7. reisebrev - Hayastan (Armenia)

De angrep meg helt plutselig...bakfra. Et eller annet hardt traff meg i hodet, og med ett lå jeg hjelpeløs på bakken. Jeg silblødde fra hodet, og i løpet av kort tid var både t-skjorta og buksa mi fulle av blod. De tre bandittene hadde forduftet (heldigvis), og etterhvert var jeg også selv på beina. Men jeg var litt bekymret fordi jeg blødde så voldsomt. Det ville ikke stoppe heller. Dvs, etter 2-3 timer hadde det begynt å gi seg.

Resten av denne dramatiske historien skal du få höre etterhvert, men först må jeg fortelle hvordan det gikk da jeg skulle krysse grensa mellom Aserbajdjan og Georgia.

Fremdeles mandag 23. juli:
Vi hadde altså punktert, og det så virkelig ille ut med tanke på om jeg kom til å rekke å krysse grensa før midnatt. Da ville nemlig mitt aserbajdjanske visum være ugyldig, og jeg kunne bli anklaget for å oppholde meg ulovlig i landet.

Men taxisjåføren var rimelig effektiv der han skiftet dekk, og ca fem minutter på tolv var vi ved grensen. Passeringen gikk greit, og jeg kunne endelig puste lettet ut.

Jeg overnattet i den georgiske byen Rustavie, ca en halvtimes kjøretur fra grensa.

Det var seint på kvelden, litt for seint, kanskje... og jeg skulle bare ha meg en liten luftetur da jeg plutselig ble angrepet av tre menn. Alt skjedde så fort, og det var pengene mine de var ute etter. (Men det de ikke visste, var at jeg bare hadde ca 40 kr på meg!)

Jeg fikk et dypt kutt i hodet, men valgte likevel å vende tilbake til hotellet fremfor å oppsøke lege.

Tirsdag 24. juli:
Neste morgen tok jeg imidlertid turen til nærmeste lokalsykehus. Der sydde de fire sting UTEN BEDØVELSE! Det var ikke spesielt godt, for å si det sånn...

For å berolige bekymrede norske sjeler, kan jeg jo nevne at i skrivende stund er dette 15 dager siden. Stingene er tatt for lengst, og alt er såre vel!

Etterpå kjørte onkel politi meg tilbake til sivilisasjonen, og inni politibilen lekte vi oss litt med alle pistolene de hadde:-)

Deretter var jeg klar for nye opplevelser. För jeg forlot Georgia, var det ett sted til jeg ønsket å besøke, nemlig DAVIT GAREJA. Dette er et gammelt kloster, og jeg måtte kjøre laaangt med taxi for å komme dit. Jeg var så heldig å få en aserbajdjansk taxisjåfør, slik at det var mulig å kommunisere.

Det var fasci-nerende å gå rundt på området og klatre i fjellene, selv om det var dødsvarmt. Stedet lå kloss oppi den aserbaj-djanske grensa, og derfor ble dette stedet også kalt "det ytterste hjørnet av den kristne verden".

På bildet til venstre kan dere se en del grotter som ble brukt som kirker, og landområdet øverst til venstre ligger innenfor grensene til Aserbaj-djan.

Inni kirkene, som altså lå inni grottene, var det noen nydelige fresco-malerier. (Skulle gjerne tatt med flere bilder her, men det bregrenser seg litt...)

Deretter bar det videre mot den armenske grensa, og resten av reisebrevet vil handle om dette flotte landet. (Dvs...dere skal også få bli med meg inn i et land som egentlig ikke finnes... Men det skal jeg komme tilbake til.)

Selve grensepasseringen var jo litt morsom. Da jeg skulle bli stemplet ut av Georgia, spurte den meget sympatiske politioffiseren meg om jeg hadde vært i Kazbegi i Kaukasus, og det hadde jeg jo. Derfor viste jeg ham alle bildene mine, og han ble så imponert at han bare måtte kopiere hele minnebrikken min! (Og det tok jo sin tid...)

De armenske grenseoffiserene var imidlertid opptatt av en helt annen ting, nemlig at jeg nylig hadde vært i Aserbajdjan. Det var mye styr og store diskusjoner, men til slutt slapp jeg nå inn.

Armenia er et meget vakkert land med masse fjell. Bare 10% av landet ligger under 1000 moh.

Etter å ha prutet taxiprisen ned til det halve, var jeg endelig på vei til første stoppested, nemlig HAGHPAT i den fantastsk vakre Loridalen, helt nord i landet. Der bodde jeg hos hun damen til høyre på bildet over, og hun laget fantastisk mat til meg!

Om kvelden tok jeg meg en liten rusletur rundt i denne lille landsbyen som lå helt på kanten av et høyt fjell, og med ett var jeg omringet av innfdte. Veldig, veldig hyggelige folk. Jeg likte virkelig Armenia!

Onsdag 25. juli:

Ca 100 meter fra der jeg bodde lå dette gamle klosteret. Det er et av Armenias mest kjente, og som verdens eldste kristne land har Armenia haugevis av dem!

Etter å ha utforsket klosteret både inni og utenpå, var jeg veldig klar for å reise videre.

Jeg tok taxi til gruvebyen ALAVERDI, og derfra måtte jeg ta taubane for å komme opp til den lille landsbyen SANAHIN.

Der lå Armenias kanskje aller mest kjente kloster, og det VAR virkelig vakkert!

Sanahin hadde også en annen attraksjon, nemlig et MiG-jetfly!

Det var nemlig en armener som konstruerte den første typen jagerfly som Sovjetunionen brukte under 2. Verdenskrig.

I tillegg florerte det med unger i dette området, og de klatret som bare det på jagerflyet, selv om det var strengt forbudt..

Tilbake igjen i Alaverdi hadde jeg tenkt å kjøre videre sørover med marshrutka, men i og med at det var over to timer å vente, delte heller utålmodige Gunnar en taxi med disse to brødrene. De syntes det var artig å leke seg med mobilen min.

Vel fremme i VANADZOR, hadde jeg imidlertid tålmodighet til å vente på neste minibuss, og som dere sikket skjønner, var det ikke bare bare å lese armenske skilt. Fra før hadde jeg lært meg det georgiske alfabetet, men det armenske var enda verre, så jeg orket ikke å lære absolutt alle bokstavene. På skiltet til den gule bilen står det SEVAN med blå bokstaver, og Vanadzor med grønne, og nå var det altså Sevan jeg skulle til.

Sevan er Armenias største innsjø, og for et fjelland som ikke har noen kyststripe, blir denne vannpytten nesten regnet for å være et hav. Den ligger 1900 moh, og derfor er det en litt mer behagelig sommertemperatur her enn i hovedstaden Jerevan.

Jeg valgte å bli i dette området bare et par timer, for planen var å rekke å komme meg til Jerevan før leggetid. Det var egentlig en hel komers, for plutselig ville ikke taxisjåføren kjre lenger, (han latet som om han fikk motorstopp,) og dermed måtte jeg ut med tommelen og forsøke å haike. Jeg fikk sitte på med en svært hyggelig famile, og de kjørte meg akkurat dit jeg skulle.

Torsdag 26. juli:

Denne dagen styrte jeg rundt for å rekke mest mulig. (De tre neste bildene er fra Jerevan.) I tillegg til at jeg besøkte en masse kjente steder i hovedstaden, måtte jeg også innom et sykehus for å få renset såret jeg hadde i hodebunnen.

Dessuten styrte jeg litt for å få skiftet over-nattingssted. Jeg bodde nemlig på loftet hos ei gammal kjerring, og det var greit nok at det var billig, men det var også uutholdelig varmt! Det er ikke ofte jeg klager over at det er varmt, men ved midnatt var det fremdeles 33-34 grader ute, og på loftet til den gamle dama (hun var kanskje ikke så veldig gammel, da..) var det mye, mye varmere. Midt på dagen hadde det vært 45 grader, og loftet hade fått en solid dose oppvarming.

Jeg hadde også enda et ærend denne dagen, nemlig å skaffe meg visum til et land som ikke finnes...

(Kommer tilbake til dette seinere.)

-Og som om ikke dette var nok, rakk jeg også en tur til den lille byen ECHMI-ADZIN.

Byen lå ca tre mil nord for Jerevan, og her lå hovedsetet for den armenske kirken. (En slags armensk vatikanstat, liksom..)

Midt i smørøyet lå det en fantastisk katedral, og her var all verdens skatter osv samlet.

Bl.a. denne dingsen her, som ifølge armensk kirke-tradisjon skal være våpenet som en romersk soldat stakk i siden på Jesus på vei til Golgata.

Fredag 27. juli:
I dag skulle jeg altså til et land som ikke finnes, nemlig NAGORNO-KARABACH. I dette området har det hovedsakelig bodd armenere, men Stalin gjorde det til en aserbajdjansk autonom provins i Sovjettiden. Mange aserbajdjanere ble også flyttet dit.

Etter Sovjetunionens fall ønsket et flertall av innbyggerne der å lösrive seg fra Aserbajdjan, og da ble det selvfølgelig bråk, for aserbajdjanerne regner Nagorno-Karabach som sitt kulturelle hjerteland. Borgerkrigen varte frem til våpenhvilen i 1994, men den dag i dag er forholdet mellom Armenia og Aserbajdjan meget anspent, nettopp på grunn av Karabach-konflikten.

Nagorno-Karabach har erklært seg som en selvstendig republikk med eget parlament og greier, men republikken er kun anerkjent av Armenia. Den eneste måten å komme seg dit på, er ved å skaffe seg visum fra Nagorno Karabach sin ambassade i Jerevan, Armenia - forøvrig den eneste ambassaden dette "landet" har i hele verden!

Jeg hadde jo allerede skaffet meg dette dumme visumet, men passet på å få det på et separat ark. (Et Karabachisk visumstempel i passet mitt ville nemlig ha gjort det umulig for meg å reise til Aserbajdjan seinere...)

Etter åtte timer på buss, var jeg endelig fremme i dette merkelige fjellandet. På rutebil-stasjonen i "hoved-staden" STEPANA-KERT ventet sjåføren ARARAT og guiden MARIA på meg. De to skulle nemlig ta meg med på en uforglemmelig rundreise.

Etter å ha besøkt den ødelagte byen SHUSHI, kjørte vi nordover, og det pøsregnet!

Omsider var vi framme ved klosteret i GANDZA-SAR. I 1995 (tror jeg det var) skjedde det et mirakel her. En engel viste seg på veggen inni kirken, og etterpå ble det et avtrykk etter engelen.

Dere kan se det ganske tydelig på dette bildet, og det er ingen som har klart å forklare på vitenskapelig vis hvordan dette har skjedd... Derfor blir dette stedet regnet som spesielt hellig.

På vei sørover igjen passerte vi dette morsomme hotellet, som altså skal forestille Titanic. Det er et meget eksklusivt hotell bygget av en eller annen lokal riking.

Deretter kjørte vi vestover mot fronten, altså våpen-hvilelinjen fra 1994. Denne tanksen er visst til minne om alle de mangfoldige soldatene som døde i dette området.

Her var det også en del fraflyttede landsbyer. Folk måtte jo flykte i hui og hast, og nå er det bare ruiner igjen.

Jeg hadde lyst til at vi skulle besøke den tidligere aserbajdjanske byen Agdam. Her bodde det 100.000 mennesker, men alle som en måtte flykte, og nå er det bare en tom spøkelsesby.

Byen ligger utenfor Nagorno-Karabachs grenser, og derfor er det ikke lov å kjøre dit, men jeg prøvde likevel å overtale sjåføren til å gjøre det. Jeg VET at han KUNNE ha gjort det hvis han ville, men... som armener ønsket han vel ikke at jeg skulle se hvor mye aserbajdjanerne led under denne blodige krigen.

Etter å ha sett mye som gjorde inntrykk, var vi tilbake igjen i Stepana-kert, og jeg skulle altså bo hos familien til Ararat (sjåføren). Her er et bilde av familien hans, og det var svært hyggelige mennesker!

Etter en aldeles nydelig middag, tok Ararat frem to vodkaflasker, en svak (40%) og en sterk (70%). Han mente nemlig at jeg ikke ville tåle den sterke, så den drakk han selv, mens han sjenket meg fra den "svake" flaska. (Du kan si det sånn...vi drakk mer enn ett glass hver....)

Sønnen deres var en skikkelig moroklump som klatret både høyt og lavt. Han fant også fort ut hvordan han skulle finne fram til masse gøye ting på mobilen min.

Han var en skikkelig godgutt, og vi spøkte med at jeg kunne prøve å smugle ham med meg til Norge, oppi den store ryggsekken min..hehe..

Lørdag 28. juli:

Jeg reiste tilbake til Armenia tidlig om morgenen. Planen var nemlig å beske det fantastiske klosteret i TATEV helt sr i landet, bare et par timers kjøring fra Nagorno-Karabach.

Vi kjørte gjennom et fantastisk landskap! Veiene var imidlertid ikke like fantastiske, og det endte med at det meste av understellet på taxien løsnet..hehe...

Her ser dere et bilde av klosteret i Tatev. Fantastisk flott og idyllisk beliggenhet, laaangt oppi gokk!!!!

Dette er Armenia på sitt beste, og det var definitivt verdt den lange kjøreturen!

Om etter-middagen reiste jeg tilbake til hoved-staden Jerevan, og vi passerte bl.a. fjellet Ararat, der Noahs ark strandet. Fjellet er også synlig fra Jerevan, selv om det ligger innenfor Tyrkias grenser. Med sine 5165 meter, er det Tyrkias höyeste fjell.

Jeg hadde egentlig ingenting spesielt jeg skulle i Jerevan, men måtte overnatte rett og slett fordi det allerede var blitt seine kvelden.

Søndag 29. juli:

I dag var målet å komme meg tilbake til Tyrkia. Siden alle grenser mellom Armenia og Tyrkia er stengt, måtte jeg atter en gang bruke Georgia som transittland. I luftlinje skulle jeg egentlig bare bevege meg noen ganske få mil, men brukte faktisk hele dagen pga lange omveier og to grensepasseringer.

-Og hvordan det var å komme tilbake til Tyrkia, skal dere få höre mer om i neste reisebrev. Jeg opplevde nemlig noen HELT FANTASTISKE dager i en fjellandsby som ligger laaangt oppe i fjellet... :-)

-g-

6. reisebrev - Azærbaycan

Fremdeles torsdag 19. juli:

Det var vidunderlig å krysse den aserbajdjanske grensa. Rett og slett fordi at nå var nesten alt som heter kommunikasjonsvansker borte. Aserbajdjansk og tyrkisk er like likt som norsk og svensk. Det betydde med andre ord at alle forstod alt jeg sa, mens jeg forstod mesteparten av det folk sa til meg, hvis ikke de snakket en helt spesiell dialekt, da. Men de fleste var snille og la om til Istanbultyrkisk når de snakket med meg.

Det vakte oppmerksomhet blant de aserbajdjanske grensevaktene at jeg kunne tyrkisk. I tillegg var de veeeldig opptatt av om jeg hadde vært i Armenia, og om jeg hadde med med armensk propaganda inn i Aserbajdjan. (De to landene var i krig med hverandre på begynnelsen av 90-tallet, og teknisk sett er det vel egentlig fremdeles krig, for det har aldri vært inngått noen fredsavtale. Men våpenhvilen fra 1994 har i alle fall holdt...)

Den eneste måten å komme seg videre på fra grensa, var med taxi. I pass-kontrollen hadde jeg møtt noen tsjekkere som var på vei den andre veien, altså ut av Aserbajdjan, og de kunne fortelle meg hvor mye som var rimelig å betale for en to-timers taxitur til byen Şæki (nordøst i landet) hvor jeg skulle.

Taxisjåføren var en merkelig skrue. Veldig bondsk av seg, og litt småtreig. Men samtidig 100 prosent pålitelig og veldig snill, og det var jo langt viktigere.

Vel fremme i Şæki sjekket jeg inn på byens beste hotell, nemlig Kærvansaray (karavanepalass) Hotel. Dette hadde faktisk vært et overnattingssted for kamelkaravaner, og nå var dette fantastisk flotte stedet gjort om til hotell.

På bildet over kan dere se nåløyet i døren, altså en døråpning som er så liten at en kamel ikke kan komme gjennom, bare mennesker!

Dette er det mest fantastiske hotellet jeg har overnattet på i hele mitt liv, og det var ikke særlig dyrt heller. (Suiten min lå inn det sorte hullet som er til venstre for det store treet på bildet over.)

På bildet til venstre er det litt lettere å se. Det er altså den døra som er til venstre for trappa.

Da jeg ankom, var klokka 23:30, og jeg var sulten. Men det var ikke snakk om å sette seg ved et bord på restauranten for å spise. Nei, her skulle måltidene nytes privat, og det betydde at jeg fikk maten brakt inn på suiten min. Her kunne jeg faktisk leve som en greve!

Ute var det varmt, men de metertykke murveggene sørget for at jeg fikk en sval natt, og jeg sov godt.

Fredag 20. juli:

Hoved-attrak-sjonen i Şæki er Khan Sarayı (Khanens palass). Det lå bare et par hundre meter fra der hvor jeg bodde, og det VAR virkelig fantastisk å se de flotte veggmaleriene og glassmaleriene! Det var rom på rom, og det ene rommet var vakrere enn det andre.

Jeg ruslet også litt rundt i området, og slo av en liten prat med denne unge geitegjeteren. Vi tok haugevis av bilder av ham og meg og geita, men det var ikke bare lett. Nå begynner jeg virkelig å fatte betydningen av uttrykket STA SOM EI GEIT!

Deretter satte jeg kursen mot BAKU, Aser-bajdjans hovedstad, som har nærmere to millioner innbyggere. Byen ligger ved Det Kaspiske Hav, noen meter under havoverflaten, faktisk. Pga enorme oljeforekomster har denne byen en rivende utvikling for tiden. Men det har også sin pris. Området rundt Baku er et av de mest forurensede i hele verden! Mesteparten av forurensingen stammer riktignok fra Sovjettiden.

Selv om det finnes fantastiske mengder olje i Det Kaspiske Hav, får Aserbajdjan bare lov å utnytte en brøkdel av dette. Grunnen er rett og slett den at det er internasjonal uenighet om Det Kaspiske Hav er en innsjø eller et hav. Reglene for delelinjer og råderett og denslags er nemlig ulike, alt etterom om det dreier seg om en innsjø eller et hav, og inntil man kommer fram til en konklusjon, får man altså ikke foreta seg så mye.

Byen har en fantastisk strandpromenade. Problemet er bare at man helst bør holde pusten, slik at man ikke kjenner den forferdelige stanken...

Lørdag 21. juli:

Selv om jeg nesten akkurat hadde kommet til Baku, valgte jeg å reise derfra. Dvs, bare for et døgns tid. Jeg tok marshrutka nordover mot Dagestan, men stoppet i den lille byen Quba.

Det er ikke så mange utlendinger som tar turen oppover hit, så derfor vakte det oppsikt at jeg kom, også hos politiet. Jeg ble nemlig straks tatt med på politistasjonen, selv om jeg både kunne legitimere meg og gikk så nogenlunde sømmelig kledd. Jeg var sint som en veps, og kalte politifolkene for alt det stygge jeg kunne komme på. Jeg hadde ikke så god tid. Planen var nemlig å få haik med noen innfødte opp til landsbyen XINALIQ, den mest avsidesliggende plassen i hele Aserbajdjan! Nå stjal politiet av tida mi, og jeg var SINT!

Etter å ha sjekket passnummeret mitt mot politiets dataregister, slapp jeg omsider ut igjen, men jeg hadde samtidig tapt godt over en halvtime på dette tullet.

Jeg var heldig og fikk haik med en jeep ikke lenge etter. (Det lar seg ikke gjøre å kjøre med vanlige biler på veiene opp til Xınalıq.) Vi stoppet flere ganger på vei oppover de ville og vakre fjellene, og under et av stoppene fikk jeg faktisk hilse på en kjent aserbajdjansk forfatter!

Det er han som står i midten på dette bildet, og han gav meg et signert eksemplar av en av bøkene sine!

Jeg fikk også med et eksemplar til Kønul, ei aserbajdjansk jente som er gift med en turkmensk kamerat av meg, og de er blant mine omgangsvenner på Flaktveit. Kønul var nå på besøk hos famiien sin i Baku, og jeg hadde en avtale om å treffe henne dagen etter.

Vel fremme i Xınalıq ble jeg tilbudt overnat-tingsplass hos familien til han som kjørte jeepen. (Landsbyen har nemlig ingen hotell...) Her sitter vi og spiser en aldeles deilig kveldsmat ca 2300 m.o.h.

Men hvorfor i all verden skulle jeg hit???

Det skjønner du sikkert når du ser dette bildet. Det er nemlig tatt fra denne landsbyen som har en helt crazy beliggenhet med panoramautsikt til de dramatiske og flotte Kaukasusfjellene.

Det tok nesten tre timer å kjøre de seks milene det var fra Quba og hit, men det var vel verdt det! Og selv om kjøreturen langt fra var behagelig (pga den grusomme veistandarden), var det likevel en opplevelse uten like!

Men det som kanskje er det aller mest spesielle med denne isolerte landsbyen, er at de har sitt eget helt unike språk som ingen andre forstår! (Og siden befolningen har bodd isolert i uminnelige tider, ligner ikke språket på noe annet språk heller.)

Gjett om språkentusiasten Gunnar syntes dette var fascinerende, da!!!

Pga store snømengder, er faktisk Xınalıq isolert hele 10 måneder i året. Kun i juli og august er det mulig å ha kontkt med omverdenen.

Søndag 22. juli:

Etter en deilig frokost hos vertsfamilien min, var jeg klar for å vandre litt rundt i denne eventyr-landsbyen. I tillegg til å ta bilder hadde jeg også planer om å bli litt kjent med folk og fe. For selv om jeg ikke forstod et kvidder av morsmålet deres, kunne de jo også snakke aserbajdjansk.

På mange måter var det nå slutt på tiden da landsbyen var isolert, ikke minst fordi de fleste her oppe nå hadde parabol. God mobil-dekning var det også, og de innfødte virket på ingen måte gammeldagse eller folkesky.

Men selv om teknologien for alvor hadde nådd også denne avkroken, synes jeg ikke det virket som om det hadde ødelagt særegen-heten og identiteten til de som bodde her. Folk var vennlige, og slo mer stadig vekk av en prat, og de lot seg mer enn gjerne fotografere.

Og jeg tok masse bilder, veldig masse bilder! Slikt som dette var jo ikke hverdags-kost. På fjellene i nord lå det fremdeles noe snø, og folkene her fortalte meg at om vinteren var det gjerne minst et par meter snø her i Xınalıq.

Gutten og jenta på bildet til venstre er søsken, og de inviterte meg inn på te. Jeg takket høflig nei fordi jeg begynte å få knapt med tid.

Jeg skulle nemlig sitte på tilbake til Quba igjen med husverten min, og jeg hadde allerede vært myyye lenger borte enn avtalt.

Turen tilbake ble ei skikkelig melkerute. For å bringe og hente forskjellige varer, kjørte på veier som knapt kunne kalles for veier..

Nå var det ikke alle som taklet de dårlige veiene like bra, da..... Denne lastebilen passerte vi på vei nedover mot Quba.

Men med oss gikk det helt fint. Den rutinerte sjåføren kjørte her jo tross alt daglig.

Vel framme i Quba var det heldigvis ingen politifolk som hanket meg inn, og jeg var klar for å komme meg tilbake til Baku så fort som mulig. Mens jeg ventet på transportmuligheter, tok jeg litt bilder, bl.a. av denne vepsesvermen som storkoser seg med søte kaker!

Da jeg omsider var tilbake igjen i hoved-staden, var jeg veldig klar for å besøke Kønul, min aser-baj-djanske venninne som bor på Faktveit, men som altså var på besøk hos familien sin her i Baku. (Det er hun som sitter i grønn t-skjorte på bildet over. Mora hennes sitter helt til høyre, mens hun som har kledd seg ut, er søstera. Også er det visst ei kusine og tante der også.

Det var veldig hyggelig å treffe Kønul igjen, og mora har jeg også hilst på før, da hun var på besøk i Bergen for noen år siden. Den som var aller gladest over å semeg igjen, var nok sønnen Emre på tre år.

Mandag 23. juli:

Jeg stod opp tidlig for å få med meg noen se-verdig-heter før jeg forlot Baku og Aserbajdjan.

Jeg begynte med gamlebyen. På bildet over kan du se palasset til shah'ene i Sirvan.

Jeg måtte også ha et bilde av det såkalte jomfrutårnet, som visstnok skal være veldig kjent. (Selv om det ikke er spesielt vakkert...)

Det siste bildet er også fra gamlebyen.

Deretter bar det nordvestover mot den georgiske grensa med første og beste marshrutka. Neste land var riktignok Armenia, men siden alle grenseoverganger mellom Aserbajdjan og Armenia er stengt, er eneste muligheten å bruke Georgia som transittland.

Jeg ble kjent med noen veldig hyggelige mennesker på bussen, og flere av dem skulle også krysse grensen over til Georgia. De siste 40 kilometerne måtte vi ta taxi, så vi var fem stykker som spleiset.

Jeg begynte å bli litt bekymret fordi visumet mitt kun var gyldig fram til midnatt, og klokka var 23:20. Hvis jeg ankom grensa for seint, kunne det bety skikkelig trøbbel!

Etter en stund skjønte jeg at det sannsynligvis ville gå bra, i alle fall om alt gikk knirkefritt og vi ikke fikk noen hindringer.....men jeg hadde ikke mer enn såvidt tenkt den tanken, før det plutselig sa PANG!!!

Vi hadde PUNKTERT!!! Dette var skikkelig ille med tanke på at jeg hadde dårlig tid og nesten ingenting å gå på. Ville jeg kunne rekke dette, da?

-Svaret får du i neste reisebrev.......som forøvrig inneholder en svært så dramatisk opplevelse!!

-g-