1. reisebrev: Brasil (Salvador og Rio de Janeiro)

La det være sagt med en gang: Hittil har Brasil vært en gedigen skuffelse. Ikke det at noe har gått galt, (bortsett fra at vi opplever det dårligste været pa 7-8 år...) men jeg mener at dette landet er fantastisk oppskrytt.

Brasilianere er ikke spesielt hyggelige og imøtekommende, og det er vanskelig å komme i kontakt med folk her borte. (Omtrent som europeere.) Men i og med at jeg har reist mye i Midtøsten de siste årene, har jeg nok blitt ganske bortskjemt i forhold til å være omgitt av hyggelige folk!

Jeg har jo kost meg veldig likevel, da. Det klarer man jo alltids når man går inn for det:-) Bl.a. var det ganske kult å cruise innover Rio de Janeiros verste slumområde bakpå en motorsykkel i full fart.....

Dag nr. 1, onsdag 18. juni:
Kl. 18:35 skulle Norwegianflyet mitt lette fra Flesland. Etter en forsinkelse på ca en time, var jeg endelig på vei til første stoppested: London. Natten brukte jeg på å forflytte meg fra Stansted til Gatwick. Jeg valgte selvsagt det biligste alternativet: Nemlig buss inn til sentrum, og så sitte en time utenfor Victoria Bus Station og fryse som gal sammen med andre særinger før bussen til Gatwick kom.

Dag nr. 2, torsdag 19. juni:
I mellomtiden var det blitt morgen, og neste reisestrekk gikk til Porto, Portugal. Dette flyet var kun en halvtime forsinket. Deretter bar det over Atlanteren til Salvador, Brasil. (Dette flyet var også bare en halvtime forsinket.)

Denne siste flyturen tok ca 9 timer, og med ett var jeg fremme!!

Bildet til venstre ble tatt rett før landing, og nå skal det gå greit å få bildene opp i stort format ved å klikke på dem! (Vet at det ikke har fungert helt som det skal tidligere.)

Det nærmet seg solnedgang, men likevel var det hele 37 grader. Tatt i betraktning at det er vinter her nede nå, var jo ikke det så verst...

Jeg fant et veldig greit sted å bo midt i sentrum, og pga tidsforskjellen (5 timer) sovnet jeg rimelig kjapt. (Hadde egentlig bare tenkt meg en time eller så på puta, for deretter å ta meg en tur ut, men var så trøtt at jeg ikke våknet før neste morgen!)

Dag nr. 3,
fredag 20. juni:
Salvador ligger ganske langt nord ved kysten, dvs bare 11 grader sør for ekvator.

Denne byen er sentrum for den afroamerikanske kulturen i Brasil, og det merkes på mer enn én måte:

Nesten alle som bor her er av afrikansk avstamming, dvs etterkommere av tidligere slaver.

Kulturen her er en herlig blanding av det afrikanske og det søramerikanske.

Ute i gatene høres afrikanske rytmer 24 timer i døgnet, og matkulturen er også sterkt preget av lokalbefolkningens opphav.

Maten har forresten vært veldig god, definitivt den største positive overraskelsen hittil!

Samtidig er slett ikke alt bare positivt i Salvador. Kriminaliteten er høy, og som turist må man faktisk passe seg veldig.

Man må aldri gå i folketomme områder etter at det har blitt mørkt (ca kl. 18), og man må ikke under noen omstendigheter vise at man har verdisaker på seg. Hvis folk tar kontakt, er det som oftest fordi de vil lure deg.

Resepsjonisten på hotellet gav meg klar beskjed om hvilke gater jeg måtte holde meg unna, selv midt på lyse dagen!

Om formiddagen ruslet jeg rundt i byen og besøkte flotte kirker og interessante museer. Som dere ser av bildene, var jeg også i kontakt med lokalbefolkningen, men i og med at portugisisken min er temmelig begrenset, ble det ingen direkte dype samtaler, kan du si...

Om ettermiddagen gikk jeg på stranda for å bade. Vannet var litt småkaldt, men ellers var stranda grei nok den.

Dette bildet er tatt fra hotellet der jeg bodde. Beliggenheten var rett og slett fantastisk!!

I og med at jeg gikk tidlig til sengs dagen før, gikk jeg ekstra seint til sengs denne kvelden...;-)

Dag nr. 4,
lørdag 21. juni:
Grytidlig om morgenen bar det ut til flyplassen igjen. Tiden var kommet for å utforske Rio de Janeiro!!!

Dette var første gangen jeg reiste med lokalfly i Sør-Amerika, og på forhånd hadde jeg hørt en del om hvor vanlig det var med forsinkelser her borte. Men det rare var at dette flyet kun var 10 min. forsinket. Ny rekord!!

Rio de Janeiro (heretter kun RIO) blir regnet for å være verdens vakreste storby, og det med rette!

Et veldig kjent landemerke er jo SUKKERLOFFEN (Pão de Açucar) på bildet til venstre. Herfra er det fantastisk utsikt utover hele byen.

Jeg bestemte meg for å bo i IPANEMAdistriktet, ikke så langt fra COPACABANA, og ganske så nærme stranda.

Jeg sjekket inn på et hostell og fikk gleden av å dele rom med to australske gutter, to engelske gutter og ei engelsk jente. Utrolig hyggelige folk alle sammen! Deretter bar det sporentreks til stranda.

Etterpå var jeg innom en frisør for å kvitte meg med alt overflødig hår, og øyeblikket etter stod jeg i kø for å komme meg opp på Sukker-loffen. Men køen var LANG, og det tok TID, og til slutt var solnedgangen et faktum mens jeg FREMDELES stod i kø. Jeg ble pissur og gikk min vei. Det var jo liksom solnedgangen som var halve poenget med å ta gondolbanen opp, da!

I stedet tok jeg bussen til bydelen Flamengo, og der rakk jeg å ta noen bilder av disse fotball-spillende ung-dommene før det ble bekmørkt. (Dere kan se Sukkerloffen i bakgrunnen.)

Hver kveld spiller tusenvis av barn og unge fotball på Rios mange strender, og det er derfor ikke så vanskelig å forstå hvorfor

brasilianere er så gode i fotball.

Etterhvert senket som sagt mørket seg, og det var på tide å komme seg tilbake til hvor jeg bodde. Rio er nemlig heller ikke helt ufarlig etter mørkets frembrudd...

Dag nr. 5, søndag 22. juni:
Folk var i sjokk! REGN REGN REGN!!! Fullstendig hjelpeløse var vi vitne til det verste været på 7-8 år!!! i tillegg ble jeg kastet ut av rommet fordi det var fullbooket for neste natt, men vegg i vegg var det et tilsvarende hostell, drevet av noen svensker. Her havnet jeg på rom med en gutt fra Kvinesdal, en amerikansk gutt og et par jenter fra Irland. Dette var en meeeeeeeeget livlig gjeng, og jeg følte meg nesten som en gammel munk i forhold...

I dag skulle jeg på favelabesøk sammen med hun engelske jenta jeg sov med natta før.

-Hva en favela er???

Det er et fattig slumområde, eller en arbeiderghetto, og bare i Rio finnes det over 700 slike "brakkebyer".

Hvert område er kontrollert av represen-tanter fra en av de tre store narko-gjengene i Rio, og Rocinha, som forøvrig er den største favelaen i Rio, (se bildet over) var kontrollert av A.D.A. ("Amigos do Amigos", eller "Venner for venner".)

Den veldig kjente filmen Cidade de Deus (Guds by) som gikk på norske kinoeer for noen år siden, handler om gjeng- og narkokriminaliteten i Rocinha.

Dette slumområdet ligger langs en åsside, og for å komme oss til toppen, tok vi motorsykkeltaxi. (På bildet til venstre ser dere hun engelske jenta som jeg reiste sammen med.)

Vi var en gruppe på totalt 13 eventyrlystne turister, guidet av en tøffing fra organisasjonen "Be a local". (En organsisasjon som stort sett driver med crazy ting...)

Vi fikk klar beskjed om at de av oss som var gutter ikke måtte ha noen som helst kroppskontakt med disse halvkriminelle motorykkeltaxisjåførene, og i hvertfall ikke holde dem rundt livet mens vi suste oppover de svingete veiene i full fart.

På toppen møtte dette synet oss. Bildet taler vel egentlig for seg selv.....men sånn er det å bo i et slumområde.

I tillegg pøset regnet ned, så allerede før vi tok fatt på "slum-vandringen" innimellom husene på vei ned, var vi søkkvåte og kalde.

Her ser dere forresten litt mer strøm-ledninger:-)

Etter at guiden vår hadde fått tillatelse til å besøke ghettoen av noen som representerte A.D.A. var vi klare for å begynne nedstigningen til fots.

Hvis vi ville komme fra det med livet i behold, måtte vi dessuten følge noen svært strenge fotorestriksjoner. (Selv om det kanskje kan se ut som om jeg tok bilder hele tida, var det faktisk fotoforbud minst 90% av tida.)

På bildet til venstre ser dere en litt original måte å merke et hus på med nummer-skilt. Det er faktisk bare malt direkte på veggen!

Nedstigningen gikk greit. Vi måtte bare passe på å styre unna all hunde-bæsjen som fantes overalt. Dessuten var det både bratt og glatt. Jeg holdt på å gå på trynet en rekke ganger...

Pga regnværet var det begrenset med folk, men de dukket nå opp fra tid til annen, og som fattigfolk flest var de langt hyggeligere enn gjennomsnitts-befolkningen. Der og da skulle jeg ønske jeg var litt stødigere i portugisisk.

Alt ble veldig overfladisk når det eneste jeg gikk rundt og sa var "Hei", "hvordan har du det?" og "Ha det bra".
Omtrent halvveis nede i slummen møtte vi på disse to karene som holdt trommekonsert for oss.

Som dere kan se, hadde de ikke annet enn søppelspann å spille på, men de var utrolig flinke!!

Flere av oss gav dem også en slamp penger etterpå. Ganske så ydmyke takket de pent, og så gikk de sin vei.

Vi var faktisk også innom et slags kunstgalleri.

(Det har forøvrig ingen sammenheng med hva dere ser på dette bildet!)

På kunstgalleriet kunne vi kjøpe bilder malt av lokale kunstnere fra Rocinha, og på denne måten kunne vi være med og støtte lokalbefolkningen.

Denne familien var bare sååå hyggelig! Jeg er ikke sikker, men tror kanskje at hun til venstre og han til høyre var foreldrene til det lille barnet.I såfall var de jo svært så unge... (Bare synd jeg ikke kunne kommunsiere skikkelig med dem.)

Situasjonen har heldigvis bedrert seg i både Rocinha og en del av de andre favelaene fordi det er mye nødhjelparbeid på gang.

Det er særlig en del evangelisk-kristne organisasjoner som bryr seg, og i disse ghettoene er det derfor veldig mange som har konvertert fra å være katolikker til å bli protestanter.

To timer i ghettoen gjorde inntrykk, må jeg si. Plutselig betydde det så lite at vi frøs fordi regnet øste ned...

Om ettermiddagen lettet været noe, og jeg gikk på en liten byvandring i de sentrale delene av Rio.

Der møtte jeg bl.a. disse fotogene barna.

Det kommer mer fra Rio i neste reisebrev, og da skal dere også få bli med til en strand som er ranket som en av verdens flotteste!! I mellomtida får dere bare kose dere der oppe i det kalde nord.

Det er forresten kaldt her også. I Foz do Iguaçu på grensa til Argentina har de meldt muligheter for snø. I såfall vil det bli det første snøfallet i historien!!!!!

Neste reisebrev blir......annerledes.... (Hva nå det måtte bety...:-)

8 uker i Sør-Amerika!!!

HEI HEI HEI!!!
Onsdag 18. juni er det på'an igjen. Da er det Sør-Amerika som står for tur! På kartet under er de blå linjene flystrekkene mine, mens de røde linjene er buss/tog/båt.

Hele 8 uker har jeg satt av denne gangen, og jeg skal som vanlig holde et høyt tem-po. Det betyr at jeg i alle fall skal boltre meg i Brasil, Ar-gentina, Bolivia, Peru, Ecuador og Colombia. Muligens kommer jeg også til å touche innom Paraguay, Uruguay og Chile (helt nord). Uansett får jeg nesten en hel dag i Caracas, Venezuela når jeg er på vei hjem. Det betyr at jeg kan komme til å skulle innom 10 forskjellige land!!

Jada, jeg VET hva jeg gjør:-) Jeg har brukt ca et halvt år på å planlegge denne turen, og for å gjøre reisingen mer effektiv, har jeg bestilt hele 21 flystrekk (ikke flyskrekk...) på kryss og tvers. (Dvs 15 innen Sør-Amerika, og 6 transatlantiske.)

Dette kan jeg love dere at har vært litt av et arbeid!! De transatlantiske billettene har jeg bestilt gjennom Kilroy her i Bergen, men resten har jeg ordnet selv. Dvs, jeg har fått hjelp med fem av flybillettene via et reisebyrå i London. De øvrige billettene har jeg ordnet selv på internett, rett og slett for å spare penger. (Og jeg har faktisk spart noen tusenlapper!)

Selvsagt skal jeg ikke streife over hele kontinentet. Det ville jo være fullstendig urealistisk! Jeg skal bl.a. ikke lenger sør enn Buenos Aires. (Der nede er det jo vinter, og jeg reiser ikke til Sør-Amerika for å fryse...) Jeg skal heller ikke innom Amazonas.

For å være helt ærlig:

Akkurat nå har jeg ikke det minste lyst til å reise. Det er mest fordi jeg er uvanlig stressa, men det har også sammenheng med at jeg savner så forferdelig de kurdiske vennene mine i Sørøst-Tyrkia. (De er jo de beste vennene jeg har.) Men jeg tenker at når jeg først har kommet meg avgårde, blir det sikkert rimelig brukbart med Sør-Amerika også.

Forresten synd at du ikke kunne være med.....

8. (og siste) reisebrev - "Hjemme" igjen (i Tyrkia...)

Fremdeles søndag 29. juli:

I dag var altså målet mitt å komme meg fra Armenia til Tyrkia. Siden grensa mellom de to landene er stengt, måtte jeg atter en gang bruke Georgia som transittland. (Med andre ord har jeg nå vært i Georgia hele tre ganger i løpet av bare ti dager!)

Å komme tilbake til Tyrkia, var som å komme hjem. Endelig følte jeg meg fortrolig med både språk, kultur, rutiner og skikk og bruk. Tyrkia er jo også atskillig rikere enn de tre landene jeg nettopp hadde besøkt, og det vises på standarden, ikke minst på veistandarden.

Jeg gidder ikke å gå i detalj om alt som skjedde denne dagen, men her kommer noen stikkord:

-I luftlinje skulle jeg reise ca fem mil.

-I praksis ble det 50 mil gjennom tre forskjellige land.

-Pga mangel på offentlig kommunikasjon hailket jeg med seks ulike biler, bl.a. en trailer.

-Hele melkeruta tok ca 13-14 timer.

Her er et bilde av når jeg står i et veikryss og hailker. Hadde godt selskap av en soldat der som passet på at jeg ikke gjorde noe ugagn.

Det gøyeste var da jeg hailket med denne traileren. Underveis skulle de visst ha med seg en traktor. (Det gikk bra....til slutt!)

Vel fremme i den tyrkiske byen KARS, sjekket jeg inn på et ypperlig hotell. Deretter gikk jeg til nærmeste sykehus for å få tatt stingene i hodet. Såret så veldig bra ut, men jeg fikk likevel streng beskjed om at det måtte renses tre ganger daglig i ei uke, og ingen bading eller dusjing på ti dager! (Men.....det siste brydde jeg meg veldig lite om.)

Mandag 30. juli:

Egentlig var jeg ikke helt ferdig med Armenia. Dvs, jeg hadde ennå ikke besøkt den gamle armenske hoved-staden ANI...rett og slett fordi den nå ligger innenfor Tyrkias grenser! (Men heeelt på grensen til Armenia, dvs ca 10 meter.)

På bildet over ser dere et bilde av de flotte bymurene som omkranser Ani.

Denne byen lå en drøy halvtimes kjøring fra Kars, og i bilden diskuterte jeg heftig med den tyrkiske sjåføren. Det gikk i tyrkisk politikk, tyrkisk styresett og historie, og vi var i grunnen uenige i det meste.

Jeg kalte en spade for en spade, og minnet ham bl.a. på at tyrkerne hadde tatt livet av en million armenere, i tillegg til overgrep mot både kurdere og andre, og han ble selvsagt drittsur...hehe..

I baksetet satt det et slovensk par, og etterpå sa en av dem (gutten): Hmmm...interessant diskusjon dere hadde!

På bildet over ser dere Tyrkia til venstre for elva, og Armenia til høyre. Grensa er som sagt veldig stengt...først og fremst fordi Tyrkia nekter å ta ansvar for det grusomme folkemordet på armenerne for snart 100 år siden.

Åhhh.....har du noe vann til oss?!!!

Disse stakkars uttørkede barna møtte jeg nemlig også i Ani, og de var dødstørste pga den steikende varmen. De fikk den siste desiliteren jeg hadde igjen av vann, og delte broderlig på denne lille skvetten.

Så reiste jeg videre sørover mot de kurdiske områdene hvor jeg har noen av mine beste venner, og jeg gledet meg virkelig til de neste dagene!

Jeg skulle nemlig bo hele tre netter i denne fjell-landsbyen (den som er nærmest). Den ligger ca 2000 moh, rett nord for den store Van-innsjøen, og har omtrent 200 innbyggere.

Her kjenner jeg nemlig en helt fantastisk kurdisk familie. (Alle her er jo kurdere, da.) Det er en familie med hele 13 barn!!!!! Nå er den eldste 36 og yngstemann 14, så ting har jo roet seg litt, og seks av barna er dessuten giftet bort og bor andre steder.

Den altså meget produktive familiefaren MEHMET SALİH (som ble far som 17-åring) kom ut til hovedveien for å hente meg, og med seg hadde han nevøen MAZLUM, en 13-åring som tydeligvis hadde savnet meg veldig. (Det første han spurte meg om, var nemlig når jeg skulle komme på besøk neste gang!)

Til høyre ser dere gullklumpen Mazlum, og til venstre Mehmet Salihs yngste sønn, Uğur, på 14. Jeg bodde i et telt i hagen, og disse to fetterne var støtt og stadig på besøk. Det var nemlig litt stas å låne Gunnars mobil!

Her er forresten Mehmet Salihs kone. (Den eneste, faktisk...)

Denne meget bestemte damen er den eneste som klarer å sette sin mann på plass, og hun har altså født hele 13 barn!! Her holder hun på å bake brød til storfamilien.

Tirsdag 31. juli:

"Günnar, kahvaltı var!" (Gunnar, det er frokost!)

Jeg hadde sovet som en stein, og var veldig klar for noe å spise.

Til høyre sitter Mehmet Sahlis nest yngste sønn på 17, og i midten sitter tre av niesene til Mehmet.

Disse jentene var utrolig klengete, og det var vanskelig å få fred for dem. Absolutt hele tida skulle de besøke meg i teltet mitt, og i lengda ble det litt vel slitsomt.

Samtidig er det litt synd på dem, for de har mistet mora si. Og siden faren jobber i Istanbul, er det besteforeldrene deres (altså Mehmet Salih og kona) som har ansvaret for dem.

Tenk på det, da! Damen til venstre har i tillegg til å oppdra sine 13 barn også tatt på seg ansvaret for å oppdra disse tre jentene!

Denne dagen brukte jeg først og fremst til å daffe litt rundt i landsbyen. Det var først og fremst Mazlum som viste meg rundt, og selv om jeg har vært i denne landsbyen to ganger før, var det mye interessant å se.

Overalt var det masse dyr, -både sauer, kyr, høns, kalkuner, gjess, hunder og katter.

Det florerte også av barn overalt, og han karen her var ekstremt stolt av den nye sykkelen sin! Det var nemlig nesten ingen andre barn her som hadde sykkel.

De fleste mannfolka jobbet et stykke fra heimen, enten på jordene, eller som gjetere langt oppi gokk.

Foruten barna var det derfor bare damer igjen i landsbyen på dagtid. Det betydde at jeg var pent nødt til å menge meg en del med dem, og akkurat her er det tetid, men altså "only for Gunnar and the ladies".

Jeg klarte også å overtale Nüsbet, en av Mehmet Sahlis ugifte døtre, til å vaske klærne mine. Etter litt om og men reparerte hun også en av kortbuksene mine.

(Hun var kanskje den freidigste av alle ungene hans.)

Her får jeg servert middag i hagen utenfor teltet der jeg sov. Det var noe fisk de hadde fisket selv, og den smakte fortreffelig! I tillegg fikk jeg en slags egenprodusert yoghurt.

Om kvelden ville barna ha meg med dit hvor de melket sauene. Disse hadde jo vært på beite med mannfolka hele dagen, og nå når det nærmet seg solnedgang, gjorde kvinner og barn (+ Gunnar) seg klare til den store melkeseansen.

Mens vi ventet, lekte vi litt med alle lammene som utålmodig ventet på at mødrene deres skulle komme tilbake fra beiting.

Vi var tidlig ute, og mens vi ventet, satt damene og snakket om løst og fast, omtrent som på en norsk kvinne-forening eller "klubb".

Imens fløy jeg som vanlig rundt med fotoapparatet mitt, og det var nok av villige motiver, slik som f.eks. disse to brødrene på bildet over.

Så kom det store øyeblikket: Horder av sauer dukket med ett opp på haugen rett over oss! Lammene ropte på mødrene sine med sine spede lammestemmer, og søyene breket grovt tilbake.

Etter noen kaotiske minutter hadde hvert enkelt lam funnet sin mamma, og det var tid for "kveldsmat".

Etter at lammene hadde fått sitt, var det tid for melking, og det var litt av et syn! Noen av søyene ville nemlig slett ikke melkes, men da dro de gamle bondekjerringene dem bare etter spenene, og til slutt måtte jo øyene gi etter...hehe.. Enkelte av barna, slik som disse jentene, hjalp også til. Men ingen av guttene, selvsagt, for dette var jo "jentearbeid".

Småguttene "hjalp" heller gjeterne med å få alle sauene inn i inn-hegningen. Rundt om på alle kanter satt det også en del hunder som passet på at ingen av sauene stakk av. I det hele tatt var alt sammen utrolig velorganisert!

Og Gunnar storkoste seg midt oppi det hele. Dette var nemlig veldig forskjellig fra hva man vanligvis opplever på norske gårder.

Etter sauemelkingen var det tid for å melke kuene. Mehmet Salihs kone hadde jo holdt på med dette i alle år (foruten å føde barn), og hun hadde virkelig teknikken inne! Noen melkemaskin var det imidlertid ikke snakk om å investere i.

Onsdag 1. august:
I dag skulle jeg ha meg en liten fjelltur alene. Den lille landsbyen lå nemlig ved foten av Nemrut Dağı. (NB! Dette er et annet fjell enn det som har vært omtalt som Nemrut Dağı i tidligere reisebrev!)

Fjellet er litt over 3000 m høyt, og er egentlig kanten av et gammelt vulkan-krater. Vannet som ligger inni, er faktisk verdens største innsjø som ligger inni et vulkankrater, og det ER virkelig vakkert!!

Jeg var her også for et år siden, på en organisert utflukt med Mehmet Salih. Det var slik jeg ble kjent med ham, og da han etterpå inviterte meg ned til landsbyen, ble jeg altså kjent med familien hans også.

Om ettermiddagen var jeg tilbake igjen i landsbyen. Litt smådeppa var jeg, for dette var faktisk min siste kveld her.

Hadde egentlig lyst til å komme hit en gang om vinteren, men da er det visst en del snø og drittvær her, så det ble jeg frarådet.

Forhåpentligvis tar jeg heller turen hit når jeg har høstferie i oktober. (Noe av det beste ved å være lærer, er jo at vi har ferie nesten året rundt...;-)

I hagen der jeg bodde i telt, ble det dyrket allverdens spiselige saker, og fra et av trærne kunne vi plukke disse deilige bærene. Jeg aner ikke hva de heter, men det viktigste er at de smakte veldig godt!

Som dere ser, gikk det meste fritt her i landsbyen, men det var forsåvidt noe jeg ble vant til. (Det er Uğur dere ser til venstre i bildet.)

Hver morgen ble jeg vekket av en hane som gol, og høner som kaklet rundt teltet mitt. (Men en av nettene fikk jeg besøk av en frosk inne i teltet mitt, og det var ikke fullt så festlig...)

Torsdag 2. august:

Tiden var dessverre kommet for å forlate landsbyen, men først skulle det slaktes en sau. (Det hadde forøvrig ingen sammenheng med at jeg skulle reise...)

Mehmet Salih hadde reist til nærmeste by for å hente noen italienske og nederlandske turister som skulle guides rundt i Nemrut Dağı-området, og han ville gjerne dele guidingansvaret med meg. Han mente jeg ville ha svært positiv innflytelse på turistene! Så kult da, tenkte jeg.

Litt utpå formiddagen var tiden kommet for å ta farvel med mine utrolig gode venner i denne deilige landsbyen, og det var selvsagt vemodig. Noen strakser senere kom Mehmet Salih kjørende med turistene han hadde hentet, og så hoppet jeg også inn i bilen og begynte å jobbe som guide.

På egenhånd tok jeg bl.a. turistene med for å bade i det store vannet som ligger midt i vulkan-krateret.

Turistene var strålende fornøyd med servicen min, og ved endt guiding valgte tre av dem, en nederlandsk familie, å henge seg på meg videre. Jeg skulle nemlig tilbake til Diyarbakır, kurderbastionen som jeg hadde besøkt sammen med Magnar og Bjarte nøyaktig fem uker tidligere.

Da vi kom frem, hadde det allerede blitt seine kvelden.

Fredag 3. august:

Jeg brukte noe av dagen til å hjelpe mine nye neder-landske venner. Det var altså to leger som var gift, og de hadde med minstesønnen på 18.

De ville reise til "det egentlige Nemrut Dağı", der jeg også hadde hatt med Bjarte og Magnar. Sammen med KADİR, (en kurdisk kamerat av meg fra Diyarbakır som du skal få høre mye om mot slutten av dette reisebrevet,) fulgte jeg dem til minibussterminalen, og sørget for at de kom seg videre med rett dolmuş. På forhånd hadde jeg også ringt Osman, han kameraten min som plukket oss opp langs veien da vi besøkte Nemrut noen uker tidligere. Nå skulle han altså plukke disse nederlenderne opp.

Så var tiden kommet for å vie all min oppmerksomhet til familien ÇALIŞ, som nok er den familien her nede som betyr aller mest for meg. De er lutfattige og har masse problemer, men er samtidig helt fantastisk gjestfrie. På bildet over ser dere eldstesønnen MURAT sammen med tanta si. Han har fem barn, dvs to døtre og tre sønner. Alle de tre sønnene har en eller annen skavank, mens døtrene er helt friske. Det er også flere andre barn i familien som er fysisk og/eller psykisk syke. Årsaken er innlysende: Innavl.

Denne familien er nemlig veldig tradisjonell, og derfor er det viktig for dem å gifte seg med noen innad i deres klan. Resultatet er at mange er gift med sine egne søskenbarn, og når dette skjer i flere generasjoner på rad, må det bare til slutt gå veldig galt.

En av dem dette merkes best på, er Murats eldste sønn, Özgür på 13. (Han som sitter på fanget mitt lengst til venstre på bildet.) Da jeg første gang hilste på gutten for snart et år siden, var det faktisk ikke så ille, men den siste tiden har ting bare akselerert noe helt forferdelig. Fra før er han nok kanskje lettere psykisk utviklingshemmet, men i tillegg har han den siste tiden også utviklet alvorlige psykiske problemer. Skal ikke gå i detalj her, men det er ganske ille. (Gutten virker rett og slett sprøyte gal..) Og på toppen av det hele har han også fått epilepsi, og han fikk et stort anfall mens jeg var tilstede.

Faren vet ikke sin arme råd, for som sokkeselger tjener han slikk og ingenting, og i tillegg til å brødfø sine fem nydelige barn, må han også kjøpe dyre medisiner til Özgür. I tillegg er han svært bekymret for at også noen av de andre barna skal bli like syke som eldstesønnen. Det er nemlig noen stygge tendenser å spore...

Özgür er veldig, veldig glad i meg, og har snakket om meg daglig siden jeg besøkte dem i april. Noe av grunnen er trolig at jeg takler ham annerledes enn de fleste andre voksne. Når Özgür oppfører seg merkelig, blir han kjeftet på, og ikke så reint sjelden får han seg også en og annen ørefik. Jeg har gang på gang prøvd å forklare de andre voksne at gutten ikke kan noe for dette, og at kjeftingen bare gjør ham enda mer stresset og syk, men den eneste som later til å forstå hva jeg snakker om, er Murat, Özgürs far.

(Da Özgürs fetter på 17 ble irritert og slo til ham her om dagen, nærmest eksploderte jeg. Jeg presset 17-åringen oppetter veggen og ropte: "HVORDAN VÅGER DU!!!" (Familien ble litt paff, men jeg håper de husker det...)

Jeg tilbrakte resten av dagen sammen med denne familien, og særlig for Murat vet jeg at min støtte betydde veldig mye.

Lørdag 4. august:

Dette er Kadir, Murats lillebror. Jeg hadde tilbudt ham å bli med meg til Antalya et par dager. Han taklet høflig nei siden han ikke hadde fem flate øre, og nesten ingen andre klær enn de han stod og gikk i. Jeg gav ham imidlertid klar beskjed om at det med penger og klær skulle han ikke bekymre seg for, og etter å ha bearbeidet ham litt, ombestemte han seg!

Familien hans var veldig glad på hans vegne, bortsett fra yngstebroren Şaban på 17. Han var nemlig sint som en veps og grønn av misunnelse...

Jeg vil påstå at det er langt større for en fattig kurder fra Diyarbakır å reise 100 mil vestover til Antalya enn det er for en gjennomsnittlig nordmann å reise på sydenferie dit. Kadir hadde nemlig bare sett havet ÉN gang i sitt liv, nemlig da han en gang var i bryllup i İskenderun. Å bade i sjøen hadde han aldri gjort, men han visste at vannet smakte salt. (Svømme kunne han selvsagt ikke.)

Jeg sparte 90 kr på å prute bussbilletten kraftig ned, og brukte 55 av disse kronene på å kjøpe sandaler og to t-skjorter til Kadir. Så var vi klar for avgang. Klokka var 16, og vi skulle ikke være fremme før kl. 13 neste dag. Denne bussturen tar nemlig hele 21 timer, og mye av veien er helt forferdelig svingete og fæl.

Det var et stort steg for Kadir å reise så langt bort fra familien sin, og allerede etter to timer savnet han dem veldig... Rett før vi skulle begynne på den mest svingete etappen, fikk alle passasjerene utdelt spyposer! Jeg har heldigvis ikke så lett for å bli bilsyk, men Kadir fikk bruk for posen hele tre ganger...

Søndag 5. august:

Vel fremme i Antalya sjekket vi inn på pensjonatet til Ünsal, "backpackermammaen" min. Hun er vant til at jeg stadig kommer drassende med nye venner, men jeg var likevel litt spent på hvordan hun ville takle en fattig kurdergutt fra selveste Diyarbakır. Det gikk heldigvis bra.

Ikke lenge etter var vi å finne på Konyaaltı plajı, Antalyas mest overbefolkede strand.

-Og Kadir likte seg! Han rett og slett storkoste seg, og det var en opplevelse å betrakte ham der han for første gang i sitt liv badet i sjøen!!

Såret mitt i hodebunnen hadde nå grodd, og jeg badet derfor en del selv.

Egentlig har jeg ikke så mye spennende å fortelle fra disse dagene i Antalya, men om kvelden tok jeg Kadir med på en forholdsvis dyr restaurant. Han syntes imidlertid at dette var sløsing med penger. Det hadde vært mye bedre å bruke pengene på noe mer nyttig, som f.eks. klær, mente han:-)

Mandag 6. august:

Denne dagen fikk Kadir hilse på Ümit, han tyrkiske læreren (som vanligvis både bor og jobber i Norge) som Magnar og Bjarte hilste på fem uker tidligere.

Igjen var jeg spent på hvordan en velstående tyrker fra vest ville komme overens med en fattig kurder fra øst, men det skal jeg si dere: De to ble verdens beste venner, og det var jeg veldig, veldig glad for!

Vi tilbrakte mesteparten av dagen sammen med Ümit.

Tirsdag 7. august:

Mens jeg utnyttet den siste badedagen min på stranda, tok Ümit seg veldig godt av Kadir. Siden jeg skulle reise til Istanbul dagen etter, hadde Ümit tilbudt Kadir overnattingsplass helt frem til fredag. Da hadde nemlig guttungen tenkt å reise til storesøstera si som bor i byen Denizli, som bare ligger 3 1/2 time unna Antalya. (Rett ved Pamukkale, for dere som er lokalkjent.) Han hadde ikke sett henne på tre år og hadde tenkt å overraske henne!

Jeg hadde kjøpt ei ekstra bukse til Kadir, mens Ümit hadde gitt ham en del annet tøy som han selv ikke brukte lenger. Bl.a. en gul "TineStafett"-t-skjorte som Kadir ble veldig stolt over!! (Se bildet under.) I tillegg gav Ümit ham en trillebag som den overlykkelige gutten ble ENDA mer stolt over!!

Jeg gav ham også en lukket konvolutt som inneholdt en ganske stor pengesum. Denne skulle han ta med tilbake til Diyarbakır og gi som en overraskelse fra meg til storebroren Murat, han som hadde så mange bekymringer pga sine syke barn og dårlige økonomi.

Om kvelden inviterte Ümit (til venstre) to andre, og min siste kveld i Antalya ble veldig, veldig hyggelig!

Langt ut i de små timer var imidlertid tiden kommet for å ta farvel med to gode venner, og småsleip som jeg er, klarte jeg å få taxisjåføren til å kjøre meg tilbake til pensjonatet på dagtakst, selv om det var midt på natta:-)

Onsdag 8. august:

Grytidlig om morgenen ble jeg kjørt ut til flyplassen av ektemannen til backpackermammaen min. (Han heter ŞAVAŞ, og akkurat det er jo litt morsomt, for det tyrkiske ordet Şavaş betyr faktisk krig!)

I Istanbul flatet jeg litt ut, men ordnet også en del nødvendige småting siden det nå nærmet seg avreise til Norge.

Torsdag 9. august:

Så var den grusomme dagen kommet. Jeg måtte nå forberede meg psykisk på at flyturen til Norge kun var noen få timer unna. (Hadde jeg hatt med meg sorte klær, hadde jeg nok sikkert kledd meg i sort denne dagen...)

-Men midt oppi alt var det i alle fall verdt å merke seg én positiv ting: Jeg rakk for en gangs skyld flyet hjem!!!

I Amsterdam måtte jeg bytte fly, og på det siste strekket hjemover mot Bergen, fikk jeg selskap av KATJA, en tidligere kollega av meg fra tiden jeg jobbet i Samnanger.

Og på tax-free'en på Flesland stod "BAKER-TERJE" og ventet på meg. Vi to har reist på mange crazy turer sammen, og neste gang skal vi to reise sammen igjen!!

Og det må jeg si:

Vel hjemme i Åsane var jeg ikke det minste i tvil:

DENNE UTENLANDSFERIEN HAR SLÅTT ALLE TIDLIGERE REKORDER NÅR DET GJELDER OPPLEVELSER!!! JEG VIL NEMLIG ALDRI NOENSINNE GLEMME SOMMEREN 2007, OG HVA ALLE DISSE MØTENE MED MENNESKESKJEBNER HAR GJORT MED MEG.

Tusen, tusen takk for at

du har giddet å høre på

alt jeg har fortalt...

-Gunnar-