4. reisebrev - Aleine igjen... + pleiing av gammelt vennskap

Den neste uka gikk først og fremst med til å pleie gammelt venn-skap. Dette er ikke så veldig interessant for andre enn meg selv, så derfor skal jeg fatte meg i korthet.

Fortsatt mandag 9. juli:
Det første jeg gjorde etter å ha sjekket inn på mitt faste hotell i İzmir, var å ta turen innom frisørbrødrene HAKAN og HARUN. Hakan hadde jeg ikke sett på to år, for da jeg var i İzmir i fjor sommer, var han i militæret. Han kunne fortelle meg at om kun to måneder skulle han gifte seg, og stolt viste han meg forlovelsesringen sin.

(På bildet til venstre ser du Izmirs klokketårn, byens fremste symbol.)

Mitt store prosjekt denne dagen, var imidlertid å sørge for å få det tyrkiske simkortet mitt til å virke. Jeg har hatt det i flere år, men i august i fjor ville det plutselig ikke virke lenger, og ingen har kunnet forklare meg hvorfor... Tror jeg brukte omtrent halve dagen til å finne ut av dette, og til slutt fikk jeg svar.

I fjor sommer ble det nemlig innført en ny regel om at kun mobiler med tyrkisk imei-nummer godtas i forhold til tyrkiske simkort! Grunnen er ganske enkelt den at det florerer med utenlandske mobiler i dette røverlandet, og de er i stor grad enten stjålet fra turister (f.eks. meg), eller så er de smuglet ulovlig inn i landet. (I Tyrkia er det nemlig høye skatter på elektronikk.)

Jeg fikk beskjed om å gå til hovedkontoret til vodaphone for å få registrert mitt norske imei-nummer, og så skulle alt være i skjønneste orden. Men det var det jo ikke. Datasystemet godtok nemlig ikke passnummeret mitt. Det inneholder nemlig ikke samme antall siffer som tyrkiske ID-nummer, så dermed måtte jeg visstnok skifte statsborgerskap for å kunne bruke simkortet mitt.

Jeg valgte en litt enklere løsning:

I stedet gikk jeg til en butikk der de solgte brukte mobiler, og kjøpte en helt grei mobil for 135 kr. Dermed var problemet omsider løst:-)

Så strenet jeg nedover gatene, og pga det tyrkiske valget som nærmet seg, florerte det av valgkampgreier som biler der de ropte ut fra megafon, samt flagg, bannere og løpesedler. Det manglet ikke på markeringer, for å si det sånn..

Om kvelden var jeg først innom AYDIN, han kameraten min som driver en av Tyrkias best foto-butikker. Gjennom årene har jeg kjøpt tre kameraer der, og innimellom får jeg også ting og tang gratis.

Ved stengetid pleier vi å sette oss på bakrommet og spise middag og drikke rakı, og det gjorde vi også denne gangen.

Etterpå besøkte jeg ŞAKİR. Han viste stolt fram den nye leiligheten sin. Og nok en gang måtte han vise meg premie-samlingen sin. (Han har nemlig vært på det tyrkiske judolandslaget for juniorer.)

Da jeg kom tilbake til hotellet mitt om kvelden, var jeg ekstremt trøtt. Tror ikke akkurat det var Bjarte og Magnar som hadde slitt meg ut, men det hadde jo gått i ett i dagesvis, så en eller annen gang måtte vel trøttheten melde seg.

Tirsdag 10. juli:
Jeg har svært lite å fortelle fra denne dagen. For det første sov jeg bort halve dagen, og det var utrolig deilig.

Deretter shoppet jeg litt klær og sånt, siden det er så utrolig billig i Izmir, bl.a. kjøpte jeg en fake Dolce & Gabbana-jakke. Den er kjempestilig, bare vent til dere får se den!!

Om kvelden besøkte jeg nok en gang Aydın i fotobutikken. Kvelden før hadde jeg levert inn kameraladeren min til reparasjon, fordi den hadde blitt utsatt for fuktighet mens den lå i sekken min, og derfor virket den bare av og til. Nå var den ferdig reparert, og jeg betalte nesten ingenting for det. I tillegg brant min gode venn tre CD'er for meg, med kopier av alle bildene jeg hadde tatt, og dette fikk jeg selvsagt gratis. På toppen av det hele fikk jeg en mikrofiberklut til reingjøring av kameralinsen min. Også denne kvelden var det middag og rakı på gang. (Gratis selvsagt.)

Onsdag 11. juli:
Jeg stod opp kl. 04:30 om morgenen for å rekke første buss sørover til Antalya, en busstur på ca åtte timer.

Etter å ha satt ryggsekken min fra meg i møbelverkstedet til "Mørke-Murat", gikk jeg på den hemmelige stranda vår for å bade. Og endelig traff jeg en del gamle venner også i Antalya! Tror vi var uti vannet i to timer i strekk. Vi svømte inn og ut av de forskjellige grottene "våre".

Om kvelden tok jeg bussen videre østover, og etter et par timer, var jeg i Alanya, byen jeg hater over alt på jord. Den eneste grunnen til at jeg reiste dit, var for å treffe AHMET, en tyrkisk kamerat som jeg ikke hadde sett på nesten 4 1/2 år. (Han jobber i en klesbutikk i Alanya.)

Ellers har jeg ikke noe særlig å fortelle fra dette turistinfernoet, som svømmer over av døddrukne, lettkledde og naive skandinaviske ungjenter med siklende kurdiske og tyrkiske gutter hengende på slep.

Torsdag 12. juli:
Da jeg omsider forlot Alanya, pustet jeg lettet ut. Fatter bare ikke at folk gidder å reise hit. HUFF!!

Jeg tok dolmus en time vestover igjen, til Side, som også er en turist-jalla-by, men tross alt noen hakk bedre enn Alanya. Den første jeg traff der, er ekspeditrisa på kiwibutikken på Ulvedalen Torg på Flaktveit hvor jeg bor. Hun har sikkert vært enda flere ganger i Tyrkia enn meg. I fjor sommer kjøpte hun og en norsk mann en av restaurantene i Side sammen med noen tyrkere.

Etter å ha sjekket inn på det forfalne stamstedet mitt PETTINO, gikk jeg til byens desidert beste restaurant, nemlig Den ottomanske, for å treffe enda et par stykker fra Bergen.

Da jeg var i Tyrkia for første gang for ni år siden, ble jeg nemlig godt kjent med en veldig trivelig familie. Denne gangen var Karie og Jens Olav (mor og far) aleine her nede, og jeg hadde altså avtalt å treffe dem på Den ottomanske restauranten.

Etterpå tok vi dolmuş sammen til KUMKÖY, nærmere bestemt Side Village, hotellet hvor de har bodd i alle år. Jeg har jo bodd der et par ganger selv, og har vært innom der hvert eneste år siden 1998, og det er alltid like trivelig å hilse på de ansatte, som f.eks. luringen Özgür.

Etter et par doble rakı-er, tok Gunnar kvelden, og satte nesa mot Side sentrum igjen.

Fredag 13. juli:
Tidlig om morgen var det allerede full fart. Jeg skulle nemlig tilbake til Antalya for å rekke flyet til Istanbul, byen som aldri tar slutt...

Vel fremme i Istanbul, var jeg veldig klar for å få vasket litt klær og fant et ganske brukbart og billig vaskeri. Etterpå traff jeg Ömer, en artig kar som jeg ble kjent med i fjor sommer. Det verste med Ömer er at han er så fryktelig vanskelig å forstå. Vanligvis har jeg ingen problemer med å forstå folk her nede, bortsett fra hvis de kommer fra nordøst da, men der snakker de jo også veldig rart... Ömer snakker på en måte sin helt egen dialekt...og hvorfor, aner jeg ikke.

Om kvelden gikk jeg på baren TEK YÖN, som er et av favorittstedene mine i Istanbul. Det viste seg at stedet hadde flyttet inn i nye, større lokaliteter, og hele konseptet var bedre enn noen gang! Det eneste problemet var at det var stappende fullt av folk fordi det var fredagskveld og helg.

Lørdag 14. juli:
Jeg sov til langt utpå dag, og etterpå vet jeg egentlig ikke helt hva jeg gjorde. (Jo forresten, jeg skrev forrige reisebrev!) Ellers gikk dagen stort sett med til surr og tull og tøys og ingenting fornuftig. Ferie handler jo også om dette:-)

Utenfor Aya Sofia var det et eller annet ottomansk show . Veldig artig å få med seg!

Om kvelden opplevde jeg imidlertid noe jeg seint vil glemme. Mehmet, en turkmensk kamerat av meg fra Flaktveit, var nemlig i Istanbul for å treffe familien sin som var kommet på besøk fra Irak. Denne kvelden hadde altså Mehmet invitert meg hjem til broren sin (som bor i Istanbul) for å hilse på 14 irakiske slektninger!!

Det ble som sagt en opplevelse. Mest stas var det å få hilse på Mehmets mor, ei pensjonert lærerinne. Men det var også veldig artig å knytte kontakt med søsken, svigerinner, tanter, søskenbarn, nieser og nevøer.

Jeg var imidlertid overrasket over hvor vanskelig det var å forstå turkmensk. Trodde liksom det lignet veldig på tyrkisk. Dialekten de snakket, var i alle fall ikke helt god...men med litt tålmodighet klarte jeg jo til og med å forstå en del av det Mehmets mor sa.

Det ble en sein kveld, men det var uten tvil vel verdt det.

Jeg vet at dette reisebrevet ble litt småkjedelig.
-Men jeg lover, det neste kommer til å bli utrolig bra!! Mandag 15. juli kryset jeg nemlig grensen til Georgia, og der, langt oppe i Kaukasus, bare et par mil fra Nord-Ossetia og Tsjetsjenia, bodde jeg privat, klatret opp på høye fjell og opplevde i det hele tatt noen ubegripelig eksotiske dager...så bare gled dere!

-g-