12. og siste reisebrev: Colombia og Venezuela.

Dag nr. 49, tirsdag 5. august:
Denne morgenen hadde jeg god tid. Flyet fra Quito, Ecuador til Bogotá, Colombia gikk nemlig ikke før et stykke utpå dagen. I tillegg bodde jeg ganske nærme flyplassen.

Men faren med å ha god tid, er jo at da tar man det ofte altfor med ro, og det skulle jeg til de grader få erfare denne dagen!!

Først da jeg satt i taxien på vei ut til flyplassen, gikk det opp for meg: HJELP! Er klokka blitt SÅ mye?!!?!

Da jeg omsider skulle stille meg i innsjekkingskøen, var det ikke lenger noen kø der, og heller ingen i skranken. Nå er det ganske lenge siden jeg opplevde dette, og enkelte detaljer har forsvunnet fra hodet mitt. Bl.a. er jeg usikker på om det nå var 45 min. eller 1 time til flyavgang, men jeg tror helst det dreide seg om en snau time eller så.

Uansett heter det seg i Sør-Amerika at ved internasjonale flyavganger skal man møte opp ved innsjekkingen minst tre timer før flyavgang.

Som dere sikkert har skjønt, var innsjekkingen nå stengt, og jeg fant ut at jeg måtte få noen til å åpne den igjen. Men uansett hvor jeg henvendte meg, ble jeg avvist. Jeg fór opp og ned trapper - med en haug med bagasje på slep. (I Ecuador handlet jeg nemlig en del.) Jeg ble svettere og svettere, sintere og sintere, og også stadig mer høyrøsta, frustrert og stressa.

Men til ingen nytte:-(

Etter å ha fått NEI alle mulige steder, henvendte jeg meg til slutt i hovedinformasjonen, og der kom jeg i kontakt med en meget hyggelig dame - som også snakket engelsk!! (I tillegg viste det seg at hun hadde bodd i Norge!)

Nå øynet jeg faktisk håp!

Men nei. Uansett hvor hjelpsom hun enn var, klarte hun ikke å overtale de som satt med makten til å la meg få sjekke inn, og nå var det også bare en halvtime til flyet skulle gå.

Dette var virkelig krise! I tillegg til denne flyvningen til Bogotá, Colombias hovedstad, kom jeg også til å miste flyforbindelsen min videre fra Bogotá til Cartagena, Sør-Amerikas mest romantiske by, helt nord ved Det Karibiske Hav!

Men jeg måtte til slutt innse at flyet mitt kom til å reise uten meg, og den eneste muligheten til å redde resten av ferien min nå, var å kjøpe billett til en seinere avgang. Dette ville selvsagt koste flesk... (Jeg vurderte også buss, men avstandene var uendelig store, så det fant jeg fort ut at ikke ville gå.)

Ca fire timer seinere var jeg endelig på vei til Colombia, men bare til Bogotá. Jeg ville nemlig ikke rekke noe fly videre til Cartagena, og forberedte meg på en natt i landets hovedstad, en liten småby med nærmere 9 millioner innbyggere. (Colombia er forresten det nest-mest folkerike landet i Sør-Amerika. Bare Brasil har flere innbyggere!)

Med sine 2640 m.o.h. er Bogotá den 3. høyestliggende hovedstaden i verden, nest etter La Paz og Quito. Byen ligger et stykke nord for ekvator, og det var alt annet enn varmt her nattestid.

Dag nr. 50, onsdag 6. august:
Grytidlig om morgenen satte jeg endelig kursen mot Cartagena, denne perlen av en by som med rette blir regnet som Sør-Amerikas mest romantiske by.

Siden den ligger ved havoverflaten, og på den nordlige halvkule, var det mildt sagt sommer her nå i august. Dødelig varmt, med andre ord! Rom med air-condition var derfor en selvfølge.

Like selvfølgelig var det også å gå og bade i sjøen, noe jeg nesten ikke hadde fått gjort denne sommeren.

På stranda var det så varmt at jeg stadig vekk måtte kjøle meg ned i sjøen. Vanntemperaturen var imidlertid så høy at jeg egentlig aldri fikk kjølt meg ordentlig ned.


Om ettermiddagen vandret jeg rundt i gamlebyen og tok bilder. Til tross for varmen, var det faktisk en gruppe afroamerikanske barn og unge som holdt et forrykende folkedansshow!

Her var det afrikanske rytmer på høyt plan, og de brukte også veldig mange stilige, fargerike kostymer. (I den grad de hadde klær på seg i det hele tatt, da...)

Svetten silte, naturlig nok, og jeg begynte selv å svette, bare av å se på!








De var utrolig dyktige, og holdt det gående i flere timer - i den steikende varmen.

Jeg ble selvsagt ikke stående og se på hele tida, men gikk litt fra og til.

(Helt nederst i dette reisebrevet ligger det et aldri så lite videoopptak av disse danserne!)

Når dagen var omme, var det deilig å komme tilbake på et hostellrom med air-condition.

Dag nr. 51, torsdag 7. august:
Jeg reiste sporentreks til den samme stranda som dagen før. Der kom jeg i kontakt med en veldig hyggelig familie som også nøt noen fridager i denne deilige feriebyen.

Den ene guttungen deres (18 år) kjedet seg imidlertid ganske mye, og hadde derfor lyst til å finne på noe om kvelden sammen med meg. Først var jeg litt skeptisk til å drasse rundt på en colombiansk tenåring en hel kveld, men tenkte etterhvert at det kanskje ikke var så dumt likevel. I løpet av hele denne sommeren hadde jeg jo kommet altfor lite i kontakt med de innfødte, så hvorfor ikke?

Storebroren hans på 20 ble muligens også med, og før jeg forlot stranda, utvekslet vi mobil-nummer med tanke på å treffes litt utpå kvelden.


I mellomtida tok jeg meg en aldri så liten runde rundt i gamlebyen igjen, og fotograferte i kjent stil.

Denne statuen f.eks. er av Christopher Columbus.

Ellers var det utrolig mange sjarmerende bygninger fra kolonitida.

I og med at gatene i gamlebyen mange steder var ganske smale, opererte onkel politi med disse søte, små bilene. Med disse kom de jo frem nesten overalt!

På min vandring stiftet jeg også bekjentskap med denne dame- rumpa. (Jeg har bilde av forsiden hennes også, hvis noen ønsker en kopi...)

De afrikanske danserne fra kvelden før holdt det også gående denne kvelden, og jeg stakk også bort en tur for å hilse på dem igjen.

Det var mange morsomheter rundt omkring i byen, bl.a. disse to.

(Jaja, er man svart, så er man svart...)





Om kvelden ble det enda mer romantisk stemning i denne fabelaktige byen, og jeg valgte å spise en utmerket middag på en veldig koselig kubansk restaurant. Pga den trykkende varmen, valgte jeg å sitte innendørs, nærmest mulig air-condition-anlegget.

En stund seinere traff jeg de to Colombia-brødrene, og sammen gikk vi på en utrolig festlig bar der det var happy hour hele kvelden!


Dag nr. 52, fredag 8. august:
Jeg reiste ganske tidlig til stranda for å utnytte tida mest mulig, for litt utpå dagen skulle jeg tilbake til Bogotá igjen med fly.

Å komme tilbake til denne kjølige storbyen, var som å komme til en annen kant av verden.

Om kvelden gikk jeg ut på en spennende nattklubb. Det var veldig gøy der, men endte tragisk, rett og slett. Jeg ble nemlig dopet ned og bestjålet!

Nå hadde jeg riktignok veldig lite penger på meg, så det var ikke det verste. Den største konsekvensen var nemlig at jeg sov bort ET HELT DØGN!!!

Dag nr. 53, lørdag 9. august:
Litt småforvirret og uggen var jeg da jeg langt ute i de små timer ble vekket av personalet på nattklubben. Da jeg ganske raskt oppdaget at det lille jeg hadde av penger, var borte, skjønte jeg at han hyggelige fyren jeg hadde sittet og pratet med tidligere på kvelden, hadde puttet noen ulumskheter i drinken min.

Men episoden skulle få langt større konsekvenser enn jeg ante akkurat der og da...

Jeg kom meg raskt hjem til hotellet, og det neste jeg husker, var at jeg kikket på klokka, og den var ca 6 om morgenen.

Jeg syntes det var litt rart den ikke var mer, for jeg hadde liksom på følelsen at jeg hadde sovet mer enn et par timer...

-OG DET HADDE JEG OGSÅ!!

Det var nemlig blitt søndags morgen, og jeg hadde sovet OVER ET DØGN SAMMENHENGENDE!!!!!

Dag nr. 54, søndag 10. august:
Naturlig nok var jeg totalt forvirret. I tillegg følte jeg meg utrolig snytt fordi jeg hadde sovet bort HELE den siste lørdagen av sommerferien min.

Hele denne dagen følte jeg meg utrolig rar. Jeg var svimmel og forvirret, og orket nesten ingenting. Ikke hadde jeg matlyst heller.

Likevel tvang jeg meg ut. Fant ut at frisk luft ikke kunne skade...

I sentrum var det karnevals- stemning, men jeg klarte rett og slett ikke å glede meg over det. Jeg følte at jeg hadde gått glipp av så mye!

Samtidig begynte det å gå opp for meg hvor utrolig heldig jeg tross alt hadde vært.

Siden dopet var sterkt nok til å holde meg sovende i over et døgn, var det sikkert også kraftig nok til å ta livet av meg.

Jeg dro et lettelsens sukk. Jeg hadde jo tross alt overlevd noe som kunne ha fått fatale konsekvenser. I tilegg hadde jeg ikke mistet noenting, bortsett fra noen vekslepenger jeg hadde i lomma.

Hele denne dagen var jeg likevel i elendig forfatning, og det fortsatte også neste dag, den siste hele dagen min i Sør-Amerika.


Dag nr. 55, mandag 11. august:
Dagen før hadde jeg planlagt å reise på en to-dagerstur til "La Zona Cafetera", Colombias kjente kaffeplantasjedistrikt. Det kunne jeg jo bare glemme i den elendige forfatning jeg var i.

Men i dag var dagen!

Selv om det bare ville bli snakk om en kort dagstur, bestemte jeg meg for å reise. Jeg skulle ca 8 timer med buss den ene veien, og fly tilbake igjen til Bogotá om kvelden.

Utover dagen følte jeg meg stadig bedre og bedre, og på bussen ble jeg også kjent med en svært hyggelig colombiansk gutt som hette Pablo. (Dette er faktisk den eneste personen jeg ble kjent med i Sør-Amerika denne sommeren som jeg fremdeles har jevnlig kontakt med!)

Han bodde i kaffeplantasjedistriktet, og var på vei hjem med buss. Egentlig var det utrolig irriterende å skulle forlate Sør-Amerika, nå som jeg endelig begynte å komme i kontakt med folk!

Men om kvelden bar det tilbake til Bogotá igjen. Jeg tok fly fra en by som av alle ting heter Armenia! Den ligger i hjertet av La Zona Cafetera.

Om kvelden var det bare å gjøre unna den siste pakkingen. Etter hele åtte uker skulle jeg dagen etter nemlig forlate Sør-Amerika...

Dag nr. 56, tirsdag 12. august:
Første flyetappe gikk til Caracas, Venezuelas hovedstad. Jeg ankom ganske tidlig på dagen, og i stedet for å tilbringe en haug med meningsløse timer på flyplassen, satte jeg meg i en taxi med nesa mot sentrum av en av Sør-Amerikas mest kaotiske storbyer.

Jeg måtte prute som gal for å få drosje-regningen ned på et akseptabelt nivå, men fikk det til slutt akkurat som jeg ville:-)

Jeg var livredd for å komme for seint til den neste flyvningen, så derfor ble jeg bare et par timer i Caracas før jeg vendte tilbake til flyplassen igjen.

Men jeg fikk i alle fall tatt pulsen på byen, kjent på atmosfæren, liksom. Og på mange måter var det ikke en veldig hyggelig by, så sånn sett gjorde det ingenting at visitten ble noe kjapp...


Så var jeg, etter hele åtte uker, klar for Europa igjen. Neste flyvning tok meg nemlig over Atlanteren, til Frankfurt, Tyskland!

Dag nr. 56, (siste dag,) tirsdag 12. august:
Da vi landet i Frankfurt, var det allerede blitt neste dag, bl.a. pga tidsforskjellen.

Et par timer seinere satt jeg på neste fly, som tok meg til flyplassen Heathrow i London.

Derfra tok jeg t-banen inn til de sentrale deler av byen, og slo i hjel noen timer der før jeg satte kursen mot Stansted og Norwegian-flyet som skulle ta meg trygt med tilbake til Bergen.

Siden alt gikk som det skulle, ble det egentlig en veldig kjedelig dag. Men jeg var i alle fall enig med meg selv om at de fleste dagene på dette megaeventyret mitt langt fra hadde vært særlig kjedelige!

Da jeg omsider låste meg inn i leiligheten min på Flaktveit, var klokka blitt 01:15, og det var under sju timer til jeg skulle være på plass på jobb, klar for et nytt høstsemester:-)


Videoopptak av de colombianske danserne:


Takk for at du var med meg så langt, i alle fall i tankene!

-Og hvis du ikke allerede har gjort det, kan du jo helt avslutningsvis klikke på videoopptaket rett over.

Neste sommer, altså 2009, skal jeg garantert på en spennende ferietur igjen, og du har fremdeles sjansen til å henge deg på!!

-Gunnar Helås-