6. reisebrev - Azærbaycan

Fremdeles torsdag 19. juli:

Det var vidunderlig å krysse den aserbajdjanske grensa. Rett og slett fordi at nå var nesten alt som heter kommunikasjonsvansker borte. Aserbajdjansk og tyrkisk er like likt som norsk og svensk. Det betydde med andre ord at alle forstod alt jeg sa, mens jeg forstod mesteparten av det folk sa til meg, hvis ikke de snakket en helt spesiell dialekt, da. Men de fleste var snille og la om til Istanbultyrkisk når de snakket med meg.

Det vakte oppmerksomhet blant de aserbajdjanske grensevaktene at jeg kunne tyrkisk. I tillegg var de veeeldig opptatt av om jeg hadde vært i Armenia, og om jeg hadde med med armensk propaganda inn i Aserbajdjan. (De to landene var i krig med hverandre på begynnelsen av 90-tallet, og teknisk sett er det vel egentlig fremdeles krig, for det har aldri vært inngått noen fredsavtale. Men våpenhvilen fra 1994 har i alle fall holdt...)

Den eneste måten å komme seg videre på fra grensa, var med taxi. I pass-kontrollen hadde jeg møtt noen tsjekkere som var på vei den andre veien, altså ut av Aserbajdjan, og de kunne fortelle meg hvor mye som var rimelig å betale for en to-timers taxitur til byen Şæki (nordøst i landet) hvor jeg skulle.

Taxisjåføren var en merkelig skrue. Veldig bondsk av seg, og litt småtreig. Men samtidig 100 prosent pålitelig og veldig snill, og det var jo langt viktigere.

Vel fremme i Şæki sjekket jeg inn på byens beste hotell, nemlig Kærvansaray (karavanepalass) Hotel. Dette hadde faktisk vært et overnattingssted for kamelkaravaner, og nå var dette fantastisk flotte stedet gjort om til hotell.

På bildet over kan dere se nåløyet i døren, altså en døråpning som er så liten at en kamel ikke kan komme gjennom, bare mennesker!

Dette er det mest fantastiske hotellet jeg har overnattet på i hele mitt liv, og det var ikke særlig dyrt heller. (Suiten min lå inn det sorte hullet som er til venstre for det store treet på bildet over.)

På bildet til venstre er det litt lettere å se. Det er altså den døra som er til venstre for trappa.

Da jeg ankom, var klokka 23:30, og jeg var sulten. Men det var ikke snakk om å sette seg ved et bord på restauranten for å spise. Nei, her skulle måltidene nytes privat, og det betydde at jeg fikk maten brakt inn på suiten min. Her kunne jeg faktisk leve som en greve!

Ute var det varmt, men de metertykke murveggene sørget for at jeg fikk en sval natt, og jeg sov godt.

Fredag 20. juli:

Hoved-attrak-sjonen i Şæki er Khan Sarayı (Khanens palass). Det lå bare et par hundre meter fra der hvor jeg bodde, og det VAR virkelig fantastisk å se de flotte veggmaleriene og glassmaleriene! Det var rom på rom, og det ene rommet var vakrere enn det andre.

Jeg ruslet også litt rundt i området, og slo av en liten prat med denne unge geitegjeteren. Vi tok haugevis av bilder av ham og meg og geita, men det var ikke bare lett. Nå begynner jeg virkelig å fatte betydningen av uttrykket STA SOM EI GEIT!

Deretter satte jeg kursen mot BAKU, Aser-bajdjans hovedstad, som har nærmere to millioner innbyggere. Byen ligger ved Det Kaspiske Hav, noen meter under havoverflaten, faktisk. Pga enorme oljeforekomster har denne byen en rivende utvikling for tiden. Men det har også sin pris. Området rundt Baku er et av de mest forurensede i hele verden! Mesteparten av forurensingen stammer riktignok fra Sovjettiden.

Selv om det finnes fantastiske mengder olje i Det Kaspiske Hav, får Aserbajdjan bare lov å utnytte en brøkdel av dette. Grunnen er rett og slett den at det er internasjonal uenighet om Det Kaspiske Hav er en innsjø eller et hav. Reglene for delelinjer og råderett og denslags er nemlig ulike, alt etterom om det dreier seg om en innsjø eller et hav, og inntil man kommer fram til en konklusjon, får man altså ikke foreta seg så mye.

Byen har en fantastisk strandpromenade. Problemet er bare at man helst bør holde pusten, slik at man ikke kjenner den forferdelige stanken...

Lørdag 21. juli:

Selv om jeg nesten akkurat hadde kommet til Baku, valgte jeg å reise derfra. Dvs, bare for et døgns tid. Jeg tok marshrutka nordover mot Dagestan, men stoppet i den lille byen Quba.

Det er ikke så mange utlendinger som tar turen oppover hit, så derfor vakte det oppsikt at jeg kom, også hos politiet. Jeg ble nemlig straks tatt med på politistasjonen, selv om jeg både kunne legitimere meg og gikk så nogenlunde sømmelig kledd. Jeg var sint som en veps, og kalte politifolkene for alt det stygge jeg kunne komme på. Jeg hadde ikke så god tid. Planen var nemlig å få haik med noen innfødte opp til landsbyen XINALIQ, den mest avsidesliggende plassen i hele Aserbajdjan! Nå stjal politiet av tida mi, og jeg var SINT!

Etter å ha sjekket passnummeret mitt mot politiets dataregister, slapp jeg omsider ut igjen, men jeg hadde samtidig tapt godt over en halvtime på dette tullet.

Jeg var heldig og fikk haik med en jeep ikke lenge etter. (Det lar seg ikke gjøre å kjøre med vanlige biler på veiene opp til Xınalıq.) Vi stoppet flere ganger på vei oppover de ville og vakre fjellene, og under et av stoppene fikk jeg faktisk hilse på en kjent aserbajdjansk forfatter!

Det er han som står i midten på dette bildet, og han gav meg et signert eksemplar av en av bøkene sine!

Jeg fikk også med et eksemplar til Kønul, ei aserbajdjansk jente som er gift med en turkmensk kamerat av meg, og de er blant mine omgangsvenner på Flaktveit. Kønul var nå på besøk hos famiien sin i Baku, og jeg hadde en avtale om å treffe henne dagen etter.

Vel fremme i Xınalıq ble jeg tilbudt overnat-tingsplass hos familien til han som kjørte jeepen. (Landsbyen har nemlig ingen hotell...) Her sitter vi og spiser en aldeles deilig kveldsmat ca 2300 m.o.h.

Men hvorfor i all verden skulle jeg hit???

Det skjønner du sikkert når du ser dette bildet. Det er nemlig tatt fra denne landsbyen som har en helt crazy beliggenhet med panoramautsikt til de dramatiske og flotte Kaukasusfjellene.

Det tok nesten tre timer å kjøre de seks milene det var fra Quba og hit, men det var vel verdt det! Og selv om kjøreturen langt fra var behagelig (pga den grusomme veistandarden), var det likevel en opplevelse uten like!

Men det som kanskje er det aller mest spesielle med denne isolerte landsbyen, er at de har sitt eget helt unike språk som ingen andre forstår! (Og siden befolningen har bodd isolert i uminnelige tider, ligner ikke språket på noe annet språk heller.)

Gjett om språkentusiasten Gunnar syntes dette var fascinerende, da!!!

Pga store snømengder, er faktisk Xınalıq isolert hele 10 måneder i året. Kun i juli og august er det mulig å ha kontkt med omverdenen.

Søndag 22. juli:

Etter en deilig frokost hos vertsfamilien min, var jeg klar for å vandre litt rundt i denne eventyr-landsbyen. I tillegg til å ta bilder hadde jeg også planer om å bli litt kjent med folk og fe. For selv om jeg ikke forstod et kvidder av morsmålet deres, kunne de jo også snakke aserbajdjansk.

På mange måter var det nå slutt på tiden da landsbyen var isolert, ikke minst fordi de fleste her oppe nå hadde parabol. God mobil-dekning var det også, og de innfødte virket på ingen måte gammeldagse eller folkesky.

Men selv om teknologien for alvor hadde nådd også denne avkroken, synes jeg ikke det virket som om det hadde ødelagt særegen-heten og identiteten til de som bodde her. Folk var vennlige, og slo mer stadig vekk av en prat, og de lot seg mer enn gjerne fotografere.

Og jeg tok masse bilder, veldig masse bilder! Slikt som dette var jo ikke hverdags-kost. På fjellene i nord lå det fremdeles noe snø, og folkene her fortalte meg at om vinteren var det gjerne minst et par meter snø her i Xınalıq.

Gutten og jenta på bildet til venstre er søsken, og de inviterte meg inn på te. Jeg takket høflig nei fordi jeg begynte å få knapt med tid.

Jeg skulle nemlig sitte på tilbake til Quba igjen med husverten min, og jeg hadde allerede vært myyye lenger borte enn avtalt.

Turen tilbake ble ei skikkelig melkerute. For å bringe og hente forskjellige varer, kjørte på veier som knapt kunne kalles for veier..

Nå var det ikke alle som taklet de dårlige veiene like bra, da..... Denne lastebilen passerte vi på vei nedover mot Quba.

Men med oss gikk det helt fint. Den rutinerte sjåføren kjørte her jo tross alt daglig.

Vel framme i Quba var det heldigvis ingen politifolk som hanket meg inn, og jeg var klar for å komme meg tilbake til Baku så fort som mulig. Mens jeg ventet på transportmuligheter, tok jeg litt bilder, bl.a. av denne vepsesvermen som storkoser seg med søte kaker!

Da jeg omsider var tilbake igjen i hoved-staden, var jeg veldig klar for å besøke Kønul, min aser-baj-djanske venninne som bor på Faktveit, men som altså var på besøk hos familien sin her i Baku. (Det er hun som sitter i grønn t-skjorte på bildet over. Mora hennes sitter helt til høyre, mens hun som har kledd seg ut, er søstera. Også er det visst ei kusine og tante der også.

Det var veldig hyggelig å treffe Kønul igjen, og mora har jeg også hilst på før, da hun var på besøk i Bergen for noen år siden. Den som var aller gladest over å semeg igjen, var nok sønnen Emre på tre år.

Mandag 23. juli:

Jeg stod opp tidlig for å få med meg noen se-verdig-heter før jeg forlot Baku og Aserbajdjan.

Jeg begynte med gamlebyen. På bildet over kan du se palasset til shah'ene i Sirvan.

Jeg måtte også ha et bilde av det såkalte jomfrutårnet, som visstnok skal være veldig kjent. (Selv om det ikke er spesielt vakkert...)

Det siste bildet er også fra gamlebyen.

Deretter bar det nordvestover mot den georgiske grensa med første og beste marshrutka. Neste land var riktignok Armenia, men siden alle grenseoverganger mellom Aserbajdjan og Armenia er stengt, er eneste muligheten å bruke Georgia som transittland.

Jeg ble kjent med noen veldig hyggelige mennesker på bussen, og flere av dem skulle også krysse grensen over til Georgia. De siste 40 kilometerne måtte vi ta taxi, så vi var fem stykker som spleiset.

Jeg begynte å bli litt bekymret fordi visumet mitt kun var gyldig fram til midnatt, og klokka var 23:20. Hvis jeg ankom grensa for seint, kunne det bety skikkelig trøbbel!

Etter en stund skjønte jeg at det sannsynligvis ville gå bra, i alle fall om alt gikk knirkefritt og vi ikke fikk noen hindringer.....men jeg hadde ikke mer enn såvidt tenkt den tanken, før det plutselig sa PANG!!!

Vi hadde PUNKTERT!!! Dette var skikkelig ille med tanke på at jeg hadde dårlig tid og nesten ingenting å gå på. Ville jeg kunne rekke dette, da?

-Svaret får du i neste reisebrev.......som forøvrig inneholder en svært så dramatisk opplevelse!!

-g-