5. reisebrev - Sakartvelo (Georgia)

NB! Ved å klikke på bildene, får du dem opp i større format!

Søndag 15. juli:

Jeg måtte stå opp grytidlig for å rekke flyet til TRABZON, helt nordøst i Tyrkia.
(Det holdt på å gå galt....jeg forsov meg nemlig bittelitt...)

Fra Trabzon tok jeg buss østover langs Svartehavskysten, og etter 4-5 timer var jeg ved grensen til Georgia!

Underveis hadde jeg blitt kjent med et tyrkisk-georgisk par. Tenkte det kunne være like greit å menge meg litt med de innfødte på forhånd, slik at kultursjokket ikke skulle bli så altfor stort. Dessuten gav de meg et lynkurs i georgisk og forklarte meg hvor mye georgiske LARI er verd i forhold til tyrkiske LIRA osv...

Men kultursjokket var likevel ikke til å unngå. Dette var som å komme til en helt annen planet!

Da jeg hadde satt meg vel tilrette i marsh-rutkaen (mini-bussen) på vei til hoved-staden TBILISI, skrudde sjåføren radioen på fullt, og georgisk musikk ER VIRKELIG spesiell:

En blanding av bondsk, russisk vodkatrekkspillgryling med en syngemåte som får Leonard Cohen til å høres ut som Sissel Kyrkjebø. Dessuten kjørte sjåføren så rått at den verste arabiske sjåføren du kan forestile deg, minner mer om bestemor på tur i forhold til dette.

Marshrutkaen var i tillegg så full av folk som overhodet mulig, og selv om sjåføren forsøkte å piske opp stemningen i beste Levende Ord-stil, satt samtlige passasjerer pent og pyntelig som de frommeste buddhistmunker.

Naturen var ny-de-lig! (Men...dessverre var det ikke så mye jeg fikk med meg pga den vanvittige farten vi hadde.)

Veiene var dårlige, og svingene utallige. Men omsider, etter ca 7 timers mareritt og et par knappe tissepauser, var vi endelig fremme et eller annet sted i Tbilisi (hvor det bor ca 1,7 millioner mennesker). Jeg hadde ingen anelse om hvor. Det nyttet ikke å spørre noen heller, for ingen forstod hva jeg sa likevel. (Og jeg forstod ENDA mindre av hva de innfødte prøvde å fortelle meg...) Her var det kun georgisk og russisk som gjaldt!

Det var helt mørkt, og jeg prøvde å lyse så godt jeg kunne med mobilen min for å kunne tyde telefonnummerne til de overnattingsstedene jeg hadde sett meg ut.

Det var frustrerende. Det var helt umulig å nå frem på telefon, (helt til jeg fant ut at jeg måtte bruke 8 som prefiks...). Men fremdeles var det mye krøll på linjene, og ingen av dem jeg kom i kontakt med, kunne selvsagt engelsk. I tillegg var det uforståelig kaldt, og etterhvert begynte det også å regne.

Etter nesten en time lyktes jeg likevel å få napp, og jeg ble så glad! (I mellomtida hadde jeg blitt tilbudt gratis øl av noen lokale ung-dommer, og pådratt meg unødvendig mye oppmerksomhet.

Etter en altfor turbulent t-banetur, var jeg omsider innkvartert på et nusselig lite hotell midt i hjertet av Edward Shewardnadzes by, og jeg kunne puste lettet ut! Jeg hadde nådd målet mitt: Nemlig å nå frem til Tbilisi i løpet av dagen.

Mandag 16. juli:
Første post på programmet var å snuske meg til et visum fra den aserbaj-djanske ambas-saden.

Det er tre måter å ordne aserbajdjansk visum på:
1. Søke på forhånd til konsulatet i London.
2. Lande med fly på den internasjonale flyplassen i Baku og ordne det i full fart der.
3. Søke ved en eller annen utenriksstasjon, slik jeg gjorde.

Men jeg kommer aldri til å gjøre det på denne måten igjen. Det var altfor tungvint. Det tok tre døgn, og jeg måtte innom ambassaden hele fire ganger! (I tillegg var denne utenriksstasjonenen fryktelig vanskelig å finne..)

Etterpå var jeg klar for en skikkelig sight-seeingrunde i Tbilisi. Det ble både en våt og kald opplevelse. Vanlivis pleier det å være 40 grader og sol på denne tiden, men av en eller anen grunn hadde Kong Vinter valgt å avlegge et noe uventet besøk. Det betydde 16 grader og regn og vind. Jeg frøys noe helt vanvittig, og var søkk våt. Kameraet mitt dugget også pga all fuktigheten. Men jeg gav meg ikke. Jeg gjennomførte det jeg hadde tenkt!

Om kvelden avla jeg et besøk i et av badene i Tbilisi. Vannet skal være veldig bra fordi det er proppfullt av mineraler og sånt. Det var mye aserbajdjanere, altså tyrkisktalende folk som drev disse badene, og det var deilig endelig å kunne kommunisere med noen igjen!

Et stykke utpå natta tok jeg meg en tur på en lokal bar, og kom der i kontakt med noen svært hyggelige mennesker, som til og med snakket engelsk!!

(Alle bildene du har sett til nå, er fra Tbilisi.)

Tirsdag 17. juli:
Etter å ha sovet både vel og lenge, var jeg endelig klar for noe jeg virkelig hade gledet meg til: Nemlig å gå på fjelltur laaangt oppe i Kaukasusfjellene!

Jeg reiste med marshrutka (minibuss, altså...) til KAZBEGI, helt nord i landet. Denne landsbyen ligger bare to mil fra den russiske grensa og Nord-Ossetia, området der den grusomme skole-massakren fant sted for nesten tre år siden. (Tsjetsjenia ligger heller ikke så langt unna, når vi først snakker om elendighet...)

Men nok om det, landsbyen Kazbegi var imidlertid et heeelt trygt sted å reise til, og vi kjørte gjennom fantastisk vill fjellnatur som vanskelig lar seg beskrive i en håndvending...

Kazbegi ligger ca 1800 m.o.h., og jeg valgte å bo privat hos en meget hyggelig familie. Det var mor og sønnen på 13 som tok imot meg, (se bildet over,) og etter å ha duppet en liten halvtime på sofaen, kom de og vekket meg med en helt eventyrlig god middag!

Etterpå tok jeg meg en liten spasertur opp til Tsminda Sameba-kirken. (2170 m.o.h.) På vei oppover kom det plutselig en haug med kyr mot meg, tror det må ha dreid seg om nærmere 80 stykker. Flere av dem var ganske nærgående og snuste og slikket meg på rumpa og sånn.

Denne kirken har en FANTASTISK beliggenhet oppå en fjelltopp! Den har på mange måter blitt et symbol for Georgia.

Jeg bestemte meg for å legge meg tidlig denne kvelden, i og med at jeg skulle på en skikkelig fjelltur dagen etterpå.

Onsdag 18. juli:
Denne morgenen hadde jeg en noe uvanlig frokost-opplevelse:

Far i huset skulle visstnok spise frokost sammen med meg, og han mente vi burde begynne dagen med et glass vodka hver. Greit nok, tenkte jeg. Kan jo være ok å ta knekken på litt fremmede bakterier som kan ha lurt seg ned i magen.

Problemet var bare at han ikke syntes det holdt med bare ett glass, vi måtte jo ha et glass til hver!

Jaja, tenkte jeg. Man skal jo prøve å være litt høflig.

Men da han skulle til å helle oppi det tredje glasset, sa jeg stopp. Jeg minnet ham på at jeg skulle på fjelltur. Han mente imidlertid at tre glass vodka var het perfekt hvis jeg skulle på fjelltur, og det endte med at han faktisk greide å få i meg hele fire glass vodka på tom mage!!

Men Gunnar er en ganske hardbarka kar, så det gikk helt fint. Jeg var klarere for fjelltur enn noen gang, og i det jeg begynte å bevege meg oppover det fantastiske fjell-landskapet, fikk jeg øye på den snødekte toppen av Mont Kazbegi, 5047 m.o.h. (Til venstre for fjelltoppen kan dere se Tsminda Samebakirken, som jeg besøkte kvelden før.)

For å komme seg til Mont Kazbegi, trenger man følge med en erfaren innfødt, bl.a. fordi man må krysse en farlig isbre. Dernest må man ha optimale værforhold. I tilegg trenger man hele fire dager!!

Mitt mål var imidlertid å komme meg opp til fjellplatået som ligger ca 3100 m.o.h. Hvis det ikke er for mye tåke, kan man se isbreen derfra.

På vei oppover måtte jeg først gjennom en liten landsby, og der lot disse barna seg mer enn villig fotografere.

Det gjaldt forresten også purka og grisungene på bildet til venstre. Det var nemlig ikke bare mennesker og kyr jeg møtte!

Selve fjellturen ble en fantastisk opplevelse, og underveis støtte jeg på både kuflokker og polakkflokker. (Men ingen flere griser.)

I tillegg var det en og annen innfødt, bl.a. en mann som jeg slo følge med et stykke oppover.

På dette bildet renner det en bekk nede i dalføret, og der forsynte jeg meg med drikkevann. I ettertid viste det seg at dette vannet inneholdt giardiaparasitter pga alt storfeet som beitet, så hjemme i Norge igjen ble jeg veldig syk.

Naturen var vill og fantastisk. Rett og slett overveldende og forunderlig. (Men...uten å virke patriotisk, vil jeg hevde at de tyrkiske Kaçkarfjellene er enda vakrere.) eg nådde målet mitt på 3100 m.o.h., men pga tett tåke, kunne jeg bare se en liten flik av isbreen, før tåken slukte den også.

På vei nedover hadde jeg ganske dårlig tid. Skulle nemlig rekke dagens siste marshrutka til Tbilisi. Den gikk kl. 18, og jeg bare måtte rekke den. (Dersom marshrutkaen var full før kl. 18, kunne det også hende den ville kjøre før tida..)

Jeg måtte imidlertid først innom vertskaps-familien min for å hente alle tingene mine, og der var det visst full fest! Far i huset var dritings, og da jeg jeg kom brasende inn døra, tilbydde han meg både øl, vodka og konjakk, i tillegg til kaker og konfekt. Jeg gav tydelig tegn om at jeg hadde dårlig tid, og derfor ikke hadde tid til å sette meg ned, men det brydde han seg fint lite om. Da ble både mor og sønn skikkelig sinte på ham, og fruen i huset var ikke så reint lite flau over husbonden sin upassende oppførsel da hun noen minutter seinere stod i døra og vinket meg farvel.

Det viste seg at det bare var turister som skulle med marshrutkaen, og ingen lokalfolk. De fleste var amerikanere, men det var også noen georgiske turister, i tillegg til en enslig nordmann. (Meg, altså.)

Siden vi var turister, og ikke lokalfolk, hadde sjåføren bestemt seg for at vi skulle betale 10 lari hver (40 kr) i stedet for 8. Forskjellen på to lari utgjorde jo bare åtte kroner, men av prinsipp, ville vi selvsagt ikke finne oss i det.

Både amerikanerne og georgierne klaget og klaget, men til ingen nyte. Gunnar derimot, er en handlingens mann som setter hardt mot hardt.

Jeg foreslo nemlig for de andre at vi bare skulle ta ryggsekkene våre og gå, for da ville sikkert sjåføren få panikk og gi seg med disse barnestrekene sine.

De andre syntes imidlertid ikke det var noen god ide, for i og med at dette var den siste marshrutkaen til hovedstaden denne dagen, visste sjåføren at det var viktig for oss å komme med.

Som sagt: Gunnar en handlingens mann, så det endte med at JEG tok tingene mine og begynte å gå... Sjåføren ble helt stressa, og lurte selvsagt på hva som skjedde. Jeg forklarte ham på min stotrende georgisk hva som var fakta, og enden på visa ble at han godtok at jeg bare betalte 8 lari, mot at jeg holdt kjeft om det ovenfor de andre passasjerene. (Men det gjorde jeg selvsagt ikke...)

De andre passasjerene ble litt småsure og mutte...

-Men... hvem av oss var det som satte handling bak ord?

Tilbake igjen i Tbilisi unnet jeg meg en herlig middag på en av byens bedre restauranter, og nå var også finværet kommet tilbake til byen!

Torsdag 19. juli:
Tida var inne for å hente mitt aserbajdjanske visum. Det måtte selvsagt gjøres så tungvint som mulig, nemlig i to omganger!

I mellomtida tok jeg meg en tur innom den flotte katedralen i Tbilisi, og etterpå satte jeg meg utenfor og pratet litt med han tiggergutten som dere ser på det siste bildet.

Så omsider - med mitt nyanskaffede visum - satte jeg kursen mot Aserbajdjan, nok en gang i en marshrutka.

-Og historien om Aserbajdjan kommer i det neste reisebrevet.

Jeg besøkte bl.a. en vanvittig avsides-liggende landsby laaaaangt oppe ifjellene. Ja, byen ligger så isolert at beboerne der har sitt eget språk, som bare tales der, og som ingen andre forstår!! Det var en fantastisk opplevelse å overnatte privat der, men det + mye mer skal jeg berette om neste gang dere hører fra meg.

(Og...jeg kan vel allerede nå røpe at i det reisebrevet som kommer etter der igjen, kommer jeg til å fortelle om VIRKELIG dramatiske saker!!!)

-g-

4. reisebrev - Aleine igjen... + pleiing av gammelt vennskap

Den neste uka gikk først og fremst med til å pleie gammelt venn-skap. Dette er ikke så veldig interessant for andre enn meg selv, så derfor skal jeg fatte meg i korthet.

Fortsatt mandag 9. juli:
Det første jeg gjorde etter å ha sjekket inn på mitt faste hotell i İzmir, var å ta turen innom frisørbrødrene HAKAN og HARUN. Hakan hadde jeg ikke sett på to år, for da jeg var i İzmir i fjor sommer, var han i militæret. Han kunne fortelle meg at om kun to måneder skulle han gifte seg, og stolt viste han meg forlovelsesringen sin.

(På bildet til venstre ser du Izmirs klokketårn, byens fremste symbol.)

Mitt store prosjekt denne dagen, var imidlertid å sørge for å få det tyrkiske simkortet mitt til å virke. Jeg har hatt det i flere år, men i august i fjor ville det plutselig ikke virke lenger, og ingen har kunnet forklare meg hvorfor... Tror jeg brukte omtrent halve dagen til å finne ut av dette, og til slutt fikk jeg svar.

I fjor sommer ble det nemlig innført en ny regel om at kun mobiler med tyrkisk imei-nummer godtas i forhold til tyrkiske simkort! Grunnen er ganske enkelt den at det florerer med utenlandske mobiler i dette røverlandet, og de er i stor grad enten stjålet fra turister (f.eks. meg), eller så er de smuglet ulovlig inn i landet. (I Tyrkia er det nemlig høye skatter på elektronikk.)

Jeg fikk beskjed om å gå til hovedkontoret til vodaphone for å få registrert mitt norske imei-nummer, og så skulle alt være i skjønneste orden. Men det var det jo ikke. Datasystemet godtok nemlig ikke passnummeret mitt. Det inneholder nemlig ikke samme antall siffer som tyrkiske ID-nummer, så dermed måtte jeg visstnok skifte statsborgerskap for å kunne bruke simkortet mitt.

Jeg valgte en litt enklere løsning:

I stedet gikk jeg til en butikk der de solgte brukte mobiler, og kjøpte en helt grei mobil for 135 kr. Dermed var problemet omsider løst:-)

Så strenet jeg nedover gatene, og pga det tyrkiske valget som nærmet seg, florerte det av valgkampgreier som biler der de ropte ut fra megafon, samt flagg, bannere og løpesedler. Det manglet ikke på markeringer, for å si det sånn..

Om kvelden var jeg først innom AYDIN, han kameraten min som driver en av Tyrkias best foto-butikker. Gjennom årene har jeg kjøpt tre kameraer der, og innimellom får jeg også ting og tang gratis.

Ved stengetid pleier vi å sette oss på bakrommet og spise middag og drikke rakı, og det gjorde vi også denne gangen.

Etterpå besøkte jeg ŞAKİR. Han viste stolt fram den nye leiligheten sin. Og nok en gang måtte han vise meg premie-samlingen sin. (Han har nemlig vært på det tyrkiske judolandslaget for juniorer.)

Da jeg kom tilbake til hotellet mitt om kvelden, var jeg ekstremt trøtt. Tror ikke akkurat det var Bjarte og Magnar som hadde slitt meg ut, men det hadde jo gått i ett i dagesvis, så en eller annen gang måtte vel trøttheten melde seg.

Tirsdag 10. juli:
Jeg har svært lite å fortelle fra denne dagen. For det første sov jeg bort halve dagen, og det var utrolig deilig.

Deretter shoppet jeg litt klær og sånt, siden det er så utrolig billig i Izmir, bl.a. kjøpte jeg en fake Dolce & Gabbana-jakke. Den er kjempestilig, bare vent til dere får se den!!

Om kvelden besøkte jeg nok en gang Aydın i fotobutikken. Kvelden før hadde jeg levert inn kameraladeren min til reparasjon, fordi den hadde blitt utsatt for fuktighet mens den lå i sekken min, og derfor virket den bare av og til. Nå var den ferdig reparert, og jeg betalte nesten ingenting for det. I tillegg brant min gode venn tre CD'er for meg, med kopier av alle bildene jeg hadde tatt, og dette fikk jeg selvsagt gratis. På toppen av det hele fikk jeg en mikrofiberklut til reingjøring av kameralinsen min. Også denne kvelden var det middag og rakı på gang. (Gratis selvsagt.)

Onsdag 11. juli:
Jeg stod opp kl. 04:30 om morgenen for å rekke første buss sørover til Antalya, en busstur på ca åtte timer.

Etter å ha satt ryggsekken min fra meg i møbelverkstedet til "Mørke-Murat", gikk jeg på den hemmelige stranda vår for å bade. Og endelig traff jeg en del gamle venner også i Antalya! Tror vi var uti vannet i to timer i strekk. Vi svømte inn og ut av de forskjellige grottene "våre".

Om kvelden tok jeg bussen videre østover, og etter et par timer, var jeg i Alanya, byen jeg hater over alt på jord. Den eneste grunnen til at jeg reiste dit, var for å treffe AHMET, en tyrkisk kamerat som jeg ikke hadde sett på nesten 4 1/2 år. (Han jobber i en klesbutikk i Alanya.)

Ellers har jeg ikke noe særlig å fortelle fra dette turistinfernoet, som svømmer over av døddrukne, lettkledde og naive skandinaviske ungjenter med siklende kurdiske og tyrkiske gutter hengende på slep.

Torsdag 12. juli:
Da jeg omsider forlot Alanya, pustet jeg lettet ut. Fatter bare ikke at folk gidder å reise hit. HUFF!!

Jeg tok dolmus en time vestover igjen, til Side, som også er en turist-jalla-by, men tross alt noen hakk bedre enn Alanya. Den første jeg traff der, er ekspeditrisa på kiwibutikken på Ulvedalen Torg på Flaktveit hvor jeg bor. Hun har sikkert vært enda flere ganger i Tyrkia enn meg. I fjor sommer kjøpte hun og en norsk mann en av restaurantene i Side sammen med noen tyrkere.

Etter å ha sjekket inn på det forfalne stamstedet mitt PETTINO, gikk jeg til byens desidert beste restaurant, nemlig Den ottomanske, for å treffe enda et par stykker fra Bergen.

Da jeg var i Tyrkia for første gang for ni år siden, ble jeg nemlig godt kjent med en veldig trivelig familie. Denne gangen var Karie og Jens Olav (mor og far) aleine her nede, og jeg hadde altså avtalt å treffe dem på Den ottomanske restauranten.

Etterpå tok vi dolmuş sammen til KUMKÖY, nærmere bestemt Side Village, hotellet hvor de har bodd i alle år. Jeg har jo bodd der et par ganger selv, og har vært innom der hvert eneste år siden 1998, og det er alltid like trivelig å hilse på de ansatte, som f.eks. luringen Özgür.

Etter et par doble rakı-er, tok Gunnar kvelden, og satte nesa mot Side sentrum igjen.

Fredag 13. juli:
Tidlig om morgen var det allerede full fart. Jeg skulle nemlig tilbake til Antalya for å rekke flyet til Istanbul, byen som aldri tar slutt...

Vel fremme i Istanbul, var jeg veldig klar for å få vasket litt klær og fant et ganske brukbart og billig vaskeri. Etterpå traff jeg Ömer, en artig kar som jeg ble kjent med i fjor sommer. Det verste med Ömer er at han er så fryktelig vanskelig å forstå. Vanligvis har jeg ingen problemer med å forstå folk her nede, bortsett fra hvis de kommer fra nordøst da, men der snakker de jo også veldig rart... Ömer snakker på en måte sin helt egen dialekt...og hvorfor, aner jeg ikke.

Om kvelden gikk jeg på baren TEK YÖN, som er et av favorittstedene mine i Istanbul. Det viste seg at stedet hadde flyttet inn i nye, større lokaliteter, og hele konseptet var bedre enn noen gang! Det eneste problemet var at det var stappende fullt av folk fordi det var fredagskveld og helg.

Lørdag 14. juli:
Jeg sov til langt utpå dag, og etterpå vet jeg egentlig ikke helt hva jeg gjorde. (Jo forresten, jeg skrev forrige reisebrev!) Ellers gikk dagen stort sett med til surr og tull og tøys og ingenting fornuftig. Ferie handler jo også om dette:-)

Utenfor Aya Sofia var det et eller annet ottomansk show . Veldig artig å få med seg!

Om kvelden opplevde jeg imidlertid noe jeg seint vil glemme. Mehmet, en turkmensk kamerat av meg fra Flaktveit, var nemlig i Istanbul for å treffe familien sin som var kommet på besøk fra Irak. Denne kvelden hadde altså Mehmet invitert meg hjem til broren sin (som bor i Istanbul) for å hilse på 14 irakiske slektninger!!

Det ble som sagt en opplevelse. Mest stas var det å få hilse på Mehmets mor, ei pensjonert lærerinne. Men det var også veldig artig å knytte kontakt med søsken, svigerinner, tanter, søskenbarn, nieser og nevøer.

Jeg var imidlertid overrasket over hvor vanskelig det var å forstå turkmensk. Trodde liksom det lignet veldig på tyrkisk. Dialekten de snakket, var i alle fall ikke helt god...men med litt tålmodighet klarte jeg jo til og med å forstå en del av det Mehmets mor sa.

Det ble en sein kveld, men det var uten tvil vel verdt det.

Jeg vet at dette reisebrevet ble litt småkjedelig.
-Men jeg lover, det neste kommer til å bli utrolig bra!! Mandag 15. juli kryset jeg nemlig grensen til Georgia, og der, langt oppe i Kaukasus, bare et par mil fra Nord-Ossetia og Tsjetsjenia, bodde jeg privat, klatret opp på høye fjell og opplevde i det hele tatt noen ubegripelig eksotiske dager...så bare gled dere!

-g-

3.reisebrev - Badeuka vår:-)

Etter krevende dager i den tyrkiske fjellheimen, var det godt å flate litt ut i det subtropiske sørvestlige hjørnet av Tyrkia. Den siste uken til Bjarte og Magnar var nemlig viet sol, bading og kulinariske opp-levelser.

Mandag 2. juli:
Da vi våknet denne morgenen, var det godt å tenke på at dagens bussetappe bare var på snaue 2 timer. Med minibuss bar det vest-over langs den tyrkiske rivieraen, og på veien passerte vi bl.a. Kemer, den lille byen der veldig mange nordmenn har valgt å kjøpe leilighet.

Men det var OLYMPOS vi skulle til, og siden dette er et av de få stedene på reiseruten vår som jeg aldri har besøkt før, må jeg si jeg var litt spent. Ifølge Lonely Planet er Olympus først og fremst kjent for fire ting:
1. Det er backpackernes mest populære reisemål i Tyrkia.
2. Man kan bo i hytter i trærne. (Se bildet over.)
3. Veldig mange pådrar seg diare der.
4. Man kan besøke "De Evige Flammer". (Kommer tilbake til dette senere.)

Olympos lå veldig avsides til midt i skogen, i en dal langs en tørrlagt elv, ca 1 km fra sjøen. Stedet bar preg av en typisk camping-livsstil der de fleste bodde svært enkelt, men vi ønsket i alle fall et snev av konfort, og fikk oss en bungalov med både eget bad og aircondition. Prisen var det ingenting å si på. Vi betalte bare 135 kr hver, og da var både middagsbuffet og frokost inkludert!

Så bar det avsted mot sjøen. På veien passerte vi noen gamle ruiner, og stranda lå veldig idyllisk til. Vannet var også veldig reint.

Om kvelden kjørte vi med dolmuş opp til CHİMNERA, stedet der De Evige Flammer finnes. Siden det var stummende mørkt der langt inne i skogen, var lommelykt påkrevd de 20 minuttene det tok å gå oppover langs stien mot "flammefjellet".

Pga gasser i fjellsprekkende, brenner det ca 20-25 evige flammer her. Det var et utrolig fascinerende syn! Ikke rart de trodde at det var her ildguden holdt til i gamle dager. Tilbake i leiren igjen var vi stuptrøtte, og sovnet så fort som bare det.

Tirsdag 3. juli:

Etter en velsmakende frokost midt ute i de tyrkiske skoger, var vi på vei til KALKAN, en av mine favorittbyer i Tyrkia. Etter ca tre timer vestover var vi fremme i en av de mest idylliske byene jeg vet om. (Og jeg vet om ganske mange byer...) Her skulle vi unne oss hele TO overnattinger!

Kalkan bare mååå oppleves. Selv om byen er bygd opp rundt turisme, har ikke dette ødelagt byen, slik tilfellet er med byer som Alanya, Side og Marmaris. Det er utrolig vakkert der, og man har greid å ta vare på det typiske tyrkiske/ottomanske her, uten å gjøre det til noe typisk sydenbroilerinferno. (Det ordet fant jeg visst på akkurat nå..)

Atmosfæren er veldig rolig og avslappet i Kalkan. Ingen prøver å prakke på deg allverdens stygge og ubrukelige souvenirer, og folk er også uvanlig hyggelige.

Etter å ha sjekket inn på Hotel Sinbad, bar det til stranda, og her fant vi virkelig roen!!

Om kvelden spiste vi middag på en fantastisk takterrasse. (Se bildet over.) Etterpå tok vi oss en liten runde innom både her og der, og hvis noen vil vite detaljene, kan dere ta kontakt med en av oss personlig.

Onsdag 4. juli:

Gunnar var veldig klar for PATARA-STRANDA, en av Tyrkias aller beste strender. De andre to var ikke like klare, og valgte heller å ta det med ro i Kalkan.

Patara ligger i en av Tyrkias mange nasjonalparker, 15 km fra Kalkan. Det er forbudt å bygge noe i dette området, så derfor ser det veldig urørt ut her. Stranda er 18 km lang, men de aller aller fleste bader i det østre hjørnet, det som er nærmest bilveien.

Jeg blir jo alltid så fort lei av å bade og denslags, så etter ca et kvarter begynte jeg å gå bortover stranda. Jeg gikk i en og en halv time, og det var kanskje en smule risky siden jeg ikke hadde med meg noe å drikke... Et og annet sted satt det en ensom sjel, men det kunne gå over en kilometer mellom hver person.

På vei tilbake igjen spilte jeg bl.a. litt fotball med noen tyrkiske gutter, men de var så flinke at jeg gav meg etter en liten stund.

Tilbake i Kalkan unnet vi oss nok en herlig middag i idylliske omgivelser.

Torsdag 5. juli:

Etter to netter i Kalkan, var vi veldig klare for nye opplevelser, men først måtte vi nyte dagens frokost på takterrassen.

Deretter fortsatte vi nok en gang vestover i ca 1 1/2 time, til vi var fremme i FETHİYE. Derfra kjørte vi dolmuş over fjellet (ca 15 km) til vi kom til ÖLÜDENİZ (som betyr Dødehavet).

Her skulle vi også slå i hjel hele to netter, og derfor passet det ekstra bra at vi havnet på et heeelt fantatisk hotell! Denne gangen hadde vi faktisk en to-romsleilighet med nydelig utsikt ned til bassenget.

Stranda lå også ganske nærme, så vi fant oss på alle måter godt tilrette. Ölüdeniz består av ei halvøy som er dekket med sand, og på innsiden av halvøya er det en lagune som stedet har navnet sitt fra, selv om det på ingen måte er dødt.

Om kvelden unnet vi oss en deilig middagsbuffet på hotellet.

Fredag 6. juli:

Da jeg våknet denne dagen, visste jeg at det ville bli en helt spesiell dag. Kvelden før hadde jeg nemlig meldt meg på et paraglidingshopp!!

-Og gjett om jeg gledet meg, da! Ölüdeniz er nemlig et yndet sted for akkurat dette, både pga de gode vindforholdene, de høye fjellene og den vakre utsikten.

Vi skulle hoppe fra et fjell som var 1975 meter høyt, og det skal jeg si dere: Det var LITT av en vei vi måtte kjøre for å komme opp dit. Men med jeep kom vi oss jo oppover på en måte, selv om vi forsåvidt punkterte på veien og ble litt forsinket.

Bildet til venstre tok jeg mens vi var i lufta, ikke så lenge etter at vi hoppet.

Jeg ringte også pappa mens jeg svevde der oppe i det blå...

Siden jeg er uerfaren, fikk jeg jo ikke lov å hoppe aleine, og fikk derfor tildelt en såkalt pilot som skulle gjennom-føre tandem-hoppet sammen med meg. (Bildet rett over tok jeg også mens vi var i lufta.)

Det var en fantastisk opplevelse, selv om det ikke akkurat gav meg noe kick. (Da skal det nemlig litt mer fart og spenning til.)

Utsikten var formidabel, og på slutten "lekte" vi oss litt ved å snurre rundt og gjøre forskjellige akrobatiske øvelser i luften.

På bakken stod Magnar og Bjarte og ventet, og store deler av paragliding-turen, samt landingen, ble filmet av Bjarte.

Dette bildet tok jeg nesten rett før vi landet, og jeg har selve landingen på video!

Resten av dagen daffet vi litt både her og der, vi var jo tross alt på ferie.

Lørdag 7. juli:

I kjent stil sjekket vi ut fra hotellet før de fleste andre hadde stoppet opp, og suste deretter videre vestover, dvs nordvestover er vel riktigere å si.

Etter tre timer ankom vi MARMARİS, og her gjorde vi et badestopp. Regy, en god kamerat av Bjarte, var nemlig her akkurat nå, sammen med sine to døtre.

Vi tilbrakte drøyt tre timer sammen med dem før vi igjen tok sekkene våre på ryggen og fortsatte rett vest...... Vi kjørte nemlig utover på ei halvøy, i retning Rhodos, men stoppet i den idylliske småbyen DATÇA. Heller ikke her hadde jeg vært før, men jeg hadde fått stedet anbefalt av en kollega på Flaktveit skole, hvor jeg jobber. Vi tok inn på "byens beste hotell", et velholdt sted som ble drevet av ei tysk dame og en tyrkisk mann.

Om kvelden fant vi en ypperlig restaurant som serverte fantastisk god mat. Vi hadde også veldig god utsikt utover denne vindfulle, men utrooolig idylliske småbyen. Dette er nemlig en perle som velstående tyrkiske turister er bevisst på at ikke skal bli ødelagt av den internasjonale masseturismen.

Byen ligger i det sørvestlige hjørnet av landet, og derfor synes vår tyske vertinne at det var litt fascinerende at vi kun 1 1/2 uke tidligere hadde vært i Tyrkias nordøstlige hjørne, og reist helt derfra med buss!! (Landet er to og en halv gang så stort som Norge...)

Rett utenfor Datça kunne vi også se den greske øya SYMI. (Båten dit bruker bare et kvarter.) Rhodos lå også som sagt "rett rundt hjørnet". Etter middagen hadde vi oss en liten vandring langs sjøen, hvor det lå mange flotte, dyre båter. (Se bildet over.) Dette var en by hvor det virkelig var lett å finne roen.

Søndag 8. juli:
For Magnar og Bjarte sin del var dette den siste bade-

dagen i utlendighet.

Derfor var vi enige om at tida måtte utnyttes maksimalt!

Men dagen gikk så aaaltfor fort. Særlig Magnar hadde nok lyst til å bli noen dager til på denne stranda. Uansett måtte vi rekke ferja til Bodrum kl. 17, (se bildet under,) for ellers ville ikke Bjarte og Magnar ha noen mulighet for å rekke flyet hjem til Norge!!

Datça er den nordligste tyrkiske byen ved Middel-havet, mens Bodrum er den sørligste byen ved Egeerhavet.

De som har vært der har neppe noen problemer med å forstå hvorfor Bodrum blir kalt for Egeerhavets Monte Carlo. Det er nemlig Tyrkias mest eksklusive by. Alt her oser av kvalitet, og gatene er skinnende reine. Man skal leite lenge for å finne et stygt og forfallent hus, og ikke overraskende er det også Tyrkias desidert dyreste by. Byen flommer over av rike istanbullere som er her for å vise seg fram, og i tillegg er det en del utenlandske turister her, hovedsaklig engelskmenn.

Innseilingen til Bodrum var aldeles n-y-d-e-

l-i-g, og synet av alle båtene som må ha kostet mangfoldige millioner, fikk oss bare til å stå og måpe...

For mange er også Bodrum ensbetydende med party-party-party!! Barene, diskotekene og klubbene ligger tett i tett.

Vi satte oss på en passe eksklusiv ute-restaurant for å nyte turens siste kulinariske opplevelse. (I alle fall for de to andre sin del.) Vi fikk bord helt nede ved vannkanten, og maten smakte bedre enn noen gang før.

Etterpå tok vi oss en rusletur langs Barlar Caddesi (= bargata), og tok bl.a. dette bildet rett utenfor Halıkarnas, som er et av Europas beste diskoteker! Etterpå var vi helt tussete i hodet av alle inntrykkene.

Mandag 9. juli:
Så var dagen kommet for å skille lag. Litt vemodig, men sånn er livet.. Etter en 3 1/2 - times busstur til Izmir, satte Magnar og Bjarte seg på et lokalfly til Istanbul, for så å reise videre med KLM til Bergen, via Amsterdam. (Etter det jeg har hørt, kom de visst også trygt fram...)

Gunnar derimot, satte nesen mot İzmir sentrum, og der slo han i hjel et par dager sammen med gode, tyrkiske venner. Men det skal dere få høre mer om i neste kapittel...

-g-

2.reisebrev - Fra Kurdistan til Kapadokya

I dette reisebrevet skal dere få bli med på en unik reise inn i de kurdiske kjerneområdene i Sørøst-Tyrkia. Vıdere skal dere få bli med inn i fjellgrotten der vi bodde i KAPADOKYA, ganske nøyaktig midt i Tyrkia. De som tør, kan også få bli med langt under jorda, til Tyrkias største underjordiske by! Til slutt i dette reisebrevet skal dere få bli med og bade i Antalya (i sörvest), men vær forberedt på store avstander. I löpet av fire døgn reiste vi nemlig bortimot 2000 km med buss!! -Og du har helt rett: Vi var drittlei av alt som heter busskjöring etterpå...

Fortsatt onsdag 27. juni:
Etter raftingen i Yusufeli, suste vi tilbake til Erzurum i leiebilen vår. Raftingen tok lengre tid enn planlagt, og derfor hadde vi svinaktig dårlig tid. Men med Gunnar bak rattet, gikk det alt annet enn seint, og vips så var vi i rute igjen! Vi hadde til og med tid til en liten bilvask før vi leverte bilen, for etter å ha kjørt på ubeskrivelig dårlige grusveier i fjellet, så den rett og slett ikke ut! Rett etterpå leverte vi bilen, og utleiefirmaet har neppe noen gang tatt imot en så skinnende rein bil før..)

Grunnen til at vi hadde dårlig tid, var at vi skulle rekke bussen sørover til Diyarbakır, kurdernes selverklærte hovedstad. Men selv om vi nådde bussen med god margin, var problemene langt fra over. Jeg hadde ringt og reservert seter på forhånd, men det betydde svært lite, for alle busseter var utsolgt da vi ankom rutebilstasjonen i Erzurum.

Men etter at Gunnar hadde hisset seg skikkelig opp og kjeftet og alt det der en god stund, (mer enn vanlig, faktisk...) gav de oss til slutt seteplass i midtgangen. I tillegg var bussen en time forsinket.

Det skal jeg si dere at ble litt av en busstur! Magnar fikk riktignok sette seg ned i et sete som likevel var ledig, men Bjarte og Gunnar fikk mye oppmerksomhet der vi satt nede i all dritten. Og som om ikke det var nok, la Gunnar seg strak ut på det skitne golvet for å sove...

De fleste passasjerene var kurdere, og det tok ikke så lang stund før vi fikk erfare deres gjestfrihet. Folk reiste seg for at vi skulle få sitte, og til slutt endte vi opp med å sitte tre og tre i to dobbeltseter! (Se de to første bildene!) Noe tilsvarende ville aldri ha skjedd i Norge...

Etter 6-7 timer var vi endelig fremme i Diyarbakır (der nesten 100% av befolkningen er kurdere). Siden klokka nærmet seg midnatt, kom vi ganske raskt til ro.

Torsdag 28. juni:

For en gangs skyld kunne vi sove litt lenge. Ingen av oss hadde noe imot det.

Jeg har mange gode venner i Diyarbakır, bl.a. en familie som jeg til og med har bodd hos. Det er far og mor og åtte barn i alderen 11-34. De fire eldste barna er gift og eldstemann, Murat, har selv fem barn. Vi fant frem til der hvor Murat jobber, (han selger sokker,) og vi ble svært godt mottatt av både ham selv, og eldstegutten (Özgür) på 13. (Det er han som sitter på fanget mitt på bildet over.)

Jeg hadde med en del gaver som jeg overleverte, (mest til barna,) og særlig prompeputa som Özgür fikk, ble svært populær!

Resten av familien var på sykehuset for å besøke en onkel, så de fikk vi dessverre ikke hilst på. Jeg hadde nemlig håpet at de skulle invitere oss med hjem, slik at Magnar og Bjarte kunne få se hvor de bodde, men pga omstendighetene, lot det seg altså ikke gjøre.

Etterpå tok vi oss en liten spasertur på toppen av bymuren, som er verdens nest lengste i sitt slag. (Bare Den Kinesiske Mur er lenger.) Derfra kunne vi bl.a. se elva Tigris, som seinere flyter sammen med Eufrat. (Rett sør for Baghdad.)

Så var tiden kommet for å forlate denne kurderbastionen der kampene mellom det terroristiske kurdiske arbeiderpartiet PKK og den tyrkiske hæren stod på som verst for mindre enn ti år siden...

Vi satte kursen vestover mot NEMRUT DAĞI (Nemrut-fjellet), og etter å ha kjørt dolmuş (minibuss) i snaue to timer, tok vi ferja over ATATÜRK BARAJI, (se bildet til venstre,) som er Tyrkias største kunstige damanlegg.

Jeg hadde avtalt at OSMAN, en god kurdisk kamerat av meg på 19, skulle plukke oss opp langs veien og kjøre oss til KARADUT, en bitteliten landsby oppe i de kurdiske fjellene, bare 12 km fra toppen av Nemrutfjellet (2150 moh). Der skulle vi bo på et pensjonat som familien hans driver.

Jeg har vært der to ganger før, og det var deilig å kjenne den friske fjelluften igjen. (Se bildet av Magnar og Bjarte.) Vi gikk tidlig til ro, for neste morgen skulle vi nemlig veeeldig tidlig opp, for å få med oss soloppgangen...

Fredag 29. juni:
Klokka 03:30 ble vi vekket av Osman, og ikke lenge etterpå var vi på vei opp til toppen av Nemrut Dağı (Nemrutfjellet). Det var Osman som kjörte oss opp, men de siste 20 minuttene måtte vi gå selv. Pga vinden var det litt kaldt, men endelig, nøyaktig kl. 05:00, begynte de første

solstrålene å gi noen hint om at en ny dag var på vei. Det er ikke bare japanere som lar seg imponere over å se sol-oppgangen fra Nemrut, vi ble også ganske fascinert selv.

-Og etterpå måtte vi rundt og studere alle de merkelige statuene som Nemrut tyter over av... (Se bildet under.)

Til slutt ble vi kjørt ned igjen til pensjonatet, og det var tid for frokost. Etter en liten høneblund, tok vi fatt på turens lengste dagsetappe: Nemlig 12 timer på buss...

Det hadde vært helt OK, om det ikke hadde vært for at:
1. Kvalite-ten på bussen var dårlig.

2. Magnar fikk store problemer med magen. Bl.a. kastet han opp på bussen. (Heldigvis i en pose.)

Etter en lang dag med mange tøffe tak, var vi omsider fremme i GÖREME, KAPADOKYA, og der sjekket vi inn på et fantastisk hotellrom: Det viste seg å være inni en grotte i fjellet! I tillegg var standarden på rommet meeeget høy, og det var STORT. Siden klokka hadde passert midnatt, gikk vi nok en gang til ro med en gang..

Lørdag 30. juni:

Kvelden før hadde Bjarte og jeg meldt oss på en heldagstur rundt i Kapadokya-området. (Jeg var med på omtrent det samme opplegget for ca 4 1/2 år siden, men ble så fascinert at jeg etterpå alltid har hatt lyst på en reprise.) Dessverre var Magnar fremdeles såpass dårlig i magen at han ikke tok sjansen på å bli med.

Vi startet med å kjøre opp til et vakkert utsiktpunkt der vi kunne se mange av de rare fjellformasjonene som Kapadokya har blitt verdenskjent for.

Deretter reiste vi til DERİNKUYU. Dette er den største av flere underjordiske byer i Kapadokya, og bl.a. brukte de første kristne i dette området disse "byene" som skjulested. (Se bildet over. Guiden vår står lengst til høyre.)

Derinkuyu består av sju etasjer/nivåer, og ble ved en tilfeldighet oppdaget av en tyrkisk bonde i 1960. Fem år senere ble disse grottene som er forbundet av relativt trange tunneler, åpnet for turister. Det var fascinerende å høre på når guiden fortalte hvordan det hemmelige livet i grottene var.

Deretter satte vi kursen mot İHLARA VADISI (İhlara-dalen). Etter en liten omvisning i en av Kapadokyas flere hundre kirker, spaserte vi gjennom 3 km av denne spesielle ravinen. Veldig, veldig vakkert, selv om Kaçkarfjellene selvsagt er langt vakrere.

Etter en deilig lunch nede ved elva, bar ferden videre til stedet der visstnok deler av den første Star Wars-filmen skulle være spilt inn... -men guiden vår mente det bare var tull og oppspinn, selv om stedet pga sine helt spesielle fjellformasjoner ligner veldig.

I dette området lå det også et slags kirke-kompleks med en gammel misjons-skole inni fjellet, og noen ivrige innfödte guttunger viste oss lydig rundt. Etterpå danset og sang de mens de ble filmet av Bjarte, og dette opptaket er han så fascinert av at han stadig vekk ser det om og om igjen! (Jeg skal innrømme at det ER veldig morsomt!) Også vår kjære guide ble trollbundet av Bjartes videoopptak! (På bildet over viser ser barna seg selv på video, noe som var stor stas!)

Før denne guidede turen var omme, rakk vi også å få med oss den vakre duedalen med sine myke, marengs-lignende fjell, og som en avslutning på hele greia, ble vi lurt med inn på en onyxfabrikk, men det var ingen av oss som gadd å kjøpe noe.

Om kvelden spiste vi alle tre middag sammen på en svært tradisjonell ottomansk restaurant, før vi satte oss på nattbussen mot Antalya. Reisetiden var beregnet til 10 timer, og vi gledet oss ikke akkurat så veldig mye...

Söndag 1. juli:

Men bevares, bussturen gikk mye bedre enn fryktet, bl.a. fordi vi nå var i Vest-Tyrkia, og her er standarden mye bedre på det aller meste. Dessuten kunne vi nå se fram til ei drøy uke med masse soling, bading og daffing, noe vi var veldig klare for akkurat nå!! I tillegg var vi ferdige med alle de ekstremt lange reisestrekkene.

Etter å ha sjekket inn på pensjonatet hos "backpackermamma" Seval Ünsal (som en del av dere har hørt litt om før...), spiste vi en herlig frokost på takterrassen. Etterpå flatet vi ut på hver vår seng.

Litt seinere tok Bjarte og Gunnar turen til den "hemmelige" stranda mi, og på veien dit tok vi turen innom mitt "private" vaskeri for å slenge fra oss alt det bedretne tøyet vårt. Før vi badet, tok vi også omveien om en frisør for å bli barbert og få massasje.

Vi slengte fra oss verdisakene i møbelverkstedet til "Mørke-Murat" og gikk sporentreks til stranda mi. Jeg må innrømme at det var deilig å flyte rundt der etter å ha surret rundt i de tyrkiske og kurdiske fjellene i ei drøy uke.

Om etter-middagen besøkte vi ÜMİT, en av mine nyere tyrkiske kamerater. (Se bildet til venstre.) Han har bodd i Oslo i årevis, men kjøpte seg sommerleilighet i Antalya for to år siden. I Oslo jobber han som lærer på en ungdomsskole, så i likhet med meg har han laaang sommerferie, og tilbringer den i sin helhet her i Tyrkia.

Det var koselig å sitte der og drikke kaffe og te og prate, men etterhvert var vi sultne på mer strandliv. Siden Ümit bodde nesten rett ved en av Antalyas største strender (KONYAALTI PLAJI), var det naturlig å gå dit.

Det sies at Antalya har 360 soldager i året, men akkurat i dag hadde vi bare såvidt sett snurten av sola. Det var stort sett overskya, og det regnet også innimellom. (Men etterpå har vi bare hatt sol.) Det positive med regnet, var at lufta ble kjøligere, dvs rundt 30 grader, i stedet for bortimot 40 som det vanligvis er. (Ei uke tidligere hadde heit luft fra Afrika sørget for en hetebølge som vi heldigvis kom for seint til å oppleve..)

Om kvelden traff vi UMUT, som er en av mine desidert beste tyrkiske kamerater.

I tillegg joinet også Ümit oss, og sammen gikk vi på en av mine favorittrestauranter i Antalya.

Nok en gang avsluttet vi kvelden før det blei altfor seint. Dagen etterpå skulle vi nemlig videre vestover til OLYMPOS, som er kjent for sine evigbrennende flammer som står opp fra fjellet!!! Men dette skal dere få høre mer om neste gang:-)

(Jeg forresten regner med at det neste reisebrevet kommer allerede på tirsdag.....)

Hilsen Gunnar + de andre.