11. reisebrev: Ekvator, Otavalo, "The Quilotoa Loop" ...og Quito igjen. (Alt sammen Ecuador.)

Dag nr. 46, lørdag 2. august:
Tidlig om morgenen var jeg på vei med fly fra Manta (ved kysten) tilbake til Quito. Som jeg nevnte i forrige reisebrev, ligger Ecuadors hovedstad kun to mil sør for ekvator. Derfor var det en selvfølge at jeg tok turen opp til denne "magiske linja" når jeg først var så nærme.

Her er monumentet som markerer ekvator. Det er bare én hake ved det: Nyere målinger med GPS har vist at dette ikke er helt nøyaktig på ekvator. Da monumentet ble bygd, bommet man med 260 meter!!

Derfor tok jeg meg en kjapp spasertur bort til det som egentlig er ekvator. Den røde linja her går nemlig heeelt nøyaktig midt på ekvator!

Må innrømme at det føltes litt spesielt å stå med venstre-foten på den nordlige halvkule og høyrefoten på den sørlige halvkule. (Eller var det motsatt? Husker ikke helt... )

Det verste var at hvilken halvkule man befinner seg på, har innvirkning på gravita-sjons-kraften, slik at om man tapper ut vannet fra denne kummen kun en meter nord for ekvator, renner det ned i sluken mot solas retning, mens om man gjør det samme en meter sør for ekvator, renner vannet med solas retning.

(Nå hevdes det visstnok fra enkelte hold at dette ikke er tilfelle om man befinner seg så nærme ekvator som en meter, men....jeg så det jo med mine egne øyne...så da så....

Lurer du på hva jeg driver med her?

Gidder ikke å forklare... du kan heller spørre meg direkte:-)

(Men det har ingenting med ekvator å gjøre, selv om jeg bare befant meg noen meter i fra.)

Dette har heller ingenting med ekvator å gjøre. Det er bare en beskrivelse av hvordan indianerne kappet hodet av folk, og tilberedte de deiligste retter av det...

Fra ekvator tok jeg taxi to timer nordover til en by som het Otavalo. Denne byen er kjent for sitt ENORME lørdagsmarked der hele byen blir forvandlet til en GIGANTISK kjøpefest, og siden det var lørdag i dag, passet det jo PERFEKT å reise hit!!

Da jeg kom frem, var klokka allerede blitt 17, og det var litt krise, for de fleste bodene stengte allerede mellom kl. 18 og 19. Likevel rakk jeg å kjøpe julegaver til hele 11 personer!!! I tillegg ble det noen bursdagsgaver og et par ting til meg selv. Akkurat hva slags ting jeg kjøpte, kan jeg ikke si så mye om, siden en del av de som skal få gavene leser denne bloggen...

Men du verden så mye flott de hadde der! Det var nesten så det var litt godt at jeg kom rett før stengetid, for ellers hadde jeg vel bare kjøpt og kjøpt og kjøpt helt uten begrensninger... Jeg var nemlig kommet i skikkelig kjøpemodus:-)

Om kvelden vendte jeg tilbake til hovedstaden Quito. Jeg tok buss, og ved siden av meg satt det en guttunge som etterhvert sovnet i fanget mitt. Etterpå takket foreldrene hans meg for at jeg hadde tatt meg så godt av ham, men egentlig hadde jeg jo ikke gjort noe som helst..

Det var deilig å være tilbake igjen i Quito, og jeg opplevde en utrooolig festlig lørdagskveld der...:-)

Dag nr. 47, søndag 3. august:
Dette er søndags-markedet i den lille landsbyen Pujilí, og jeg kan berolige dere med at jeg ikke kjøpte julegaver der...hehe..

Saken var nemlig den at jeg hadde begitt meg ut på en av de mest spektakulære veiene i Andesfjellene, nemlig "The Quilotoa Loop!"

Grytidlig om morgenen hadde jeg tatt bussen to timer sørover fra Quito, og etter å ha byttet buss i byen Latacunga, var jeg altså på vei til den lille landsbyen Pujilí.

Hvis du liker bananer, bør du ta deg en tur hit!

I tillegg solgte de all mulig annen mat mellom himmel og jord, og jeg kjøpte meg en herlig lunsj for hele 5 kr...

Så var planen å ta bussen videre oppover fjellene, men vi hadde ingen bussjåfør. Han var ute på gatene for å få flere passasjerer med. Det var nemlig uaktuelt å kjøre en eneste millimeter før bussen var helt full!

(Dette bildet er også fra søndagsmarkedet.)

Jeg prøvde å late som om jeg ikke gadd å ta bussen likevel, men det brydde sjåføren seg lite om. (Denne taktikken virket nemlig da jeg var i Georgia i fjor.)

Det var imidlertid ikke bare jeg som mistet tålmodigheten. Etter en og en halv time hadde de fleste passasjerene fått nok, men omtrent samtidig fikk jeg en idé.

Jeg spurte sjåføren hvor mange flere passasjerer han trengte, og han svarte at vi kjørte når det var kommet to stykker til.

"Men hvis jeg kjøper billett for tre personer, har du jo tjent like mange penger, og da kan vi vel dra med en gang," sa jeg. (En billett kostet nemlig bare 8 kroner, så dette hadde jeg faktisk råd til.)

Sjåføren gikk med på dette, og et øyeblikk etter var bussen i bevegelse. De andre passasjerene ble veldig glade og takket meg, og "den merkelige mannen fra Norge" ble selvsagt dagens helt:-)

Vi kjørte gjennom et fantastisk vakkert landskap, og jeg hadde virkelig følelsen av å være langt hjemmefra.

Lonely Planet-boka mi anbefaler å bruke minst tre dager på "The Quilotoa Loop", men jeg hadde tenkt å klare det på kun dager.

Etter et par timer hoppet jeg av bussen, for her lå et av Ecuadors mest forbløffende syn, nemlig krater-innsjøen Quilotoa.

(Men samtidig må jeg jo si at dette bare var blåbær sammenlignet med verdens største kraterinnsjø som ligger i Øst-Tyrkia. Der har jeg faktisk vært guide for noen italienere og nederlendere, men nok om det...)

Det var fremdeles et par mil igjen til stedet hvor jeg hadde planlagt å overnatte, og det gikk ingen buss på flere timer. Dermed tok jeg beina fatt.

Og for en deilig tur!!!

Dere kan jo se det på bildet over: Landskapet var fantastisk, og jeg storkoste meg der mens jeg gikk...og gikk...og gikk.

For å slippe å gå langs grusveien, fant jeg en krøttersti som jeg fulgte, og underveis hilste jeg på både llamaer og villsvin... -og et selskapssykt esel.

Men etterhvert kom tåka, og det var heller ikke lenge før det ble mørkt. Derfor siktet jeg meg inn mot veien igjen.

Etter en stund møtte jeg noen innfødte bønder, og jeg spurte hvor langt det var igjen til Chugchilán, den lille landsbyen hvor jeg skulle overnatte.

De sa at jeg var ca halvveis, og spurte om jeg hadde tenkt å gå resten av strekningen også.

Jeg svarte bekreftende, og da sa den ene av den:

"Det ville ikke være en bedre idé å.........

(Plutselig kom det en buss rundt svingen.)

.........å ta bussen!" fullførte han andre.

Dette var jo mildt sagt perfekt timing. Jeg var trøtt og det begynte å bli mørkt, og vips - så kom det en buss!!

20 minutter seinere var jeg fremme i denne deilige fjell-landsbyen, og jeg overnattet på Hostal Mama Hilda (se bildet til venstre). Det ble drevet av verdens hyggeligste familie, og var oppkalt etter bestemora i huset.

Det er lenge siden jeg har følt meg så velkommen som her, og jeg ble tilbudt et helt fantastisk rom!

Og vet dere hva? Det var kjempebillig!

For et enerom med eget bad (og høy standard), samt en herlig tre-retters middag (med en likør attåt) og frokost betalte jeg under 90 kroner tilsammen!!!

Da jeg ankom, var det ca en halvtime til middag, og det betydde at jeg rakk å dusje pluss en ti minutters strekk på senga.

Ved middagsbordet ble jeg kjent med de andre backpackerne, dvs to stykker fra Nederland, to fra Italia og ei dame fra England. Menneskene var hyggelige, maten var kjempegod, og de hadde fyret i ovnen slik at også var godt og varmt.

Stemningen var veldig god, og jeg følte nesten at jeg var på ei norsk fjellhytte.

Etter middagen var det en aldri så liten over-raskelse på gang: Disse småjentene slo nemlig til med en folkedansoppvisning!

De var veldig flinke, og etterhvert tok de oss i hendene, og vips - så var vi revet med i dansen, vi også:-)

Men før det skjedde, hadde de danset en dans der denne neder-landske gutten i blå genser ble viklet inn i alle disse snorene.

Skikkelig festlig!

Til slutt lot Gunnar seg fotografere sammen med barne-stjernene.

(Som dere ser, fikk jeg til og med låne en ekte dansehatt.)

Skikkelig søte småjenter, altså!

Etterpå fortsatte festen for oss voksne. Dere ser bestyrer-innen helt til venstre. Hun gjorde alt hun kunne for at vi skulle trives best mulig.

Jeg må innrømme at jeg satt og småflørtet litt med dattera på 18. Ja, det ble en meget lystig kveld med dans og god drikke, skal jeg si dere...

Dag nr. 48, mandag 4. august:

Etter en god natt i ei deilig seng langt til fjells, smakte det utrolig godt med frokost. Ikke sant det ser koselig ut?

Vi var jo litt trøtte i trynet, da...men pytt pytt...

Siden det ikke gikk noen buss videre, hailket jeg med melkebilen, og klokka ni var vi på vei videre innover mot fjell-gårdene.

Vi måtte stå på lasteplanet, og stadig vekk kom det flere mennesker på. Til slutt var vi hele 18 stykker, kvinner og barn medregnet;-)

Helt fremst på lasteplanet sto denne lille tassen!

Grusveien var humplete, og det gikk ikke så lang tid før både Gunnar og ryggsekken hans var dekket av et grått støvlag...

Jeg innbilte meg at denne melkebilen dreiv og leverte ut melk til folk, men det var faktisk stikk motsatt.

Den kjørte fra gård til gård for å samle inn melk, og langs veien stod det barn klare med fersk melk på flasker.

All melken ble så tømt over i to store tønner som stod mellom oss på lasteplanet.

De var jo så søte, disse barna.

Selv om det var veldig ukomfor-tabelt å reise på denne måten, må jeg si at det var en fantastisk opplevelse å få være med på det!

Etter ca en time var vi fremme i landsbyen Sigchos, og herfra måtte jeg atter en gang klare meg på egenhånd.

Jeg strevde litt med å få haik. Fikk først sitte på med en bil som skulle hele to km (hurra!!), og så gikk jeg et stykke før jeg endelig fikk haik med en bil som skulle tilbake til sivilisasjonen.

Det var en familie på fem, og jeg måtte dele baksetet med disse tre brødrene.

Mellomste-mann var trøtt og sovnet etterhvert i fanget mitt.

Underveis kom vi over denne stygge ulykken. Lastebilen hadde veltet kort tid før, og sjåføren var hardt skadd. Det var ingen som hadde ringt etter ambulanse, så det måtte vi gjøre. Ungene ble dessuten litt skremt, og vi prøvde å roe dem ned så godt vi kunne.

Etter et par timer kjente vi endelig asfalt under hjulene, og så satte vi kursen mot Quito.

Familien jeg haiket med, skulle til en liten by i nærheten, og den siste halvtimen måtte jeg ta bussen.

Vel tilbake i Quito reiste jeg sporentreks til gamlebyen. Jeg hadde nemlig ikke rukket å besøke det kjente Santa Catalina-klosteret ennå.

På veggene hang det mange flotte malerier, men som dere ser, var noen av dem også ganske så skrekkinngytende.

På bildet over ser dere alle sjelene som må lide i helvete.

Og her ser dere en demon som torturer mennesker som har gått fortapt.

På et annet maleri kunne man se utsultede sauer som drakk alt blodet som flommet ut av Jesus mens han hang på korset...

Deretter besøkte jeg Basilica del Voto Nacional.

Her kunne man nemlig klatre heeeeelt til topps i tårnet, og da mener jeg faktisk heeeeelt til topps!

På slutten var det bare noen stiger, og det var skikkelig nerve-pirrende!!

(Dette bildet er tatt nedenfra og opp.)

Det var bare litt tynn netting å stå på, noe som gjorde det enda mer spennende. (Det var mange som ikke torde å klatre helt opp.)

Om kvelden ble jeg kjent med noen veldig hyggelige mennesker fra Colombia som jeg fremdeles har kontakt med på mail. Det passet jo forresten ekstra bra, for neste dag skulle jeg ta til på den siste uka av ferien min, og den skulle jeg tilbringe nettopp i Colombia.

-Men før jeg kom så langt, skulle masse spennende skje. Jeg rakk nemlig ikke flyet fra Quito til Bogotá, Colombias hovedstad...!!

Mer om dette i neste (og siste) reisebrev. Da skal dere også få bli med meg til Karibien, til Sør-Amerikas mest romantiske by! I tillegg skal dere få høre om da jeg ble utsatt for noe som fatisk kunne ha tatt livet av meg (seriøst).....men med min vante flaks, så overlevde jeg også denne gangen..

10. reisebrev: Nasca, Lima (Peru), Quito og Puerto López (Ecuador)

Dag nr. 41, mandag 28. juli:
Etter å ha kjørt ufattelig mye opp og ned og opp og ned hvert eneste fjell (virket det som) i Peru, var jeg endelig fremme i Nazca tidlig om morgenen.

Denne byen er kjent for én bestemt ting: Nemlig NAZCALINJENE!!

Fra Wikipedia:
Nazcalinjene er en samling på over 300 geoglyfer som ligger i Nazcaørkenen i Peru. Dette kunstverket befinner seg i et ekstremt tørt område og strekker seg ut mellom byene Nazca og Palpa. Linjene ble laget av den gåtefulle nazcakulturen mellom år 200 og år 600 etter Kristus.

Linjene danner mange slags mønstre. Disse mønstrene forestiller blant annet en kolibri, øgle, edderkopp og en ape. Selve bildene bare kan ses ovenfra. Derfor gikk det flere år før man oppdaget at linjene dannet bilder. Det gjettes på at nazcaindianerene lagde bildene til gudene de tilba, men ingen vet helt sikkert.

Linjene ble laget ved å fjerne det tynne laget av småsten ble fjernet slik at den lyse sanden under kom til syne. Man må ha brukt matematiske hjelpemidler for å få det til nøyaktig. Linjene har siden holdt seg i så mange år fordi det aldri regner eller blåser i Nazcaørkenen.

Man har lurt på hvordan de kunne komme til nytte når de bare kan ses ovenfra. En påstand som noen har kommet med, er at nazcaindianerne faktisk kunne ta seg frem gjennom luften. I 1970-årene prøvde noen å foreta et eksperiment hvor de laget en slags varmluftballong av bare strå og plantemateriale. Det har imidlertid aldri kunnet påvises at noe slikt var kjent på nazcaindianernes tid.

Linjene ble i moderne tid første gang beskrevet etter å ha blitt sett fra et fjell av noen arkeologer som holdt på i et område i nærheten. Dette fant sted i mellomkrigstiden, og like etterpå begynte amerikaneren Paul Kosok å skrive om oppdagelsen. Han samarbeidet med tyskeren Maria Reiche, som arbeidet med astronomi.

Siden den gang har det vært vanlig å tenke seg at tegningene hadde sammenheng med astronomiske observasjoner. Man har likevel ikke kunnet forklare nøyaktig hvilken betydning de hadde i så måte, og mange av de teoriene som Maria Reiche kom med, synes utilfredsstillende.

For å se linjene, måte jeg altså opp i lufta, dvs i småfly. I tillegg til piloten (som altså ikke var meg...) var det såvidt plass til tre passasjerer (hvis vi holdt inne magene). De to andre passasjerene viste seg å være to unge dansker!

Det var veldig vanskelig å fotografere disse linjene, men ganske brukbart ble det jo alikevel, da.

På bildet over ser dere edderkoppen.

Og her ser dere kollibrien.

På toppen av dette bildet ser dere den panameri-kanske hovedveien, (men den er ingen nazcalinje, altså...) Ved siden av denne veien er det et tårn, og derfra kan man faktisk se hendene (omtrent midt på bildet).

Etter en ganske morsom flytur, kastet jeg meg på første og beste buss til Perus hovedstad, Lima.
Da jeg kom frem, var det allerede blitt kveld, og egentlig reiste jeg dit bare fordi jeg hadde en flight derfra (til Quito, Ecuador) neste morgen. Likevel, når man først er i en megacity på 8-9 millioner innbyggere, murer man seg ikke inne på hotellrommet, men går ut for å more seg:-)

Dag nr. 42, tirsdag 29. juli:
Denne morgenen hadde jeg egentlig også en flight fra Cusco til Lima. Denne hang sammen med flighten min videre til Quito, og siden jeg altså hadde droppet den første flyturen, stod jeg i fare for at billetten min fra Lima til Quito hadde blitt slettet. Ifølge en hyggelig mann på et reisebyrå i Lima, var det lureste jeg kunne gjøre å møte opp grytidlig på flyplassen for å få ordnet opp i dette.

Men det som skjedde, var det motsatte: Jeg forsov meg!!!

I beste Mr Bean-stil flakset jeg ut til flyplassen, og jeg ankom over en time før flyavgang. (På internasjonale flighter i Sør-Amerika skal man imidlertid møte tre timer før, og alle som har fløyet i her borte, skjønner garantert hvorfor...)

Men jeg smilte og lot som ingenting, og i innskjekkingsskranken tror jeg knapt de merket at jeg jeg hadde droppet den første flighten.

Og vips var jeg klar for ECUADOR!!

Dette FANTASTISKE landet skulle vise seg å bli den mest positive overraskelsen på hele turen min. Trass sin lille størrelse har dette landet utrolig mye variert å by på. I tillegg var folk bare sååå fantastisk hyggelige!! Definitivt de hyggeligste menneskene i hele Sør-Amerika:-)

Dette skjønne, lille landet kan grovt sett deles i tre: De tropiske kystområdene, Andesfjellene og Amazonas. Jeg hadde tenkt å utforske alle tre delene, men droppet rett og slett Amazonas. For det første hadde jeg allerede opplevd både regnskog og pampas flere ganger allerede, og dessuten var det regntid der nå, noe jeg ikke likte tanken på.

Dette landet har forresten ingen penger. (Skal forklare seinere...)

Jeg landet glad og fornøyd i verdens nest-høyestliggende hovedstad, nemlig Quito, som ligger 2850 m.o.h. Likevel var det ikke så veldig kaldt her. Byen ligger nemlig kun to mil sør for ekvator!

Gamlebyen er kjent for sine utrolig vakre bygninger fra kolonitiden.

Likevel valgte jeg heller å bo i bydelen Mariscal Sucre, for her var det mye mer action!

Ifølge Lonely-Planetboka mi er dette området extremely dangerous after dark, og overalt hvor jeg fant turistinformasjon, lød det samme refrenget...

Som dere ser, var heller ikke Quito fri for barnearbeidere. Skoene mine trengte en puss, og ungene var fornøyd med slanten de fikk.

På bildet til venstre ser dere El Panecillo (Det lille rundstykket).

Denne høyden ligger omtrent midt i byen, og herfra har man en flott 360 graders utsikt.

Rett før solnedgang tok jeg imidlertid denne gondol-banen, telefériQo (med stor Q) opp til fjellet Cruz Loma, 4100 m.o.h.

Som dere ser, var det en noe luftig tur.....

Her oppefra var utsikten enda mer fantastisk, og først nå gikk det opp for meg hvilken fantastisk beliggenhet Quito har!

Det med at Ecudor ikke har noen penger:

Da landets økonomi brøt sammen i januar 2000, valgte man å innføre amerikanske dollar som landets offisielle valuta.

Siden dengang har derfor Ecuador ikke hatt en egen myntenhet, og ingenting tyde på at de kommer til å få det heller i overskuelig framtid...


Dag nr. 43, onsdag 30. juli:
Så var tiden kommet for å utforske kysten litt nærmere. Jeg gledet meg virkelig! Jeg hadde jo ikke sett havet siden jeg var i Buenos Aires tre og en halv uke tidligere.

Jeg tok fly rett vest ut til kysten og landet i Manta.

Så bar det et par timer sørover med en skrangle-buss på noen ekstremt humplete veier, og vips var jeg i den lille, idylliske fiskerlandsbyen Puerto López som lå ca én grad sør for ekvator.

I og med at jeg var ved havoverflaten og samtidlig så nærme ekvator, innbilte jeg meg at det skulle være veldig varmt her, men det var det ikke! Selv midt på dagen var det faktisk litt småkjølig. Et mer eller mindre konstant skylag kombinert med en frisk vind gjorde nemlig susen, og det viste seg at denne tiden var den kaldeste i løpet av hele året.

-Og den beste, fikk jeg høre. Store deler av året var det nemlig uutholdelig varmt her.

Jeg likte meg ufattelig godt her, og fant roen med en gang!

Folk var ualminnelig hyggelige, og til Gunnars store begeistring elsket de at jeg tok bilder:-)

Ja, noen kom faktisk løpende bort til meg og spurte pent om jeg kunne ta et bilde av dem, stikk motsatt av hva jeg oppleve i Andesfjellene. Der var folk atskillig mer reserverte og blyge, og likte absolutt ikke at jeg tok bilder.

Det var en fantastisk avslappet stemning her, og overalt smilte folk. Det var også veldig lett å komme i kontakt med folk. Ja, fktisk følte jeg meg nesten litt velkommen...;-)

Jeg bodde dessuten på et veldig koselig hostell, rett ved stranda.

Overalt på stranda ble det spilt fotball, og enkelte ganger gikk det rimelig hardt for seg..

Etter solnedgang ble alt bare enda mer idyllisk, og jeg tok meg en laaang vandretur bortover den nydelige stranda.

Dette blink-skuddet er favoritt-bildet midt fra årets sommer-ferie. Ikke sant at det er helt fantas-tisk?!!!!!

Denne mannen fikk nesten tårer i øynene over at jeg virkelig ville ta et bilde av dem.











Som dere ser på dette bildet, var det full fest om kvelden, og hele landsbyen var invitert (og kom!).

Og var man sulten, manglet det ikke på deilig mat å få kjøpt:-)

Jeg må innrømme at denne festen var noe spesiell. Hele stranda var plutselig forvandlet til et kjempe-pissoir. Det meste av hannkjønn stod nemlig og urinerte overalt på stranda!!

Det ble en seinere kveld enn jeg først hadde tenkt....

Dag nr. 43, onsdag 30. juli:
En av mine drømmer er å reise til Ecuadors mest fantastiske turistattraksjon, nemlig de unike Galápagosøyene. Men det er både ekstramt dyrt og krever veldig mye tid, så det var noe jeg avskrev temmelig tidlig i planleggingen av denne ferien.

Men det finnes en nødløsning, nemlig Noen mil utenfor Puerto López liger nemlig Isla de la Plata, populært kalt "Fattigmanns-Galápagos!" Dette er et slags Gálapagos i miniatyr. Selvsagt langt fra like fantastisk, men likevel finnes det et fremragende dyreliv her, først og fremst en del sjeldne fuglearter, kjempeskilpadder og sjøløver.

-Og som på Gálapagos: Dyrene her er overhodet ikke redd for mennesker! Hvis du f.eks. står en meter fra en fugl for å ta et bilde, opplever den deg ikke som noen trussel, bare som en slags irriterende paparazzifotograf:-)

På vei utover så vi dessuten flere hvaler, og det må jeg si: For noen flote dyr!!
Uten forvarsel kunne plutselig en av dem dukke opp kun 5-10 meter fra båten vår, og vi skvatt skikkelig til hver gang dette skjedde!

Etter ca tre timer ankom vi øya, og her var det både sol og atskillig varmere enn på fastlandet.

Vi vandret rundt på øya og tok bilder av både rare fugler og andre merkverdige ting, og det var VARMT!!

Flere steder hadde fuglene vært så utspekulerte å legge seg midt i stien, og tror du virkelig de gadd å flytte seg da vi kom??!

Disse to oppførte seg litt merkelig, men de var sikkert bare forelsket. (Dakan jo noen og enhver oppføre seg litt rart...

Guiden vår sa navnet på hver eneste fugl, men jeg gadd ikke å prøve å huske det engang...

Til slutt var vi veldig klare for å bade, og jeg ante lite om at under havoverflaten ventet en enda mer fantastisk opplevelse.

Det var nemlig korallrev her og en hel haug med utrooolig spesielle og vakre fisker!!

Vi snorklet og snorklet og snorklet, og særlig en polsk gutt og jeg ble heeelt bettatt av de superflotte fiskene!!

Lenge etter at de andre hadde svømt tilbake til båten dreiv vi og snorklet, og vi prøvde også å svømme ned til korallrevene for å få nærkontakt med fiskene. Kanskje ikke så rart at vi ikke hørte at de andre ropte at vi skulle gå...

(Men omsider kom vi jo tilbake, da;-)

Dag nr. 44, torsdag 31. juli:
Nok en opplevelsesrik dag ventet. I dag skulle jeg nemlig besøke en tropisk tørrskog som bare lå en snau halvtimes kjøring fra Puerto López. Det som var litt spesielt, var at jeg var den eneste turisten som hadde meldt meg på denne turen, og derfor fikk jeg min egen helt private guide!!

Må innrømme at det var deilig å slippe andre turister for en stund. Bare vi to vandret innover skogen, og vi kunne ta det i vårt eget tempo, uten å bli hindret av sinker og sånt...

Dette er en kaffeplante. Ikke så spesielt, tenker du kanskje.....hade det bare ikke vært for at den faktisk vokser vilt midt i skogen!

Dette var en veldig god frukt som jeg ikke husker navnet på.

Jeg husker forresten heller ikke navnet på guiden, men det var en gutt på 24 som både var født og oppvokst her langt inni skogen.

Han snakket selvsagt kun spansk, men etter å ha vært i Sør-Amerika i over seks uker, gikk det lekende lett å forstå det meste av hva han sa.

Dette er en termittue.

(Guiden var forresten veldig ivrig på at jeg måtte ta bilder. Hvis han forklarte noe, og jeg ikke var fremme med kameraet, kom det kjapt: "Skal du ikke ta bilde??")

Som dere sikkert har skjønt etterhvert, var det stort sett planteliv det dreide seg om på denne utflukten.

Dvs, vi så noen apekatter, og dessuten en kollibri. Den kan faktisk fly baklengs!!!

Her er vi på appelsinjakt. Dette er nemlig et appelsintre som vokser helt vilt inne i tørrskogen, og her var det bare å forsyne seg!

Her ser dere appelsinene.

(Angående fotograferingen min: Da vi var ferdige med turen, viste det seg at guiden var veldig interesert i bildene mine. De skulle visst lage noen nye turistbrosjyrer eller noe... Jeg skal sende ham alle bildene fra denne turen på mail:-)
Denne frukten heter visst maté...tror jeg....

Denne planten heter Oja de aire, og har en kjølende effekt. (Det kunne forresten trengs. Det å klatre oppover åssidene her i den ekvatorialske tørrskogen, var nemlig en ganske så heit opplevelse...

(Hmmmm...tror bildet av Oja de aire forsvant, gitt.... Planten dere ser på bildet over, heter nemlig Cordio sillo, og blir også brukt medisinsk, men er en helt annen en!

Denne planten heter Ortigilla de tigre og har skarpe pigger som man må passe seg for! Ifølge guiden min var det visst una planta muy brava! (En veldig vill plante...)

Denne planten heter caña agria og skal være effektiv mot gonoré!

Denne planten hadde en deilig mentolduft. (Una planta mentolada.)

Denne frukten heter maraculla og smaker godt:-)

Denne ferskvanns-krabben hette visst pancora. (Den var ikke så skummel som den så ut til:-)

Dette er en orkide.

Og dette er en banan-plante!

Dette er en Flor rosada, eller nellik, om du vil...

Denne blomsten heter San Juanillo. Det som er litt spesielt, er at bladene lukter kanel!

Denne rare, lange dingsen heter Elecho colgante rojo.
Denne orkideen var fantastisk flott!!

Overalt vokste det masse bambus, som hør seg bør i en tropisk tørrskog:-)
Denne blomsten smaker visst veldig godt sammen med slangekjøtt! (Om sommerfuglen likte slanger, har jeg ingen formening om...)

På vei tilbake igjen til sivilisasjonen, kom vi over denne mannen som drev og plantet kakaoplanter!!

Og noen minutter senere traff vi disse guttene som snekret et slags "be-skyttelses-hus" for planter. (Slik at villdyr ikke skulle spise på dem.)

En annen gutt tok seg en pust i bakken, og Gunnar holdt ham med selskap et halvt minutts tid før det bar videre.
Ikke lenge etter var vi fremme hos guidens mor. Hun hadde nemlig laget en deilig middag til oss. Det var tydelig at jeg likte maten, og hun var veldig godt fornøyd med det:-)

Så var tiden kommet for å forlate Puerto López.

Om kvelden tok jeg buss tilbake til Manta, for tidlig neste morgen hdde jeg en flight tilbake til Quito.

På bussdøra hang denne morsomme plakaten.

På norsk:
"Tiss glad og fornøyd, men tiss innenfor!"

(Kanskje noe for alle de tissende mannfolka på stranda i Puerto López...;-)