år siden. (Tsjetsjenia ligger heller ikke så langt unna, når vi først snakker om elendighet...)

Men nok om det, landsbyen Kazbegi var imidlertid et heeelt trygt sted å reise til, og vi kjørte gjennom fantastisk vill fjellnatur som vanskelig lar seg beskrive i en håndvending...

Kazbegi ligger ca 1800 m.o.h., og jeg valgte å bo privat hos en meget hyggelig familie. Det var mor og sønnen på 13 som tok imot meg, (se bildet over,) og etter å ha duppet en liten halvtime på sofaen, kom de og vekket meg med en helt eventyrlig god middag!

Etterpå tok jeg meg en liten spasertur opp til Tsminda Sameba-kirken. (2170 m.o.h.) På vei oppover kom det plutselig en haug med kyr mot meg, tror det må ha dreid seg om nærmere 80 stykker. Flere av dem var ganske nærgående og snuste og slikket meg på rumpa og sånn.

Denne kirken har en FANTASTISK beliggenhet oppå en fjelltopp! Den har på mange måter blitt et symbol for Georgia.

Jeg bestemte meg for å legge meg tidlig denne kvelden, i og med at jeg skulle på en skikkelig fjelltur dagen etterpå.

Onsdag 18. juli:
Denne morgenen hadde jeg en noe uvanlig frokost-opplevelse:

Far i huset skulle visstnok spise frokost sammen med meg, og han mente vi burde begynne dagen med et glass vodka hver. Greit nok, tenkte jeg. Kan jo være ok å ta knekken på litt fremmede bakterier som kan ha lurt seg ned i magen.

Problemet var bare at han ikke syntes det holdt med bare ett glass, vi måtte jo ha et glass til hver!

Jaja, tenkte jeg. Man skal jo prøve å være litt høflig.

Men da han skulle til å helle oppi det tredje glasset, sa jeg stopp. Jeg minnet ham på at jeg skulle på fjelltur. Han mente imidlertid at tre glass vodka var het perfekt hvis jeg skulle på fjelltur, og det endte med at han faktisk greide å få i meg hele fire glass vodka på tom mage!!

Men Gunnar er en ganske hardbarka kar, så det gikk helt fint. Jeg var klarere for fjelltur enn noen gang, og i det jeg begynte å bevege meg oppover det fantastiske fjell-landskapet, fikk jeg øye på den snødekte toppen av Mont Kazbegi, 5047 m.o.h. (Til venstre for fjelltoppen kan dere se Tsminda Samebakirken, som jeg besøkte kvelden før.)

For å komme seg til Mont Kazbegi, trenger man følge med en erfaren innfødt, bl.a. fordi man må krysse en farlig isbre. Dernest må man ha optimale værforhold. I tilegg trenger man hele fire dager!!

Mitt mål var imidlertid å komme meg opp til fjellplatået som ligger ca 3100 m.o.h. Hvis det ikke er for mye tåke, kan man se isbreen derfra.

På vei oppover måtte jeg først gjennom en liten landsby, og der lot disse barna seg mer enn villig fotografere.

Det gjaldt forresten også purka og grisungene på bildet til venstre. Det var nemlig ikke bare mennesker og kyr jeg møtte!

Selve fjellturen ble en fantastisk opplevelse, og underveis støtte jeg på både kuflokker og polakkflokker. (Men ingen flere griser.)

I tillegg var det en og annen innfødt, bl.a. en mann som jeg slo følge med et stykke oppover.

På dette bildet renner det en bekk nede i dalføret, og der forsynte jeg meg med drikkevann. I ettertid viste det seg at dette vannet inneholdt giardiaparasitter pga alt storfeet som beitet, så hjemme i Norge igjen ble jeg veldig syk.

Naturen var vill og fantastisk. Rett og slett overveldende og forunderlig. (Men...uten å virke patriotisk, vil jeg hevde at de tyrkiske Kaçkarfjellene er enda vakrere.) eg nådde målet mitt på 3100 m.o.h., men pga tett tåke, kunne jeg bare se en liten flik av isbreen, før tåken slukte den også.

På vei nedover hadde jeg ganske dårlig tid. Skulle nemlig rekke dagens siste marshrutka til Tbilisi. Den gikk kl. 18, og jeg bare måtte rekke den. (Dersom marshrutkaen var full før kl. 18, kunne det også hende den ville kjøre før tida..)

Jeg måtte imidlertid først innom vertskaps-familien min for å hente alle tingene mine, og der var det visst full fest! Far i huset var dritings, og da jeg jeg kom brasende inn døra, tilbydde han meg både øl, vodka og konjakk, i tillegg til kaker og konfekt. Jeg gav tydelig tegn om at jeg hadde dårlig tid, og derfor ikke hadde tid til å sette meg ned, men det brydde han seg fint lite om. Da ble både mor og sønn skikkelig sinte på ham, og fruen i huset var ikke så reint lite flau over husbonden sin upassende oppførsel da hun noen minutter seinere stod i døra og vinket meg farvel.

Det viste seg at det bare var turister som skulle med marshrutkaen, og ingen lokalfolk. De fleste var amerikanere, men det var også noen georgiske turister, i tillegg til en enslig nordmann. (Meg, altså.)

Siden vi var turister, og ikke lokalfolk, hadde sjåføren bestemt seg for at vi skulle betale 10 lari hver (40 kr) i stedet for 8. Forskjellen på to lari utgjorde jo bare åtte kroner, men av prinsipp, ville vi selvsagt ikke finne oss i det.

Både amerikanerne og georgierne klaget og klaget, men til ingen nyte. Gunnar derimot, er en handlingens mann som setter hardt mot hardt.

Jeg foreslo nemlig for de andre at vi bare skulle ta ryggsekkene våre og gå, for da ville sikkert sjåføren få panikk og gi seg med disse barnestrekene sine.

De andre syntes imidlertid ikke det var noen god ide, for i og med at dette var den siste marshrutkaen til hovedstaden denne dagen, visste sjåføren at det var viktig for oss å komme med.

Som sagt: Gunnar en handlingens mann, så det endte med at JEG tok tingene mine og begynte å gå... Sjåføren ble helt stressa, og lurte selvsagt på hva som skjedde. Jeg forklarte ham på min stotrende georgisk hva som var fakta, og enden på visa ble at han godtok at jeg bare betalte 8 lari, mot at jeg holdt kjeft om det ovenfor de andre passasjerene. (Men det gjorde jeg selvsagt ikke...)

De andre passasjerene ble litt småsure og mutte...

-Men... hvem av oss var det som satte handling bak ord?

Tilbake igjen i Tbilisi unnet jeg meg en herlig middag på en av byens bedre restauranter, og nå var også finværet kommet tilbake til byen!

Torsdag 19. juli:
Tida var inne for å hente mitt aserbajdjanske visum. Det måtte selvsagt gjøres så tungvint som mulig, nemlig i to omganger!

I mellomtida tok jeg meg en tur innom den flotte katedralen i Tbilisi, og etterpå satte jeg meg utenfor og pratet litt med han tiggergutten som dere ser på det siste bildet.

Så omsider - med mitt nyanskaffede visum - satte jeg kursen mot Aserbajdjan, nok en gang i en marshrutka.

-Og historien om Aserbajdjan kommer i det neste reisebrevet.

Jeg besøkte bl.a. en vanvittig avsides-liggende landsby laaaaangt oppe ifjellene. Ja, byen ligger så isolert at beboerne der har sitt eget språk, som bare tales der, og som ingen andre forstår!! Det var en fantastisk opplevelse å overnatte privat der, men det + mye mer skal jeg berette om neste gang dere hører fra meg.

(Og...jeg kan vel allerede nå røpe at i det reisebrevet som kommer etter der igjen, kommer jeg til å fortelle om VIRKELIG dramatiske saker!!!)

-g-