3.reisebrev - Badeuka vår:-)

Etter krevende dager i den tyrkiske fjellheimen, var det godt å flate litt ut i det subtropiske sørvestlige hjørnet av Tyrkia. Den siste uken til Bjarte og Magnar var nemlig viet sol, bading og kulinariske opp-levelser.

Mandag 2. juli:
Da vi våknet denne morgenen, var det godt å tenke på at dagens bussetappe bare var på snaue 2 timer. Med minibuss bar det vest-over langs den tyrkiske rivieraen, og på veien passerte vi bl.a. Kemer, den lille byen der veldig mange nordmenn har valgt å kjøpe leilighet.

Men det var OLYMPOS vi skulle til, og siden dette er et av de få stedene på reiseruten vår som jeg aldri har besøkt før, må jeg si jeg var litt spent. Ifølge Lonely Planet er Olympus først og fremst kjent for fire ting:
1. Det er backpackernes mest populære reisemål i Tyrkia.
2. Man kan bo i hytter i trærne. (Se bildet over.)
3. Veldig mange pådrar seg diare der.
4. Man kan besøke "De Evige Flammer". (Kommer tilbake til dette senere.)

Olympos lå veldig avsides til midt i skogen, i en dal langs en tørrlagt elv, ca 1 km fra sjøen. Stedet bar preg av en typisk camping-livsstil der de fleste bodde svært enkelt, men vi ønsket i alle fall et snev av konfort, og fikk oss en bungalov med både eget bad og aircondition. Prisen var det ingenting å si på. Vi betalte bare 135 kr hver, og da var både middagsbuffet og frokost inkludert!

Så bar det avsted mot sjøen. På veien passerte vi noen gamle ruiner, og stranda lå veldig idyllisk til. Vannet var også veldig reint.

Om kvelden kjørte vi med dolmuş opp til CHİMNERA, stedet der De Evige Flammer finnes. Siden det var stummende mørkt der langt inne i skogen, var lommelykt påkrevd de 20 minuttene det tok å gå oppover langs stien mot "flammefjellet".

Pga gasser i fjellsprekkende, brenner det ca 20-25 evige flammer her. Det var et utrolig fascinerende syn! Ikke rart de trodde at det var her ildguden holdt til i gamle dager. Tilbake i leiren igjen var vi stuptrøtte, og sovnet så fort som bare det.

Tirsdag 3. juli:

Etter en velsmakende frokost midt ute i de tyrkiske skoger, var vi på vei til KALKAN, en av mine favorittbyer i Tyrkia. Etter ca tre timer vestover var vi fremme i en av de mest idylliske byene jeg vet om. (Og jeg vet om ganske mange byer...) Her skulle vi unne oss hele TO overnattinger!

Kalkan bare mååå oppleves. Selv om byen er bygd opp rundt turisme, har ikke dette ødelagt byen, slik tilfellet er med byer som Alanya, Side og Marmaris. Det er utrolig vakkert der, og man har greid å ta vare på det typiske tyrkiske/ottomanske her, uten å gjøre det til noe typisk sydenbroilerinferno. (Det ordet fant jeg visst på akkurat nå..)

Atmosfæren er veldig rolig og avslappet i Kalkan. Ingen prøver å prakke på deg allverdens stygge og ubrukelige souvenirer, og folk er også uvanlig hyggelige.

Etter å ha sjekket inn på Hotel Sinbad, bar det til stranda, og her fant vi virkelig roen!!

Om kvelden spiste vi middag på en fantastisk takterrasse. (Se bildet over.) Etterpå tok vi oss en liten runde innom både her og der, og hvis noen vil vite detaljene, kan dere ta kontakt med en av oss personlig.

Onsdag 4. juli:

Gunnar var veldig klar for PATARA-STRANDA, en av Tyrkias aller beste strender. De andre to var ikke like klare, og valgte heller å ta det med ro i Kalkan.

Patara ligger i en av Tyrkias mange nasjonalparker, 15 km fra Kalkan. Det er forbudt å bygge noe i dette området, så derfor ser det veldig urørt ut her. Stranda er 18 km lang, men de aller aller fleste bader i det østre hjørnet, det som er nærmest bilveien.

Jeg blir jo alltid så fort lei av å bade og denslags, så etter ca et kvarter begynte jeg å gå bortover stranda. Jeg gikk i en og en halv time, og det var kanskje en smule risky siden jeg ikke hadde med meg noe å drikke... Et og annet sted satt det en ensom sjel, men det kunne gå over en kilometer mellom hver person.

På vei tilbake igjen spilte jeg bl.a. litt fotball med noen tyrkiske gutter, men de var så flinke at jeg gav meg etter en liten stund.

Tilbake i Kalkan unnet vi oss nok en herlig middag i idylliske omgivelser.

Torsdag 5. juli:

Etter to netter i Kalkan, var vi veldig klare for nye opplevelser, men først måtte vi nyte dagens frokost på takterrassen.

Deretter fortsatte vi nok en gang vestover i ca 1 1/2 time, til vi var fremme i FETHİYE. Derfra kjørte vi dolmuş over fjellet (ca 15 km) til vi kom til ÖLÜDENİZ (som betyr Dødehavet).

Her skulle vi også slå i hjel hele to netter, og derfor passet det ekstra bra at vi havnet på et heeelt fantatisk hotell! Denne gangen hadde vi faktisk en to-romsleilighet med nydelig utsikt ned til bassenget.

Stranda lå også ganske nærme, så vi fant oss på alle måter godt tilrette. Ölüdeniz består av ei halvøy som er dekket med sand, og på innsiden av halvøya er det en lagune som stedet har navnet sitt fra, selv om det på ingen måte er dødt.

Om kvelden unnet vi oss en deilig middagsbuffet på hotellet.

Fredag 6. juli:

Da jeg våknet denne dagen, visste jeg at det ville bli en helt spesiell dag. Kvelden før hadde jeg nemlig meldt meg på et paraglidingshopp!!

-Og gjett om jeg gledet meg, da! Ölüdeniz er nemlig et yndet sted for akkurat dette, både pga de gode vindforholdene, de høye fjellene og den vakre utsikten.

Vi skulle hoppe fra et fjell som var 1975 meter høyt, og det skal jeg si dere: Det var LITT av en vei vi måtte kjøre for å komme opp dit. Men med jeep kom vi oss jo oppover på en måte, selv om vi forsåvidt punkterte på veien og ble litt forsinket.

Bildet til venstre tok jeg mens vi var i lufta, ikke så lenge etter at vi hoppet.

Jeg ringte også pappa mens jeg svevde der oppe i det blå...

Siden jeg er uerfaren, fikk jeg jo ikke lov å hoppe aleine, og fikk derfor tildelt en såkalt pilot som skulle gjennom-føre tandem-hoppet sammen med meg. (Bildet rett over tok jeg også mens vi var i lufta.)

Det var en fantastisk opplevelse, selv om det ikke akkurat gav meg noe kick. (Da skal det nemlig litt mer fart og spenning til.)

Utsikten var formidabel, og på slutten "lekte" vi oss litt ved å snurre rundt og gjøre forskjellige akrobatiske øvelser i luften.

På bakken stod Magnar og Bjarte og ventet, og store deler av paragliding-turen, samt landingen, ble filmet av Bjarte.

Dette bildet tok jeg nesten rett før vi landet, og jeg har selve landingen på video!

Resten av dagen daffet vi litt både her og der, vi var jo tross alt på ferie.

Lørdag 7. juli:

I kjent stil sjekket vi ut fra hotellet før de fleste andre hadde stoppet opp, og suste deretter videre vestover, dvs nordvestover er vel riktigere å si.

Etter tre timer ankom vi MARMARİS, og her gjorde vi et badestopp. Regy, en god kamerat av Bjarte, var nemlig her akkurat nå, sammen med sine to døtre.

Vi tilbrakte drøyt tre timer sammen med dem før vi igjen tok sekkene våre på ryggen og fortsatte rett vest...... Vi kjørte nemlig utover på ei halvøy, i retning Rhodos, men stoppet i den idylliske småbyen DATÇA. Heller ikke her hadde jeg vært før, men jeg hadde fått stedet anbefalt av en kollega på Flaktveit skole, hvor jeg jobber. Vi tok inn på "byens beste hotell", et velholdt sted som ble drevet av ei tysk dame og en tyrkisk mann.

Om kvelden fant vi en ypperlig restaurant som serverte fantastisk god mat. Vi hadde også veldig god utsikt utover denne vindfulle, men utrooolig idylliske småbyen. Dette er nemlig en perle som velstående tyrkiske turister er bevisst på at ikke skal bli ødelagt av den internasjonale masseturismen.

Byen ligger i det sørvestlige hjørnet av landet, og derfor synes vår tyske vertinne at det var litt fascinerende at vi kun 1 1/2 uke tidligere hadde vært i Tyrkias nordøstlige hjørne, og reist helt derfra med buss!! (Landet er to og en halv gang så stort som Norge...)

Rett utenfor Datça kunne vi også se den greske øya SYMI. (Båten dit bruker bare et kvarter.) Rhodos lå også som sagt "rett rundt hjørnet". Etter middagen hadde vi oss en liten vandring langs sjøen, hvor det lå mange flotte, dyre båter. (Se bildet over.) Dette var en by hvor det virkelig var lett å finne roen.

Søndag 8. juli:
For Magnar og Bjarte sin del var dette den siste bade-

dagen i utlendighet.

Derfor var vi enige om at tida måtte utnyttes maksimalt!

Men dagen gikk så aaaltfor fort. Særlig Magnar hadde nok lyst til å bli noen dager til på denne stranda. Uansett måtte vi rekke ferja til Bodrum kl. 17, (se bildet under,) for ellers ville ikke Bjarte og Magnar ha noen mulighet for å rekke flyet hjem til Norge!!

Datça er den nordligste tyrkiske byen ved Middel-havet, mens Bodrum er den sørligste byen ved Egeerhavet.

De som har vært der har neppe noen problemer med å forstå hvorfor Bodrum blir kalt for Egeerhavets Monte Carlo. Det er nemlig Tyrkias mest eksklusive by. Alt her oser av kvalitet, og gatene er skinnende reine. Man skal leite lenge for å finne et stygt og forfallent hus, og ikke overraskende er det også Tyrkias desidert dyreste by. Byen flommer over av rike istanbullere som er her for å vise seg fram, og i tillegg er det en del utenlandske turister her, hovedsaklig engelskmenn.

Innseilingen til Bodrum var aldeles n-y-d-e-

l-i-g, og synet av alle båtene som må ha kostet mangfoldige millioner, fikk oss bare til å stå og måpe...

For mange er også Bodrum ensbetydende med party-party-party!! Barene, diskotekene og klubbene ligger tett i tett.

Vi satte oss på en passe eksklusiv ute-restaurant for å nyte turens siste kulinariske opplevelse. (I alle fall for de to andre sin del.) Vi fikk bord helt nede ved vannkanten, og maten smakte bedre enn noen gang før.

Etterpå tok vi oss en rusletur langs Barlar Caddesi (= bargata), og tok bl.a. dette bildet rett utenfor Halıkarnas, som er et av Europas beste diskoteker! Etterpå var vi helt tussete i hodet av alle inntrykkene.

Mandag 9. juli:
Så var dagen kommet for å skille lag. Litt vemodig, men sånn er livet.. Etter en 3 1/2 - times busstur til Izmir, satte Magnar og Bjarte seg på et lokalfly til Istanbul, for så å reise videre med KLM til Bergen, via Amsterdam. (Etter det jeg har hørt, kom de visst også trygt fram...)

Gunnar derimot, satte nesen mot İzmir sentrum, og der slo han i hjel et par dager sammen med gode, tyrkiske venner. Men det skal dere få høre mer om i neste kapittel...

-g-