8. reisebrev: La Paz og Amazonas (Bolivia)

I dette reisebrevet skal du bl.a. få høre om:
-da jeg ble omringet av omkring 100 indianere
-da jeg møtte et tre som kunne gå
-da jeg ble bitt av en sint papegøye
-da jeg var så heldig å få holde en levende alligator

Fremdeles dag nr. 30, torsdag 17. juli:
Forrige reisebrev sluttet med at jeg skulle ta drosje ut til flyplassen i Sucre, men ble innesperret i sentrum pga en rekke veiblokkader. Til slutt fant imidlertidig drosjesjåføren en bitteliten grusvei som omtrent gikk gjennom hagene til folk, og vips var vi på flyplassen!

Men der var det flere nye vei-blokkader, så jeg måtte pent gå den siste biten.

Da jeg tok dette bildet, kom det ei gammel indianer-kjerring bort og begynte å slå meg med stokken sin. Resten av de som satt der, bare lo:-)

Så skulle det vise seg at flyet var tre timer forsinket, og for å få tida til å gå litt fortere, lot jeg disse tre karene få pusse skoene mine.Bolivia flommer nemlig over av barn som jobber for å redde familiens elendige økonomi.

Faktisk tjener ofte disse barna mer enn foreldrene!

Deretter fant jeg ut at jeg ville joine de streikende indianerne. Vise dem litt moralsk støtte, rett og slett!

Vi røykte ikke akkurat fredspipe, men jeg satte meg ned ved siden av han jeg anså for å vaere høvdingen, og så tilbød jeg ham litt cola og litt sjokolade. I tillegg smelte jeg til med noen gloser på quechua, morsmålet deres.

Det jeg gjorde, vakte oppsikt, og folk strømmet til. I løpet av kort tid var jeg omringet av minst 100 nysgjerrige indianere!!!

I mellomtida glemte Gunnar tida, og vips så var det rett før flyet skulle gå! Da jeg kom til utgangen, var den STENGT, og jeg fikk beskjed om at det ikke var noen mulighet for å åpne den igjen. Flyet var nemlig allerede i bevegelse, og skulle ta av om få sekunder.

Jeg oppføte meg mer desperat enn noensinne. (Det var et spill, for innerst inne var jeg slett ikke desperat, bare irritert på meg selv.) Til slutt orket de ikke å høre mer på all skrikingen min, og de kalte opp flyet via radio, og fikk kapteinen til å stoppe det. Sekunder etter løp jeg ut på rullebanen i beste James Bond-stil, og i samme øyeblikk tok de ned flytrappa bakerst i flyet. Bråket fra flymotorene var verre enn du klarer å orestille deg i det jeg bykset oppover trappa. Nesten før jeg hadde fått satt meg ned på henvist plass var flyet i lufta.

Puh...dette var jammen nære på!!

Her er et kart over Bolivia. Merkelig nok bor hele 70% av befolk-ningen i de umenneske-lige fjellområdene i sørøst. Uyuni (saltørkenen) er den store, hite flekken nede til venstre. Nordøst forUyuni ligger Potosí og Sucre, mens hovedstaden La Paz ligger nesten ved den blå flekken (Titicacasjøen) litt lenger oppe til venstre.

Flyet jeg satt på skulle altså til La Paz, verdens høyestliggende hovedstad (3660 m.o.h.)

Selv om denne byen har en fantastisk beliggenhet mellom en rekke fjell, er den langt fra vakker. Fattig-dommen er dessuten stor, og scener som dette, er dessverre en del av det dagligdagse.

Her er et oversikts-bilde av deler av sentrum.

-Og ett til, tatt etter solnedgang.

Dag nr. 31, fredag 18. juli:

Denne dagen kom til å blir meeeget spennende! Jeg skulle nemlig delta på et halsbrekkende mountainbiking-opplegg. Sammen med en gjeng med andre adrenalinsjokksøkere skulle jeg sykle THE DEATH ROAD!!!!! Veien blir også kalt "Den farligste veien i verden" fordi det ikke er NOEN andre veistrekninger på vår jord som årlig krever flere menneskeliv enn akkurat denne!

I det jeg møter opp på avtalt sted grytidlig om morgenen, hører jeg plutselig noen som roper: GUNNARRRRR!!!

Plutselig får jeg øye på Pamela og Kati, de to finske jentene som jeg var på tur sammen med i Salar de Uyuni en snau uke tidligere. De skulle også sykle dødsveien. For et sammentreff!!

Her er vi klare til start, 4700 m.o.h. Han i rødt er guiden vår, en trevlig svensk kille från Helsingborg.

I og med at også mange syklister stadig vekk dør mens de sykler dødsveien, var guiden vår utrolig nøye på alt som het sikkerhet.

Og du skjønner sannsynlig-vis hvorfor når du ser dette bildet.

Det er nemlig snakk om en smal og bratt grusvei med en del tungtrafikk og syklister (dvs bl.a. oss). Det finnes ingen gjerder e.l. og på det verste er det 400 meter rett ned i døden. I tillegg var det lett å få skrens i grusen, og dette ble bare verre jo lenger nedover vi kom.

Her er et bilde av meg i en av pausene, og i bakgrunnen foretar guiden vår periodisk kontroll av syklene.

60 av de 64 kilometrene vi syklet var bratte utforbakker, og dødsveien har sin ende i en liten landsby 1200 m.o.h. (Dvs at vi endte opp hele 3500 m lavere enn vi startet!!!)

Her har vi "The Nordic Team", dvs Kati (til venstre), Gunnar og Pamela.

Det var grisekaldt da vi startet 4700 m.o.h., men etterhvert som vi stupte nedover, ble det bare varmere og varmere, og plagg for plagg forsvant...

Ved endt løp ventet en iskald pils (eller brus) på hver av oss, og etter en etterlengtet dusj gaflet vi i oss en deilig lunsj.Så bar det tilbake til La Pa i minibuss.

Dag nr. 32, lørdag 19. juli:
Etter å ha sovet vel og lenge var jeg klar for Pa Pa sie severdigheter, og jeg startet med Coca-museet. Her fikk i de minste detaljer i cocaplantens (og kokainens) historie.

Så kom noe som var veldig gøy, nemlig Museo de Instrumentos Musicales.

Som musikkinteressert og ikke minst som musikklærer var dette uhyre interessant! Alle instrumentene på de tre bildene jeg har tatt med er fra Bolivia, men det fantes også et rom med instrumenter fra andre land.

(Jeg håpet på å finne en norsk langeleik, men dessverre, den hadde de visst helt glemt...)

Dag nr. 33, søndag 20. juli:

Jeg hadde tenkt meg en firedagers avstikker fra Andes-fjellene, og før de fleste bolivianere hadde stått opp, var jeg allerede på vei til Amazonas med flyselskapet Amaszonas!

Som dere ser, var det ikke akkurat snakk om noen jumbojet, og rullebanen vi landet på, var rett og slett en lang gresslette!!

Landsbyen hette Rurrenabaque (heretter bare RURRE), og dette var et perfekt utgangspunkt for min to-dagers jungeltur og to-dagers pampastur.

Sammen med tre sjokkerende asosiale sveitsiske gutter, en indianermann og en indianegutt, bar det oppover elva Beni i båt. Målet var den unike nasjonalparken Madidisom består av tropisk regnskog.

Det som gjorde turen vår ekstra spesiell, var at vi selv måtte bygge over-nattings-stedet vårt av bambus-stenger som vi hogde ned, og her ser dere resultatet:-)

Så var vi klare for dagens første jungeltokt. Her ser dere forresten litt jaguarbæsj. Vi så også spor etter puma.

I tillegg til at Madidi inneholdt en del unike planter, har man også observert over 1000 fuglearter her, dvs 10% av alle fuglearter i verden!! (Vi så bl.a. en sjelden kolibri!) I tillegg yrer det av insekter her, bl.a. en del mygg, dessverre, men det er heldigvis ingen malariafare her.

Her tar vi oss en velfortjent pause. Vi tygget cocablader i timesvis for å takle en intense varmen og luftfuktigheten. Pga alle skogens farer, samt alle myggene, måtte i dekke oss til fra topp til tå, slik at det ble enda varmere...

Her er en plante som okser med kanonfart. Indianermannen kappet den av kun en snau halvtime før, men i løpet av disse minuttene hadde den allerede rukket å vokse en hel centimeter!!!

Imens i utforsket regnskogen sammen med jungelmannen, måtte jungelgutten bli igjen i leiren for å lage middag til oss.

Etter å ha vandret rundt i jungelen i tre timer, var det deilig å unne seg et forfriskende bad elva:-)

(Her er de tre sveitsiske guttene, som stort sett ikke sa et eneste ord...)

Etterpå smakte det godt med middagen som jungel-gutten hadde laget til oss.

Kun med et lite stearinlys tent, lyttet i til alle de merkelige lyene fra det fantastiske dyrelivet omkring oss.

Så bar det avgårde på nattetokt langt inn i de skumle, mørke skogene. Om natta våkner nemlig mange dyrearter til live... Skal innrømme at jeg storkoste meg. Dette var virkelig spennende saker!

Dag nr. 34, mandag 21. juli:

For å være helt ærlig, sov jeg veldig dårlig om natta. I tillegg til en intens varme, gjorde myggnettingen det bare enda varmere, og lufta rundt meg var tett og ubehagelig.

Og som om ikke dette skulle væe nok, hadde det klart å lure seg inn en god del mygg, og nå hadde jeg myggstikk overalt! Det klødde intenst...

Etter en kjapp frokost, var vi klare for dagens jungeltokt.

Denne planten er ekstremt sensitiv. Berører du den, lukker den seg igjen øyeblikkelig!

Indianermannen forklarte ivrig de forskjellige plantenes nytteverdi, riktignok på spansk, men jeg forstod det meste.

Denne mauren skal du ha respekt for. Den er nemlig ganske så giftig...

Tro det eller ei, men dette treet kan fakisk gå!! Hvis det vil til et mer solrikt sted, danner det bare nye røtter i en retningen det ønsker å bevege seg!!

Etter to utfordrende jungeldager, var det deilig å være tilbake i Rurre igjen. Utfluktene mine var i regi av turoperatøren Anakonda, og på kontoret deres ble vi underholdt av denne krabaten:-)

Dag nr. 35, tirsdag 22. juli:

Så var tiden kommet for pampasuflukten min. Dette gledet jeg meg virkelig til! På pmpasene er det nemlig et fantastisk aktivt dyreliv!!

Først kjørte vi jeep i 3-4 timer på noen grusomme veier, og på et av stoppene våre ble vi ønsket velkommen av dette tissende vilsvinet!

Rett etterpå ble jeg bitt flere ganger i handa av en meget sint papegøye...

Den siste delen av reisen foregikk i båt oppoer ei lita elv. Som reisefølge hadde jeg tre koreanere og tre japanere, og jeg må bare si: De var utrolig festlige (særlig japanerne), og vi hadde det kjempemoro sammen!

Mens vi suser oppove elva, hører jeg plutselig en velkjent stemme: ¡Hola! ¡Hola! ¡¡¡Holaaa!!!

Jammen var det ikke Pamela, hun ene finske jenta!! Jeg rakk å gi respons, og i neste øyeblikk hadde vi sust langt forbi båten hun satt i.

I dette området yret det virkelig av eksotiske dyrearter, og selv om det i stor grad dreide seg om en del av de samme artene som i Pantanal, Brasil, var det mye mer intenst her.

Særlig alligatorer var det mange av. (Ikke caiman-alligatorer, slik som i Pantanal.)

Så var tiden kommet for dagens bad, men det var bare jeg og guiden som badet.

Asiatene var nok litt skeptiske pga alle alligatorne i området.

Plutselig kom det noen delfiner og joinet oss. Veldig artig å svømme med dem:-)

Guiden vår hette forresten Eric og var gift med Irene. På navnene kan det høres ut som om de var norske, men de var faktisk indianere!Ingen av dem snakket engelsk, så all guiding foregikk på spansk.

Asiatene kunne veldig lite spansk, og for første gang var jeg den som kunne mest spansk i et reisefølge.

Det betydde at det var JEG som måtte fungere som tolk! (Det gikk faktisk mye bedre enn forentet).

Dette skilpaddebildet har jeg ikke tenkt å kommen-tere nærmere...

Jeg vet at dette fuglebildet ikke er så bra, men det var fryktelig vanskelig å få tatt bilde av denne folkesky skapningen...

Denne var imilerid lydigere, og entet med å fly til jeg hadde tatt bilde av den:-)

Vel fremme i leiren slengte vi fra oss ryggsekkene våre, og så reiste vi til et sted hvor vi kunne få med oss den fantastiske sol-nedgangen!

Så bar det tilbake til leiren der popcorn og kakao ventet på oss!! Litt seinere var det middag.

Men selv om det forlengst var blitt mørkt, var ikke dagen omme ennå. Vi skulle nemlig få være med på en ulidelig spennende nattutflukt....i båt!

Det florerte av alligatorer, og det morsomme var at de var mye mer agressive nå enn på dagtid!

Plutselig kom det hoppende en masse fisk opp i båten vår. Det var sultne pirayaer!!! er og da fant jeg ut at det kanskje ikke var så lurt å site barbeint i båten....
Er den ikke søt?

Denne alligatorungen er bare seks månder gammel, men hdde likel sylskarpe tenner, så her gjaldt det å passe på...

Men jeg må innrømme at etterpå var jeg litt mer kritisk til ha jeg akkurat hadde gjort. I et økologisk pespektiv bør faktisk aldri holde et villdyr...

Her er jeg centimeter fra å kysse den vesle krabaten. Egentlig angrer jeg litt på at jeg ikke gjorde det, for det kan bli lenge til neste gang jeg får en lignende anledning...;-)

Dag nr. 36, onsdag 23. juli:

Vanligvis tilbringer man minst tre dager i pampasen, men jeg hadde bare mulighet til å være to. For å utnytte tida best mulig, hang jeg meg derfor på en gruppe med israelere denne morgenen.

De skulle nemlig grytidlig avgårde for å se sol-oppgangen. (Min turgruppe hadde egentlig ikke denne aktiiteten på programmet før dagen etter, men da var jo jeg reist...)

Da vi var på vei tilbake til camp'en med båt, kom vi plutselig over en veldig sulten alligator.

Jeg tenkte jeg skulle være litt snill mot den, og prøvde derfor å mate den med en leende piraya, men plutselig skled jeg i den glatte gjørma, rett mot gapet på den sultne alligatoren!!

Men som dere ser av bildet over, skvatt alligatoren til, og hoppet uti elva i stedet for å spise meg, og det var jo i grunnen like greit...

Men alligatoren var som sagt sulten, og den kom derfor raskt svømmende tilbake igjen, og fortsatte opp på land i retning meg...

Og endelig: Denne gangen gikk det bra. Sekunder etter lå pirayaen inni alligatorens mave.

Etter en noe dramatisk start på dagen kunne jeg puste lettet ut i en av henge-køyene mens jeg ventet på min frokost:-)

Etter morgenmåltidet dro jeg på anakonda-jakt med asiatene. Det dere ser her, er forresten ingen eng, hvis noen trodde det, men et VANN!! Det var bare det at det vokste ganske tett med gress der. (Slike steder er anakonaens favorittområder...)

Vi måtte rett og slett vasse i gjørme til langt oppetter lårene, og det var en ganske så tung fornøyelse i den steikende varmen.

Anakondaene her er ike blant de største, da må du til Brasil. Likeel var de ikke så små heller, dvs vanligvis mellom seks og åtte meter...

Vi delte oss etterhvert i to søkegrupper, der Eric, guiden vår, (bildet) ledet den ene gruppa, mens jeg fikk æren av å lede den andre.

Plutselig stoppet Eric opp, og gav tegn til oss om at her var det fare på ferde.

Kan dere se det?

Nede i gjørma lå det nemlig en caimanalligator og lurte, og høyst annsynlig var den både sulten og livsfarlig...

Og det var jo litt irriterende egentlig, for rett før hadde vi nemlig sett spor av en anaconda i denne kulpen, men pga caimanalligatoren måtte vi bare avslutte søket og returnere til leiren.

Ca et kvarter seinere hadde jeg utvekslet mailadresser med mine nye asiatiske venner, og satte kursen mot Rurre igjen.

Neste morgen var jeg tilbake i de gode, gamle (og iskalde) Andesfjellene igjen...