6. reisebrev - Azærbaycan

Fremdeles torsdag 19. juli:

Det var vidunderlig å krysse den aserbajdjanske grensa. Rett og slett fordi at nå var nesten alt som heter kommunikasjonsvansker borte. Aserbajdjansk og tyrkisk er like likt som norsk og svensk. Det betydde med andre ord at alle forstod alt jeg sa, mens jeg forstod mesteparten av det folk sa til meg, hvis ikke de snakket en helt spesiell dialekt, da. Men de fleste var snille og la om til Istanbultyrkisk når de snakket med meg.

Det vakte oppmerksomhet blant de aserbajdjanske grensevaktene at jeg kunne tyrkisk. I tillegg var de veeeldig opptatt av om jeg hadde vært i Armenia, og om jeg hadde med med armensk propaganda inn i Aserbajdjan. (De to landene var i krig med hverandre på begynnelsen av 90-tallet, og teknisk sett er det vel egentlig fremdeles krig, for det har aldri vært inngått noen fredsavtale. Men våpenhvilen fra 1994 har i alle fall holdt...)

Den eneste måten å komme seg videre på fra grensa, var med taxi. I pass-kontrollen hadde jeg møtt noen tsjekkere som var på vei den andre veien, altså ut av Aserbajdjan, og de kunne fortelle meg hvor mye som var rimelig å betale for en to-timers taxitur til byen Şæki (nordøst i landet) hvor jeg skulle.

Taxisjåføren var en merkelig skrue. Veldig bondsk av seg, og litt småtreig. Men samtidig 100 prosent pålitelig og veldig snill, og det var jo langt viktigere.

Vel fremme i Şæki sjekket jeg inn på byens beste hotell, nemlig Kærvansaray (karavanepalass) Hotel. Dette hadde faktisk vært et overnattingssted for kamelkaravaner, og nå var dette fantastisk flotte stedet gjort om til hotell.

På bildet over kan dere se nåløyet i døren, altså en døråpning som er så liten at en kamel ikke kan komme gjennom, bare mennesker!

Dette er det mest fantastiske hotellet jeg har overnattet på i hele mitt liv, og det var ikke særlig dyrt heller. (Suiten min lå inn det sorte hullet som er til venstre for det store treet på bildet over.)

På bildet til venstre er det litt lettere å se. Det er altså den døra som er til venstre for trappa.

Da jeg ankom, var klokka 23:30, og jeg var sulten. Men det var ikke snakk om å sette seg ved et bord på restauranten for å spise. Nei, her skulle måltidene nytes privat, og det betydde at jeg fikk maten brakt inn på suiten min. Her kunne jeg faktisk leve som en greve!

Ute var det varmt, men de metertykke murveggene sørget for at jeg fikk en sval natt, og jeg sov godt.

Fredag 20. juli:

Hoved-attrak-sjonen i Şæki er Khan Sarayı (Khanens palass). Det lå bare et par hundre meter fra der hvor jeg bodde, og det VAR virkelig fantastisk å se de flotte veggmaleriene og glassmaleriene! Det var rom på rom, og det ene rommet var vakrere enn det andre.

Jeg ruslet også litt rundt i området, og slo av en liten prat med denne unge geitegjeteren. Vi tok haugevis av bilder av ham og meg og geita, men det var ikke bare lett. Nå begynner jeg virkelig å fatte betydningen av uttrykket STA SOM EI GEIT!

Deretter satte jeg kursen mot BAKU, Aser-bajdjans hovedstad, som har nærmere to millioner innbyggere. Byen ligger ved Det Kaspiske Hav, noen meter under havoverflaten, faktisk. Pga enorme oljeforekomster har denne byen en rivende utvikling for tiden. Men det har også sin pris. Området rundt Baku er et av de mest forurensede i hele verden! Mesteparten av forurensingen stammer riktignok fra Sovjettiden.

Selv om det finnes fantastiske mengder olje i Det Kaspiske Hav, får Aserbajdjan bare lov å utnytte en brøkdel av dette. Grunnen er rett og slett den at det er internasjonal uenighet om Det Kaspiske Hav er en innsjø eller et hav. Reglene for delelinjer og råderett og denslags er nemlig ulike, alt etterom om det dreier seg om en innsjø eller et hav, og inntil man kommer fram til en konklusjon, får man altså ikke foreta seg så mye.

Byen har en fantastisk strandpromenade. Problemet er bare at man helst bør holde pusten, slik at man ikke kjenner den forferdelige stanken...

Lørdag 21. juli:

Selv om jeg nesten akkurat hadde kommet til Baku, valgte jeg å reise derfra. Dvs, bare for et døgns tid. Jeg tok marshrutka nordover mot Dagestan, men stoppet i den lille byen Quba.

Det er ikke så mange utlendinger som tar turen oppover hit, så derfor vakte det oppsikt at jeg kom, også hos politiet. Jeg ble nemlig straks tatt med på politistasjonen, selv om jeg både kunne legitimere meg og gikk så nogenlunde sømmelig kledd. Jeg var sint som en veps, og kalte politifolkene for alt det stygge jeg kunne komme på. Jeg hadde ikke så god tid. Planen var nemlig å få haik med noen innfødte opp til landsbyen XINALIQ, den mest avsidesliggende plassen i hele Aserbajdjan! Nå stjal politiet av tida mi, og jeg var SINT!

Etter å ha sjekket passnummeret mitt mot politiets dataregister, slapp jeg omsider ut igjen, men jeg hadde samtidig tapt godt over en halvtime på dette tullet.

Jeg var heldig og fikk haik med en jeep ikke lenge etter. (Det lar seg ikke gjøre å kjøre med vanlige biler på veiene opp til Xınalıq.) Vi stoppet flere ganger på vei oppover de ville og vakre fjellene, og under et av stoppene fikk jeg faktisk hilse på en kjent aserbajdjansk forfatter!

Det er han som står i midten på dette bildet, og han gav meg et signert eksemplar av en av bøkene sine!

Jeg fikk også med et eksemplar til Kønul, ei aserbajdjansk jente som er gift med en turkmensk kamerat av meg, og de er blant mine omgangsvenner på Flaktveit. Kønul var nå på besøk hos famiien sin i Baku, og jeg hadde en avtale om å treffe henne dagen etter.

Vel fremme i Xınalıq ble jeg tilbudt overnat-tingsplass hos familien til han som kjørte jeepen. (Landsbyen har nemlig ingen hotell...) Her sitter vi og spiser en aldeles deilig kveldsmat ca 2300 m.o.h.

Men hvorfor i all verden skulle jeg hit???

Det skjønner du sikkert når du ser dette bildet. Det er nemlig tatt fra denne landsbyen som har en helt crazy beliggenhet med panoramautsikt til de dramatiske og flotte Kaukasusfjellene.

Det tok nesten tre timer å kjøre de seks milene det var fra Quba og hit, men det var vel verdt det! Og selv om kjøreturen langt fra var behagelig (pga den grusomme veistandarden), var det likevel en opplevelse uten like!

Men det som kanskje er det aller mest spesielle med denne isolerte landsbyen, er at de har sitt eget helt unike språk som ingen andre forstår! (Og siden befolningen har bodd isolert i uminnelige tider, ligner ikke språket på noe annet språk heller.)

Gjett om språkentusiasten Gunnar syntes dette var fascinerende, da!!!

Pga store snømengder, er faktisk Xınalıq isolert hele 10 måneder i året. Kun i juli og august er det mulig å ha kontkt med omverdenen.

Søndag 22. juli:

Etter en deilig frokost hos vertsfamilien min, var jeg klar for å vandre litt rundt i denne eventyr-landsbyen. I tillegg til å ta bilder hadde jeg også planer om å bli litt kjent med folk og fe. For selv om jeg ikke forstod et kvidder av morsmålet deres, kunne de jo også snakke aserbajdjansk.

På mange måter var det nå slutt på tiden da landsbyen var isolert, ikke minst fordi de fleste her oppe nå hadde parabol. God mobil-dekning var det også, og de innfødte virket på ingen måte gammeldagse eller folkesky.

Men selv om teknologien for alvor hadde nådd også denne avkroken, synes jeg ikke det virket som om det hadde ødelagt særegen-heten og identiteten til de som bodde her. Folk var vennlige, og slo mer stadig vekk av en prat, og de lot seg mer enn gjerne fotografere.

Og jeg tok masse bilder, veldig masse bilder! Slikt som dette var jo ikke hverdags-kost. På fjellene i nord lå det fremdeles noe snø, og folkene her fortalte meg at om vinteren var det gjerne minst et par meter snø her i Xınalıq.

Gutten og jenta på bildet til venstre er søsken, og de inviterte meg inn på te. Jeg takket høflig nei fordi jeg begynte å få knapt med tid.

Jeg skulle nemlig sitte på tilbake til Quba igjen med husverten min, og jeg hadde allerede vært myyye lenger borte enn avtalt.

Turen tilbake ble ei skikkelig melkerute. For å bringe og hente forskjellige varer, kjørte på veier som knapt kunne kalles for veier..

Nå var det ikke alle som taklet de dårlige veiene like bra, da..... Denne lastebilen passerte vi på vei nedover mot Quba.

Men med oss gikk det helt fint. Den rutinerte sjåføren kjørte her jo tross alt daglig.

Vel framme i Quba var det heldigvis ingen politifolk som hanket meg inn, og jeg var klar for å komme meg tilbake til Baku så fort som mulig. Mens jeg ventet på transportmuligheter, tok jeg litt bilder, bl.a. av denne vepsesvermen som storkoser seg med søte kaker!

Da jeg omsider var tilbake igjen i hoved-staden, var jeg veldig klar for å besøke Kønul, min aser-baj-djanske venninne som bor på Faktveit, men som altså var på besøk hos familien sin her i Baku. (Det er hun som sitter i grønn t-skjorte på bildet over. Mora hennes sitter helt til høyre, mens hun som har kledd seg ut, er søstera. Også er det visst ei kusine og tante der også.

Det var veldig hyggelig å treffe Kønul igjen, og mora har jeg også hilst på før, da hun var på besøk i Bergen for noen år siden. Den som var aller gladest over å semeg igjen, var nok sønnen Emre på tre år.

Mandag 23. juli:

Jeg stod opp tidlig for å få med meg noen se-verdig-heter før jeg forlot Baku og Aserbajdjan.

Jeg begynte med gamlebyen. På bildet over kan du se palasset til shah'ene i Sirvan.

Jeg måtte også ha et bilde av det såkalte jomfrutårnet, som visstnok skal være veldig kjent. (Selv om det ikke er spesielt vakkert...)

Det siste bildet er også fra gamlebyen.

Deretter bar det nordvestover mot den georgiske grensa med første og beste marshrutka. Neste land var riktignok Armenia, men siden alle grenseoverganger mellom Aserbajdjan og Armenia er stengt, er eneste muligheten å bruke Georgia som transittland.

Jeg ble kjent med noen veldig hyggelige mennesker på bussen, og flere av dem skulle også krysse grensen over til Georgia. De siste 40 kilometerne måtte vi ta taxi, så vi var fem stykker som spleiset.

Jeg begynte å bli litt bekymret fordi visumet mitt kun var gyldig fram til midnatt, og klokka var 23:20. Hvis jeg ankom grensa for seint, kunne det bety skikkelig trøbbel!

Etter en stund skjønte jeg at det sannsynligvis ville gå bra, i alle fall om alt gikk knirkefritt og vi ikke fikk noen hindringer.....men jeg hadde ikke mer enn såvidt tenkt den tanken, før det plutselig sa PANG!!!

Vi hadde PUNKTERT!!! Dette var skikkelig ille med tanke på at jeg hadde dårlig tid og nesten ingenting å gå på. Ville jeg kunne rekke dette, da?

-Svaret får du i neste reisebrev.......som forøvrig inneholder en svært så dramatisk opplevelse!!

-g-

5. reisebrev - Sakartvelo (Georgia)

NB! Ved å klikke på bildene, får du dem opp i større format!

Søndag 15. juli:

Jeg måtte stå opp grytidlig for å rekke flyet til TRABZON, helt nordøst i Tyrkia.
(Det holdt på å gå galt....jeg forsov meg nemlig bittelitt...)

Fra Trabzon tok jeg buss østover langs Svartehavskysten, og etter 4-5 timer var jeg ved grensen til Georgia!

Underveis hadde jeg blitt kjent med et tyrkisk-georgisk par. Tenkte det kunne være like greit å menge meg litt med de innfødte på forhånd, slik at kultursjokket ikke skulle bli så altfor stort. Dessuten gav de meg et lynkurs i georgisk og forklarte meg hvor mye georgiske LARI er verd i forhold til tyrkiske LIRA osv...

Men kultursjokket var likevel ikke til å unngå. Dette var som å komme til en helt annen planet!

Da jeg hadde satt meg vel tilrette i marsh-rutkaen (mini-bussen) på vei til hoved-staden TBILISI, skrudde sjåføren radioen på fullt, og georgisk musikk ER VIRKELIG spesiell:

En blanding av bondsk, russisk vodkatrekkspillgryling med en syngemåte som får Leonard Cohen til å høres ut som Sissel Kyrkjebø. Dessuten kjørte sjåføren så rått at den verste arabiske sjåføren du kan forestile deg, minner mer om bestemor på tur i forhold til dette.

Marshrutkaen var i tillegg så full av folk som overhodet mulig, og selv om sjåføren forsøkte å piske opp stemningen i beste Levende Ord-stil, satt samtlige passasjerer pent og pyntelig som de frommeste buddhistmunker.

Naturen var ny-de-lig! (Men...dessverre var det ikke så mye jeg fikk med meg pga den vanvittige farten vi hadde.)

Veiene var dårlige, og svingene utallige. Men omsider, etter ca 7 timers mareritt og et par knappe tissepauser, var vi endelig fremme et eller annet sted i Tbilisi (hvor det bor ca 1,7 millioner mennesker). Jeg hadde ingen anelse om hvor. Det nyttet ikke å spørre noen heller, for ingen forstod hva jeg sa likevel. (Og jeg forstod ENDA mindre av hva de innfødte prøvde å fortelle meg...) Her var det kun georgisk og russisk som gjaldt!

Det var helt mørkt, og jeg prøvde å lyse så godt jeg kunne med mobilen min for å kunne tyde telefonnummerne til de overnattingsstedene jeg hadde sett meg ut.

Det var frustrerende. Det var helt umulig å nå frem på telefon, (helt til jeg fant ut at jeg måtte bruke 8 som prefiks...). Men fremdeles var det mye krøll på linjene, og ingen av dem jeg kom i kontakt med, kunne selvsagt engelsk. I tillegg var det uforståelig kaldt, og etterhvert begynte det også å regne.

Etter nesten en time lyktes jeg likevel å få napp, og jeg ble så glad! (I mellomtida hadde jeg blitt tilbudt gratis øl av noen lokale ung-dommer, og pådratt meg unødvendig mye oppmerksomhet.

Etter en altfor turbulent t-banetur, var jeg omsider innkvartert på et nusselig lite hotell midt i hjertet av Edward Shewardnadzes by, og jeg kunne puste lettet ut! Jeg hadde nådd målet mitt: Nemlig å nå frem til Tbilisi i løpet av dagen.

Mandag 16. juli:
Første post på programmet var å snuske meg til et visum fra den aserbaj-djanske ambas-saden.

Det er tre måter å ordne aserbajdjansk visum på:
1. Søke på forhånd til konsulatet i London.
2. Lande med fly på den internasjonale flyplassen i Baku og ordne det i full fart der.
3. Søke ved en eller annen utenriksstasjon, slik jeg gjorde.

Men jeg kommer aldri til å gjøre det på denne måten igjen. Det var altfor tungvint. Det tok tre døgn, og jeg måtte innom ambassaden hele fire ganger! (I tillegg var denne utenriksstasjonenen fryktelig vanskelig å finne..)

Etterpå var jeg klar for en skikkelig sight-seeingrunde i Tbilisi. Det ble både en våt og kald opplevelse. Vanlivis pleier det å være 40 grader og sol på denne tiden, men av en eller anen grunn hadde Kong Vinter valgt å avlegge et noe uventet besøk. Det betydde 16 grader og regn og vind. Jeg frøys noe helt vanvittig, og var søkk våt. Kameraet mitt dugget også pga all fuktigheten. Men jeg gav meg ikke. Jeg gjennomførte det jeg hadde tenkt!

Om kvelden avla jeg et besøk i et av badene i Tbilisi. Vannet skal være veldig bra fordi det er proppfullt av mineraler og sånt. Det var mye aserbajdjanere, altså tyrkisktalende folk som drev disse badene, og det var deilig endelig å kunne kommunisere med noen igjen!

Et stykke utpå natta tok jeg meg en tur på en lokal bar, og kom der i kontakt med noen svært hyggelige mennesker, som til og med snakket engelsk!!

(Alle bildene du har sett til nå, er fra Tbilisi.)

Tirsdag 17. juli:
Etter å ha sovet både vel og lenge, var jeg endelig klar for noe jeg virkelig hade gledet meg til: Nemlig å gå på fjelltur laaangt oppe i Kaukasusfjellene!

Jeg reiste med marshrutka (minibuss, altså...) til KAZBEGI, helt nord i landet. Denne landsbyen ligger bare to mil fra den russiske grensa og Nord-Ossetia, området der den grusomme skole-massakren fant sted for nesten tre år siden. (Tsjetsjenia ligger heller ikke så langt unna, når vi først snakker om elendighet...)

Men nok om det, landsbyen Kazbegi var imidlertid et heeelt trygt sted å reise til, og vi kjørte gjennom fantastisk vill fjellnatur som vanskelig lar seg beskrive i en håndvending...

Kazbegi ligger ca 1800 m.o.h., og jeg valgte å bo privat hos en meget hyggelig familie. Det var mor og sønnen på 13 som tok imot meg, (se bildet over,) og etter å ha duppet en liten halvtime på sofaen, kom de og vekket meg med en helt eventyrlig god middag!

Etterpå tok jeg meg en liten spasertur opp til Tsminda Sameba-kirken. (2170 m.o.h.) På vei oppover kom det plutselig en haug med kyr mot meg, tror det må ha dreid seg om nærmere 80 stykker. Flere av dem var ganske nærgående og snuste og slikket meg på rumpa og sånn.

Denne kirken har en FANTASTISK beliggenhet oppå en fjelltopp! Den har på mange måter blitt et symbol for Georgia.

Jeg bestemte meg for å legge meg tidlig denne kvelden, i og med at jeg skulle på en skikkelig fjelltur dagen etterpå.

Onsdag 18. juli:
Denne morgenen hadde jeg en noe uvanlig frokost-opplevelse:

Far i huset skulle visstnok spise frokost sammen med meg, og han mente vi burde begynne dagen med et glass vodka hver. Greit nok, tenkte jeg. Kan jo være ok å ta knekken på litt fremmede bakterier som kan ha lurt seg ned i magen.

Problemet var bare at han ikke syntes det holdt med bare ett glass, vi måtte jo ha et glass til hver!

Jaja, tenkte jeg. Man skal jo prøve å være litt høflig.

Men da han skulle til å helle oppi det tredje glasset, sa jeg stopp. Jeg minnet ham på at jeg skulle på fjelltur. Han mente imidlertid at tre glass vodka var het perfekt hvis jeg skulle på fjelltur, og det endte med at han faktisk greide å få i meg hele fire glass vodka på tom mage!!

Men Gunnar er en ganske hardbarka kar, så det gikk helt fint. Jeg var klarere for fjelltur enn noen gang, og i det jeg begynte å bevege meg oppover det fantastiske fjell-landskapet, fikk jeg øye på den snødekte toppen av Mont Kazbegi, 5047 m.o.h. (Til venstre for fjelltoppen kan dere se Tsminda Samebakirken, som jeg besøkte kvelden før.)

For å komme seg til Mont Kazbegi, trenger man følge med en erfaren innfødt, bl.a. fordi man må krysse en farlig isbre. Dernest må man ha optimale værforhold. I tilegg trenger man hele fire dager!!

Mitt mål var imidlertid å komme meg opp til fjellplatået som ligger ca 3100 m.o.h. Hvis det ikke er for mye tåke, kan man se isbreen derfra.

På vei oppover måtte jeg først gjennom en liten landsby, og der lot disse barna seg mer enn villig fotografere.

Det gjaldt forresten også purka og grisungene på bildet til venstre. Det var nemlig ikke bare mennesker og kyr jeg møtte!

Selve fjellturen ble en fantastisk opplevelse, og underveis støtte jeg på både kuflokker og polakkflokker. (Men ingen flere griser.)

I tillegg var det en og annen innfødt, bl.a. en mann som jeg slo følge med et stykke oppover.

På dette bildet renner det en bekk nede i dalføret, og der forsynte jeg meg med drikkevann. I ettertid viste det seg at dette vannet inneholdt giardiaparasitter pga alt storfeet som beitet, så hjemme i Norge igjen ble jeg veldig syk.

Naturen var vill og fantastisk. Rett og slett overveldende og forunderlig. (Men...uten å virke patriotisk, vil jeg hevde at de tyrkiske Kaçkarfjellene er enda vakrere.) eg nådde målet mitt på 3100 m.o.h., men pga tett tåke, kunne jeg bare se en liten flik av isbreen, før tåken slukte den også.

På vei nedover hadde jeg ganske dårlig tid. Skulle nemlig rekke dagens siste marshrutka til Tbilisi. Den gikk kl. 18, og jeg bare måtte rekke den. (Dersom marshrutkaen var full før kl. 18, kunne det også hende den ville kjøre før tida..)

Jeg måtte imidlertid først innom vertskaps-familien min for å hente alle tingene mine, og der var det visst full fest! Far i huset var dritings, og da jeg jeg kom brasende inn døra, tilbydde han meg både øl, vodka og konjakk, i tillegg til kaker og konfekt. Jeg gav tydelig tegn om at jeg hadde dårlig tid, og derfor ikke hadde tid til å sette meg ned, men det brydde han seg fint lite om. Da ble både mor og sønn skikkelig sinte på ham, og fruen i huset var ikke så reint lite flau over husbonden sin upassende oppførsel da hun noen minutter seinere stod i døra og vinket meg farvel.

Det viste seg at det bare var turister som skulle med marshrutkaen, og ingen lokalfolk. De fleste var amerikanere, men det var også noen georgiske turister, i tillegg til en enslig nordmann. (Meg, altså.)

Siden vi var turister, og ikke lokalfolk, hadde sjåføren bestemt seg for at vi skulle betale 10 lari hver (40 kr) i stedet for 8. Forskjellen på to lari utgjorde jo bare åtte kroner, men av prinsipp, ville vi selvsagt ikke finne oss i det.

Både amerikanerne og georgierne klaget og klaget, men til ingen nyte. Gunnar derimot, er en handlingens mann som setter hardt mot hardt.

Jeg foreslo nemlig for de andre at vi bare skulle ta ryggsekkene våre og gå, for da ville sikkert sjåføren få panikk og gi seg med disse barnestrekene sine.

De andre syntes imidlertid ikke det var noen god ide, for i og med at dette var den siste marshrutkaen til hovedstaden denne dagen, visste sjåføren at det var viktig for oss å komme med.

Som sagt: Gunnar en handlingens mann, så det endte med at JEG tok tingene mine og begynte å gå... Sjåføren ble helt stressa, og lurte selvsagt på hva som skjedde. Jeg forklarte ham på min stotrende georgisk hva som var fakta, og enden på visa ble at han godtok at jeg bare betalte 8 lari, mot at jeg holdt kjeft om det ovenfor de andre passasjerene. (Men det gjorde jeg selvsagt ikke...)

De andre passasjerene ble litt småsure og mutte...

-Men... hvem av oss var det som satte handling bak ord?

Tilbake igjen i Tbilisi unnet jeg meg en herlig middag på en av byens bedre restauranter, og nå var også finværet kommet tilbake til byen!

Torsdag 19. juli:
Tida var inne for å hente mitt aserbajdjanske visum. Det måtte selvsagt gjøres så tungvint som mulig, nemlig i to omganger!

I mellomtida tok jeg meg en tur innom den flotte katedralen i Tbilisi, og etterpå satte jeg meg utenfor og pratet litt med han tiggergutten som dere ser på det siste bildet.

Så omsider - med mitt nyanskaffede visum - satte jeg kursen mot Aserbajdjan, nok en gang i en marshrutka.

-Og historien om Aserbajdjan kommer i det neste reisebrevet.

Jeg besøkte bl.a. en vanvittig avsides-liggende landsby laaaaangt oppe ifjellene. Ja, byen ligger så isolert at beboerne der har sitt eget språk, som bare tales der, og som ingen andre forstår!! Det var en fantastisk opplevelse å overnatte privat der, men det + mye mer skal jeg berette om neste gang dere hører fra meg.

(Og...jeg kan vel allerede nå røpe at i det reisebrevet som kommer etter der igjen, kommer jeg til å fortelle om VIRKELIG dramatiske saker!!!)

-g-

4. reisebrev - Aleine igjen... + pleiing av gammelt vennskap

Den neste uka gikk først og fremst med til å pleie gammelt venn-skap. Dette er ikke så veldig interessant for andre enn meg selv, så derfor skal jeg fatte meg i korthet.

Fortsatt mandag 9. juli:
Det første jeg gjorde etter å ha sjekket inn på mitt faste hotell i İzmir, var å ta turen innom frisørbrødrene HAKAN og HARUN. Hakan hadde jeg ikke sett på to år, for da jeg var i İzmir i fjor sommer, var han i militæret. Han kunne fortelle meg at om kun to måneder skulle han gifte seg, og stolt viste han meg forlovelsesringen sin.

(På bildet til venstre ser du Izmirs klokketårn, byens fremste symbol.)

Mitt store prosjekt denne dagen, var imidlertid å sørge for å få det tyrkiske simkortet mitt til å virke. Jeg har hatt det i flere år, men i august i fjor ville det plutselig ikke virke lenger, og ingen har kunnet forklare meg hvorfor... Tror jeg brukte omtrent halve dagen til å finne ut av dette, og til slutt fikk jeg svar.

I fjor sommer ble det nemlig innført en ny regel om at kun mobiler med tyrkisk imei-nummer godtas i forhold til tyrkiske simkort! Grunnen er ganske enkelt den at det florerer med utenlandske mobiler i dette røverlandet, og de er i stor grad enten stjålet fra turister (f.eks. meg), eller så er de smuglet ulovlig inn i landet. (I Tyrkia er det nemlig høye skatter på elektronikk.)

Jeg fikk beskjed om å gå til hovedkontoret til vodaphone for å få registrert mitt norske imei-nummer, og så skulle alt være i skjønneste orden. Men det var det jo ikke. Datasystemet godtok nemlig ikke passnummeret mitt. Det inneholder nemlig ikke samme antall siffer som tyrkiske ID-nummer, så dermed måtte jeg visstnok skifte statsborgerskap for å kunne bruke simkortet mitt.

Jeg valgte en litt enklere løsning:

I stedet gikk jeg til en butikk der de solgte brukte mobiler, og kjøpte en helt grei mobil for 135 kr. Dermed var problemet omsider løst:-)

Så strenet jeg nedover gatene, og pga det tyrkiske valget som nærmet seg, florerte det av valgkampgreier som biler der de ropte ut fra megafon, samt flagg, bannere og løpesedler. Det manglet ikke på markeringer, for å si det sånn..

Om kvelden var jeg først innom AYDIN, han kameraten min som driver en av Tyrkias best foto-butikker. Gjennom årene har jeg kjøpt tre kameraer der, og innimellom får jeg også ting og tang gratis.

Ved stengetid pleier vi å sette oss på bakrommet og spise middag og drikke rakı, og det gjorde vi også denne gangen.

Etterpå besøkte jeg ŞAKİR. Han viste stolt fram den nye leiligheten sin. Og nok en gang måtte han vise meg premie-samlingen sin. (Han har nemlig vært på det tyrkiske judolandslaget for juniorer.)

Da jeg kom tilbake til hotellet mitt om kvelden, var jeg ekstremt trøtt. Tror ikke akkurat det var Bjarte og Magnar som hadde slitt meg ut, men det hadde jo gått i ett i dagesvis, så en eller annen gang måtte vel trøttheten melde seg.

Tirsdag 10. juli:
Jeg har svært lite å fortelle fra denne dagen. For det første sov jeg bort halve dagen, og det var utrolig deilig.

Deretter shoppet jeg litt klær og sånt, siden det er så utrolig billig i Izmir, bl.a. kjøpte jeg en fake Dolce & Gabbana-jakke. Den er kjempestilig, bare vent til dere får se den!!

Om kvelden besøkte jeg nok en gang Aydın i fotobutikken. Kvelden før hadde jeg levert inn kameraladeren min til reparasjon, fordi den hadde blitt utsatt for fuktighet mens den lå i sekken min, og derfor virket den bare av og til. Nå var den ferdig reparert, og jeg betalte nesten ingenting for det. I tillegg brant min gode venn tre CD'er for meg, med kopier av alle bildene jeg hadde tatt, og dette fikk jeg selvsagt gratis. På toppen av det hele fikk jeg en mikrofiberklut til reingjøring av kameralinsen min. Også denne kvelden var det middag og rakı på gang. (Gratis selvsagt.)

Onsdag 11. juli:
Jeg stod opp kl. 04:30 om morgenen for å rekke første buss sørover til Antalya, en busstur på ca åtte timer.

Etter å ha satt ryggsekken min fra meg i møbelverkstedet til "Mørke-Murat", gikk jeg på den hemmelige stranda vår for å bade. Og endelig traff jeg en del gamle venner også i Antalya! Tror vi var uti vannet i to timer i strekk. Vi svømte inn og ut av de forskjellige grottene "våre".

Om kvelden tok jeg bussen videre østover, og etter et par timer, var jeg i Alanya, byen jeg hater over alt på jord. Den eneste grunnen til at jeg reiste dit, var for å treffe AHMET, en tyrkisk kamerat som jeg ikke hadde sett på nesten 4 1/2 år. (Han jobber i en klesbutikk i Alanya.)

Ellers har jeg ikke noe særlig å fortelle fra dette turistinfernoet, som svømmer over av døddrukne, lettkledde og naive skandinaviske ungjenter med siklende kurdiske og tyrkiske gutter hengende på slep.

Torsdag 12. juli:
Da jeg omsider forlot Alanya, pustet jeg lettet ut. Fatter bare ikke at folk gidder å reise hit. HUFF!!

Jeg tok dolmus en time vestover igjen, til Side, som også er en turist-jalla-by, men tross alt noen hakk bedre enn Alanya. Den første jeg traff der, er ekspeditrisa på kiwibutikken på Ulvedalen Torg på Flaktveit hvor jeg bor. Hun har sikkert vært enda flere ganger i Tyrkia enn meg. I fjor sommer kjøpte hun og en norsk mann en av restaurantene i Side sammen med noen tyrkere.

Etter å ha sjekket inn på det forfalne stamstedet mitt PETTINO, gikk jeg til byens desidert beste restaurant, nemlig Den ottomanske, for å treffe enda et par stykker fra Bergen.

Da jeg var i Tyrkia for første gang for ni år siden, ble jeg nemlig godt kjent med en veldig trivelig familie. Denne gangen var Karie og Jens Olav (mor og far) aleine her nede, og jeg hadde altså avtalt å treffe dem på Den ottomanske restauranten.

Etterpå tok vi dolmuş sammen til KUMKÖY, nærmere bestemt Side Village, hotellet hvor de har bodd i alle år. Jeg har jo bodd der et par ganger selv, og har vært innom der hvert eneste år siden 1998, og det er alltid like trivelig å hilse på de ansatte, som f.eks. luringen Özgür.

Etter et par doble rakı-er, tok Gunnar kvelden, og satte nesa mot Side sentrum igjen.

Fredag 13. juli:
Tidlig om morgen var det allerede full fart. Jeg skulle nemlig tilbake til Antalya for å rekke flyet til Istanbul, byen som aldri tar slutt...

Vel fremme i Istanbul, var jeg veldig klar for å få vasket litt klær og fant et ganske brukbart og billig vaskeri. Etterpå traff jeg Ömer, en artig kar som jeg ble kjent med i fjor sommer. Det verste med Ömer er at han er så fryktelig vanskelig å forstå. Vanligvis har jeg ingen problemer med å forstå folk her nede, bortsett fra hvis de kommer fra nordøst da, men der snakker de jo også veldig rart... Ömer snakker på en måte sin helt egen dialekt...og hvorfor, aner jeg ikke.

Om kvelden gikk jeg på baren TEK YÖN, som er et av favorittstedene mine i Istanbul. Det viste seg at stedet hadde flyttet inn i nye, større lokaliteter, og hele konseptet var bedre enn noen gang! Det eneste problemet var at det var stappende fullt av folk fordi det var fredagskveld og helg.

Lørdag 14. juli:
Jeg sov til langt utpå dag, og etterpå vet jeg egentlig ikke helt hva jeg gjorde. (Jo forresten, jeg skrev forrige reisebrev!) Ellers gikk dagen stort sett med til surr og tull og tøys og ingenting fornuftig. Ferie handler jo også om dette:-)

Utenfor Aya Sofia var det et eller annet ottomansk show . Veldig artig å få med seg!

Om kvelden opplevde jeg imidlertid noe jeg seint vil glemme. Mehmet, en turkmensk kamerat av meg fra Flaktveit, var nemlig i Istanbul for å treffe familien sin som var kommet på besøk fra Irak. Denne kvelden hadde altså Mehmet invitert meg hjem til broren sin (som bor i Istanbul) for å hilse på 14 irakiske slektninger!!

Det ble som sagt en opplevelse. Mest stas var det å få hilse på Mehmets mor, ei pensjonert lærerinne. Men det var også veldig artig å knytte kontakt med søsken, svigerinner, tanter, søskenbarn, nieser og nevøer.

Jeg var imidlertid overrasket over hvor vanskelig det var å forstå turkmensk. Trodde liksom det lignet veldig på tyrkisk. Dialekten de snakket, var i alle fall ikke helt god...men med litt tålmodighet klarte jeg jo til og med å forstå en del av det Mehmets mor sa.

Det ble en sein kveld, men det var uten tvil vel verdt det.

Jeg vet at dette reisebrevet ble litt småkjedelig.
-Men jeg lover, det neste kommer til å bli utrolig bra!! Mandag 15. juli kryset jeg nemlig grensen til Georgia, og der, langt oppe i Kaukasus, bare et par mil fra Nord-Ossetia og Tsjetsjenia, bodde jeg privat, klatret opp på høye fjell og opplevde i det hele tatt noen ubegripelig eksotiske dager...så bare gled dere!

-g-

3.reisebrev - Badeuka vår:-)

Etter krevende dager i den tyrkiske fjellheimen, var det godt å flate litt ut i det subtropiske sørvestlige hjørnet av Tyrkia. Den siste uken til Bjarte og Magnar var nemlig viet sol, bading og kulinariske opp-levelser.

Mandag 2. juli:
Da vi våknet denne morgenen, var det godt å tenke på at dagens bussetappe bare var på snaue 2 timer. Med minibuss bar det vest-over langs den tyrkiske rivieraen, og på veien passerte vi bl.a. Kemer, den lille byen der veldig mange nordmenn har valgt å kjøpe leilighet.

Men det var OLYMPOS vi skulle til, og siden dette er et av de få stedene på reiseruten vår som jeg aldri har besøkt før, må jeg si jeg var litt spent. Ifølge Lonely Planet er Olympus først og fremst kjent for fire ting:
1. Det er backpackernes mest populære reisemål i Tyrkia.
2. Man kan bo i hytter i trærne. (Se bildet over.)
3. Veldig mange pådrar seg diare der.
4. Man kan besøke "De Evige Flammer". (Kommer tilbake til dette senere.)

Olympos lå veldig avsides til midt i skogen, i en dal langs en tørrlagt elv, ca 1 km fra sjøen. Stedet bar preg av en typisk camping-livsstil der de fleste bodde svært enkelt, men vi ønsket i alle fall et snev av konfort, og fikk oss en bungalov med både eget bad og aircondition. Prisen var det ingenting å si på. Vi betalte bare 135 kr hver, og da var både middagsbuffet og frokost inkludert!

Så bar det avsted mot sjøen. På veien passerte vi noen gamle ruiner, og stranda lå veldig idyllisk til. Vannet var også veldig reint.

Om kvelden kjørte vi med dolmuş opp til CHİMNERA, stedet der De Evige Flammer finnes. Siden det var stummende mørkt der langt inne i skogen, var lommelykt påkrevd de 20 minuttene det tok å gå oppover langs stien mot "flammefjellet".

Pga gasser i fjellsprekkende, brenner det ca 20-25 evige flammer her. Det var et utrolig fascinerende syn! Ikke rart de trodde at det var her ildguden holdt til i gamle dager. Tilbake i leiren igjen var vi stuptrøtte, og sovnet så fort som bare det.

Tirsdag 3. juli:

Etter en velsmakende frokost midt ute i de tyrkiske skoger, var vi på vei til KALKAN, en av mine favorittbyer i Tyrkia. Etter ca tre timer vestover var vi fremme i en av de mest idylliske byene jeg vet om. (Og jeg vet om ganske mange byer...) Her skulle vi unne oss hele TO overnattinger!

Kalkan bare mååå oppleves. Selv om byen er bygd opp rundt turisme, har ikke dette ødelagt byen, slik tilfellet er med byer som Alanya, Side og Marmaris. Det er utrolig vakkert der, og man har greid å ta vare på det typiske tyrkiske/ottomanske her, uten å gjøre det til noe typisk sydenbroilerinferno. (Det ordet fant jeg visst på akkurat nå..)

Atmosfæren er veldig rolig og avslappet i Kalkan. Ingen prøver å prakke på deg allverdens stygge og ubrukelige souvenirer, og folk er også uvanlig hyggelige.

Etter å ha sjekket inn på Hotel Sinbad, bar det til stranda, og her fant vi virkelig roen!!

Om kvelden spiste vi middag på en fantastisk takterrasse. (Se bildet over.) Etterpå tok vi oss en liten runde innom både her og der, og hvis noen vil vite detaljene, kan dere ta kontakt med en av oss personlig.

Onsdag 4. juli:

Gunnar var veldig klar for PATARA-STRANDA, en av Tyrkias aller beste strender. De andre to var ikke like klare, og valgte heller å ta det med ro i Kalkan.

Patara ligger i en av Tyrkias mange nasjonalparker, 15 km fra Kalkan. Det er forbudt å bygge noe i dette området, så derfor ser det veldig urørt ut her. Stranda er 18 km lang, men de aller aller fleste bader i det østre hjørnet, det som er nærmest bilveien.

Jeg blir jo alltid så fort lei av å bade og denslags, så etter ca et kvarter begynte jeg å gå bortover stranda. Jeg gikk i en og en halv time, og det var kanskje en smule risky siden jeg ikke hadde med meg noe å drikke... Et og annet sted satt det en ensom sjel, men det kunne gå over en kilometer mellom hver person.

På vei tilbake igjen spilte jeg bl.a. litt fotball med noen tyrkiske gutter, men de var så flinke at jeg gav meg etter en liten stund.

Tilbake i Kalkan unnet vi oss nok en herlig middag i idylliske omgivelser.

Torsdag 5. juli:

Etter to netter i Kalkan, var vi veldig klare for nye opplevelser, men først måtte vi nyte dagens frokost på takterrassen.

Deretter fortsatte vi nok en gang vestover i ca 1 1/2 time, til vi var fremme i FETHİYE. Derfra kjørte vi dolmuş over fjellet (ca 15 km) til vi kom til ÖLÜDENİZ (som betyr Dødehavet).

Her skulle vi også slå i hjel hele to netter, og derfor passet det ekstra bra at vi havnet på et heeelt fantatisk hotell! Denne gangen hadde vi faktisk en to-romsleilighet med nydelig utsikt ned til bassenget.

Stranda lå også ganske nærme, så vi fant oss på alle måter godt tilrette. Ölüdeniz består av ei halvøy som er dekket med sand, og på innsiden av halvøya er det en lagune som stedet har navnet sitt fra, selv om det på ingen måte er dødt.

Om kvelden unnet vi oss en deilig middagsbuffet på hotellet.

Fredag 6. juli:

Da jeg våknet denne dagen, visste jeg at det ville bli en helt spesiell dag. Kvelden før hadde jeg nemlig meldt meg på et paraglidingshopp!!

-Og gjett om jeg gledet meg, da! Ölüdeniz er nemlig et yndet sted for akkurat dette, både pga de gode vindforholdene, de høye fjellene og den vakre utsikten.

Vi skulle hoppe fra et fjell som var 1975 meter høyt, og det skal jeg si dere: Det var LITT av en vei vi måtte kjøre for å komme opp dit. Men med jeep kom vi oss jo oppover på en måte, selv om vi forsåvidt punkterte på veien og ble litt forsinket.

Bildet til venstre tok jeg mens vi var i lufta, ikke så lenge etter at vi hoppet.

Jeg ringte også pappa mens jeg svevde der oppe i det blå...

Siden jeg er uerfaren, fikk jeg jo ikke lov å hoppe aleine, og fikk derfor tildelt en såkalt pilot som skulle gjennom-føre tandem-hoppet sammen med meg. (Bildet rett over tok jeg også mens vi var i lufta.)

Det var en fantastisk opplevelse, selv om det ikke akkurat gav meg noe kick. (Da skal det nemlig litt mer fart og spenning til.)

Utsikten var formidabel, og på slutten "lekte" vi oss litt ved å snurre rundt og gjøre forskjellige akrobatiske øvelser i luften.

På bakken stod Magnar og Bjarte og ventet, og store deler av paragliding-turen, samt landingen, ble filmet av Bjarte.

Dette bildet tok jeg nesten rett før vi landet, og jeg har selve landingen på video!

Resten av dagen daffet vi litt både her og der, vi var jo tross alt på ferie.

Lørdag 7. juli:

I kjent stil sjekket vi ut fra hotellet før de fleste andre hadde stoppet opp, og suste deretter videre vestover, dvs nordvestover er vel riktigere å si.

Etter tre timer ankom vi MARMARİS, og her gjorde vi et badestopp. Regy, en god kamerat av Bjarte, var nemlig her akkurat nå, sammen med sine to døtre.

Vi tilbrakte drøyt tre timer sammen med dem før vi igjen tok sekkene våre på ryggen og fortsatte rett vest...... Vi kjørte nemlig utover på ei halvøy, i retning Rhodos, men stoppet i den idylliske småbyen DATÇA. Heller ikke her hadde jeg vært før, men jeg hadde fått stedet anbefalt av en kollega på Flaktveit skole, hvor jeg jobber. Vi tok inn på "byens beste hotell", et velholdt sted som ble drevet av ei tysk dame og en tyrkisk mann.

Om kvelden fant vi en ypperlig restaurant som serverte fantastisk god mat. Vi hadde også veldig god utsikt utover denne vindfulle, men utrooolig idylliske småbyen. Dette er nemlig en perle som velstående tyrkiske turister er bevisst på at ikke skal bli ødelagt av den internasjonale masseturismen.

Byen ligger i det sørvestlige hjørnet av landet, og derfor synes vår tyske vertinne at det var litt fascinerende at vi kun 1 1/2 uke tidligere hadde vært i Tyrkias nordøstlige hjørne, og reist helt derfra med buss!! (Landet er to og en halv gang så stort som Norge...)

Rett utenfor Datça kunne vi også se den greske øya SYMI. (Båten dit bruker bare et kvarter.) Rhodos lå også som sagt "rett rundt hjørnet". Etter middagen hadde vi oss en liten vandring langs sjøen, hvor det lå mange flotte, dyre båter. (Se bildet over.) Dette var en by hvor det virkelig var lett å finne roen.

Søndag 8. juli:
For Magnar og Bjarte sin del var dette den siste bade-

dagen i utlendighet.

Derfor var vi enige om at tida måtte utnyttes maksimalt!

Men dagen gikk så aaaltfor fort. Særlig Magnar hadde nok lyst til å bli noen dager til på denne stranda. Uansett måtte vi rekke ferja til Bodrum kl. 17, (se bildet under,) for ellers ville ikke Bjarte og Magnar ha noen mulighet for å rekke flyet hjem til Norge!!

Datça er den nordligste tyrkiske byen ved Middel-havet, mens Bodrum er den sørligste byen ved Egeerhavet.

De som har vært der har neppe noen problemer med å forstå hvorfor Bodrum blir kalt for Egeerhavets Monte Carlo. Det er nemlig Tyrkias mest eksklusive by. Alt her oser av kvalitet, og gatene er skinnende reine. Man skal leite lenge for å finne et stygt og forfallent hus, og ikke overraskende er det også Tyrkias desidert dyreste by. Byen flommer over av rike istanbullere som er her for å vise seg fram, og i tillegg er det en del utenlandske turister her, hovedsaklig engelskmenn.

Innseilingen til Bodrum var aldeles n-y-d-e-

l-i-g, og synet av alle båtene som må ha kostet mangfoldige millioner, fikk oss bare til å stå og måpe...

For mange er også Bodrum ensbetydende med party-party-party!! Barene, diskotekene og klubbene ligger tett i tett.

Vi satte oss på en passe eksklusiv ute-restaurant for å nyte turens siste kulinariske opplevelse. (I alle fall for de to andre sin del.) Vi fikk bord helt nede ved vannkanten, og maten smakte bedre enn noen gang før.

Etterpå tok vi oss en rusletur langs Barlar Caddesi (= bargata), og tok bl.a. dette bildet rett utenfor Halıkarnas, som er et av Europas beste diskoteker! Etterpå var vi helt tussete i hodet av alle inntrykkene.

Mandag 9. juli:
Så var dagen kommet for å skille lag. Litt vemodig, men sånn er livet.. Etter en 3 1/2 - times busstur til Izmir, satte Magnar og Bjarte seg på et lokalfly til Istanbul, for så å reise videre med KLM til Bergen, via Amsterdam. (Etter det jeg har hørt, kom de visst også trygt fram...)

Gunnar derimot, satte nesen mot İzmir sentrum, og der slo han i hjel et par dager sammen med gode, tyrkiske venner. Men det skal dere få høre mer om i neste kapittel...

-g-