Brasilianere er ikke spesielt hyggelige og imøtekommende, og det er vanskelig å komme i kontakt med folk her borte. (Omtrent som europeere.) Men i og med at jeg har reist mye i Midtøsten de siste årene, har jeg nok blitt ganske bortskjemt i forhold til å være omgitt av hyggelige folk!
Jeg har jo kost meg veldig likevel, da. Det klarer man jo alltids når man går inn for det:-) Bl.a. var det ganske kult å cruise innover Rio de Janeiros verste slumområde bakpå en motorsykkel i full fart.....
Dag nr. 1, onsdag 18. juni:
Kl. 18:35 skulle Norwegianflyet mitt lette fra Flesland. Etter en forsinkelse på ca en time, var jeg endelig på vei til første stoppested: London. Natten brukte jeg på å forflytte meg fra Stansted til Gatwick. Jeg valgte selvsagt det biligste alternativet: Nemlig buss inn til sentrum, og så sitte en time utenfor Victoria Bus Station og fryse som gal sammen med andre særinger før bussen til Gatwick kom.
Dag nr. 2, torsdag 19. juni:
I mellomtiden var det blitt morgen, og neste reisestrekk gikk til Porto, Portugal. Dette flyet var kun en halvtime forsinket. Deretter bar det over Atlanteren til Salvador, Brasil. (Dette flyet var også bare en halvtime forsinket.)
Denne siste flyturen tok ca 9 timer, og med ett var jeg fremme!!Bildet til venstre ble tatt rett før landing, og nå skal det gå greit å få bildene opp i stort format ved å klikke på dem! (Vet at det ikke har fungert helt som det skal tidligere.)
Det nærmet seg solnedgang, men likevel var det hele 37 grader. Tatt i betraktning at det er vinter her nede nå, var jo ikke det så verst...
Jeg fant et veldig greit sted å bo midt i sentrum, og pga tidsforskjellen (5 timer) sovnet jeg rimelig kjapt. (Hadde egentlig bare tenkt meg en time eller så på puta, for deretter å ta meg en tur ut, men var så trøtt at jeg ikke våknet før neste morgen!)
Dag nr. 3,fredag 20. juni:
Salvador ligger ganske langt nord ved kysten, dvs bare 11 grader sør for ekvator.
Denne byen er sentrum for den afroamerikanske kulturen i Brasil, og det merkes på mer enn én måte:
Nesten alle som bor her er av afrikansk avstamming, dvs etterkommere av tidligere slaver.
Kulturen her er en herlig blanding av det afrikanske og det søramerikanske.
Ute i gatene høres afrikanske rytmer 24 timer i døgnet, og matkulturen er også sterkt preget av lokalbefolkningens opphav.Maten har forresten vært veldig god, definitivt den største positive overraskelsen hittil!
Samtidig er slett ikke alt bare positivt i Salvador. Kriminaliteten er høy, og som turist må man faktisk passe seg veldig.
Man må aldri gå i folketomme områder etter at det har blitt mørkt (ca kl. 18), og man må ikke under noen omstendigheter vise at man har verdisaker på seg. Hvis folk tar kontakt, er det som oftest fordi de vil lure deg.Resepsjonisten på hotellet gav meg klar beskjed om hvilke gater jeg måtte holde meg unna, selv midt på lyse dagen!
Om formiddagen ruslet jeg rundt i byen og besøkte flotte kirker og interessante museer. Som dere ser av bildene, var jeg også i kontakt med lokalbefolkningen, men i og med at portugisisken min er temmelig begrenset, ble det ingen direkte dype samtaler, kan du si...Om ettermiddagen gikk jeg på stranda for å bade. Vannet var litt småkaldt, men ellers var stranda grei nok den.
Dette bildet er tatt fra hotellet der jeg bodde. Beliggenheten var rett og slett fantastisk!!I og med at jeg gikk tidlig til sengs dagen før, gikk jeg ekstra seint til sengs denne kvelden...;-)
Dag nr. 4,
lørdag 21. juni:
Grytidlig om morgenen bar det ut til flyplassen igjen. Tiden var kommet for å utforske Rio de Janeiro!!!
Dette var første gangen jeg reiste med lokalfly i Sør-Amerika, og på forhånd hadde jeg hørt en del om hvor vanlig det var med forsinkelser her borte. Men det rare var at dette flyet kun var 10 min. forsinket. Ny rekord!!
Rio de Janeiro (heretter kun RIO) blir regnet for å være verdens vakreste storby, og det med rette!
Et veldig kjent landemerke er jo SUKKERLOFFEN (Pão de Açucar) på bildet til venstre. Herfra er det fantastisk utsikt utover hele byen.Jeg bestemte meg for å bo i IPANEMAdistriktet, ikke så langt fra COPACABANA, og ganske så nærme stranda.
Jeg sjekket inn på et hostell og fikk gleden av å dele rom med to australske gutter, to engelske gutter og ei engelsk jente. Utrolig hyggelige folk alle sammen! Deretter bar det sporentreks til stranda.
Etterpå var jeg innom en frisør for å kvitte meg med alt overflødig hår, og øyeblikket etter stod jeg i kø for å komme meg opp på Sukker-loffen. Men køen var LANG, og det tok TID, og til slutt var solnedgangen et faktum mens jeg FREMDELES stod i kø. Jeg ble pissur og gikk min vei. Det var jo liksom solnedgangen som var halve poenget med å ta gondolbanen opp, da!
I stedet tok jeg bussen til bydelen Flamengo, og der rakk jeg å ta noen bilder av disse fotball-spillende ung-dommene før det ble bekmørkt. (Dere kan se Sukkerloffen i bakgrunnen.)Hver kveld spiller tusenvis av barn og unge fotball på Rios mange strender, og det er derfor ikke så vanskelig å forstå hvorfor
brasilianere er så gode i fotball.Etterhvert senket som sagt mørket seg, og det var på tide å komme seg tilbake til hvor jeg bodde. Rio er nemlig heller ikke helt ufarlig etter mørkets frembrudd...
Dag nr. 5, søndag 22. juni:
Folk var i sjokk! REGN REGN REGN!!! Fullstendig hjelpeløse var vi vitne til det verste været på 7-8 år!!! i tillegg ble jeg kastet ut av rommet fordi det var fullbooket for neste natt, men vegg i vegg var det et tilsvarende hostell, drevet av noen svensker. Her havnet jeg på rom med en gutt fra Kvinesdal, en amerikansk gutt og et par jenter fra Irland. Dette var en meeeeeeeeget livlig gjeng, og jeg følte meg nesten som en gammel munk i forhold...
I dag skulle jeg på favelabesøk sammen med hun engelske jenta jeg sov med natta før.
-Hva en favela er???
Det er et fattig slumområde, eller en arbeiderghetto, og bare i Rio finnes det over 700 slike "brakkebyer".
Hvert område er kontrollert av represen-tanter fra en av de tre store narko-gjengene i Rio, og Rocinha, som forøvrig er den største favelaen i Rio, (se bildet over) var kontrollert av A.D.A. ("Amigos do Amigos", eller "Venner for venner".)Den veldig kjente filmen Cidade de Deus (Guds by) som gikk på norske kinoeer for noen år siden, handler om gjeng- og narkokriminaliteten i Rocinha.
Dette slumområdet ligger langs en åsside, og for å komme oss til toppen, tok vi motorsykkeltaxi. (På bildet til venstre ser dere hun engelske jenta som jeg reiste sammen med.)Vi var en gruppe på totalt 13 eventyrlystne turister, guidet av en tøffing fra organisasjonen "Be a local". (En organsisasjon som stort sett driver med crazy ting...)
Vi fikk klar beskjed om at de av oss som var gutter ikke måtte ha noen som helst kroppskontakt med disse halvkriminelle motorykkeltaxisjåførene, og i hvertfall ikke holde dem rundt livet mens vi suste oppover de svingete veiene i full fart.
På toppen møtte dette synet oss. Bildet taler vel egentlig for seg selv.....men sånn er det å bo i et slumområde.I tillegg pøset regnet ned, så allerede før vi tok fatt på "slum-vandringen" innimellom husene på vei ned, var vi søkkvåte og kalde.
Her ser dere forresten litt mer strøm-ledninger:-)Etter at guiden vår hadde fått tillatelse til å besøke ghettoen av noen som representerte A.D.A. var vi klare for å begynne nedstigningen til fots.
Hvis vi ville komme fra det med livet i behold, måtte vi dessuten følge noen svært strenge fotorestriksjoner. (Selv om det kanskje kan se ut som om jeg tok bilder hele tida, var det faktisk fotoforbud minst 90% av tida.)
På bildet til venstre ser dere en litt original måte å merke et hus på med nummer-skilt. Det er faktisk bare malt direkte på veggen!
Nedstigningen gikk greit. Vi måtte bare passe på å styre unna all hunde-bæsjen som fantes overalt. Dessuten var det både bratt og glatt. Jeg holdt på å gå på trynet en rekke ganger...
Pga regnværet var det begrenset med folk, men de dukket nå opp fra tid til annen, og som fattigfolk flest var de langt hyggeligere enn gjennomsnitts-befolkningen. Der og da skulle jeg ønske jeg var litt stødigere i portugisisk.
Alt ble veldig overfladisk når det eneste jeg gikk rundt og sa var "Hei", "hvordan har du det?" og "Ha det bra".
Omtrent halvveis nede i slummen møtte vi på disse to karene som holdt trommekonsert for oss.Som dere kan se, hadde de ikke annet enn søppelspann å spille på, men de var utrolig flinke!!
Flere av oss gav dem også en slamp penger etterpå. Ganske så ydmyke takket de pent, og så gikk de sin vei.
Vi var faktisk også innom et slags kunstgalleri.(Det har forøvrig ingen sammenheng med hva dere ser på dette bildet!)
På kunstgalleriet kunne vi kjøpe bilder malt av lokale kunstnere fra Rocinha, og på denne måten kunne vi være med og støtte lokalbefolkningen.
Denne familien var bare sååå hyggelig! Jeg er ikke sikker, men tror kanskje at hun til venstre og han til høyre var foreldrene til det lille barnet.I såfall var de jo svært så unge... (Bare synd jeg ikke kunne kommunsiere skikkelig med dem.)Situasjonen har heldigvis bedrert seg i både Rocinha og en del av de andre favelaene fordi det er mye nødhjelparbeid på gang.
Det er særlig en del evangelisk-kristne organisasjoner som bryr seg, og i disse ghettoene er det derfor veldig mange som har konvertert fra å være katolikker til å bli protestanter.To timer i ghettoen gjorde inntrykk, må jeg si. Plutselig betydde det så lite at vi frøs fordi regnet øste ned...
Om ettermiddagen lettet været noe, og jeg gikk på en liten byvandring i de sentrale delene av Rio.
Der møtte jeg bl.a. disse fotogene barna.Det kommer mer fra Rio i neste reisebrev, og da skal dere også få bli med til en strand som er ranket som en av verdens flotteste!! I mellomtida får dere bare kose dere der oppe i det kalde nord.
Det er forresten kaldt her også. I Foz do Iguaçu på grensa til Argentina har de meldt muligheter for snø. I såfall vil det bli det første snøfallet i historien!!!!!
Neste reisebrev blir......annerledes.... (Hva nå det måtte bety...:-)
Hele 8 uker har jeg satt av denne gangen, og jeg skal som vanlig holde et høyt tem-po. Det betyr at jeg i alle fall skal boltre meg i Brasil, Ar-gentina, Bolivia, Peru, Ecuador og Colombia. Muligens kommer jeg også til å touche innom Paraguay, Uruguay og Chile (helt nord). Uansett får jeg nesten en hel dag i Caracas, Venezuela når jeg er på vei hjem. Det betyr at jeg kan komme til å skulle innom 10 forskjellige land!!