8. (og siste) reisebrev - "Hjemme" igjen (i Tyrkia...)

Fremdeles søndag 29. juli:

I dag var altså målet mitt å komme meg fra Armenia til Tyrkia. Siden grensa mellom de to landene er stengt, måtte jeg atter en gang bruke Georgia som transittland. (Med andre ord har jeg nå vært i Georgia hele tre ganger i løpet av bare ti dager!)

Å komme tilbake til Tyrkia, var som å komme hjem. Endelig følte jeg meg fortrolig med både språk, kultur, rutiner og skikk og bruk. Tyrkia er jo også atskillig rikere enn de tre landene jeg nettopp hadde besøkt, og det vises på standarden, ikke minst på veistandarden.

Jeg gidder ikke å gå i detalj om alt som skjedde denne dagen, men her kommer noen stikkord:

-I luftlinje skulle jeg reise ca fem mil.

-I praksis ble det 50 mil gjennom tre forskjellige land.

-Pga mangel på offentlig kommunikasjon hailket jeg med seks ulike biler, bl.a. en trailer.

-Hele melkeruta tok ca 13-14 timer.

Her er et bilde av når jeg står i et veikryss og hailker. Hadde godt selskap av en soldat der som passet på at jeg ikke gjorde noe ugagn.

Det gøyeste var da jeg hailket med denne traileren. Underveis skulle de visst ha med seg en traktor. (Det gikk bra....til slutt!)

Vel fremme i den tyrkiske byen KARS, sjekket jeg inn på et ypperlig hotell. Deretter gikk jeg til nærmeste sykehus for å få tatt stingene i hodet. Såret så veldig bra ut, men jeg fikk likevel streng beskjed om at det måtte renses tre ganger daglig i ei uke, og ingen bading eller dusjing på ti dager! (Men.....det siste brydde jeg meg veldig lite om.)

Mandag 30. juli:

Egentlig var jeg ikke helt ferdig med Armenia. Dvs, jeg hadde ennå ikke besøkt den gamle armenske hoved-staden ANI...rett og slett fordi den nå ligger innenfor Tyrkias grenser! (Men heeelt på grensen til Armenia, dvs ca 10 meter.)

På bildet over ser dere et bilde av de flotte bymurene som omkranser Ani.

Denne byen lå en drøy halvtimes kjøring fra Kars, og i bilden diskuterte jeg heftig med den tyrkiske sjåføren. Det gikk i tyrkisk politikk, tyrkisk styresett og historie, og vi var i grunnen uenige i det meste.

Jeg kalte en spade for en spade, og minnet ham bl.a. på at tyrkerne hadde tatt livet av en million armenere, i tillegg til overgrep mot både kurdere og andre, og han ble selvsagt drittsur...hehe..

I baksetet satt det et slovensk par, og etterpå sa en av dem (gutten): Hmmm...interessant diskusjon dere hadde!

På bildet over ser dere Tyrkia til venstre for elva, og Armenia til høyre. Grensa er som sagt veldig stengt...først og fremst fordi Tyrkia nekter å ta ansvar for det grusomme folkemordet på armenerne for snart 100 år siden.

Åhhh.....har du noe vann til oss?!!!

Disse stakkars uttørkede barna møtte jeg nemlig også i Ani, og de var dødstørste pga den steikende varmen. De fikk den siste desiliteren jeg hadde igjen av vann, og delte broderlig på denne lille skvetten.

Så reiste jeg videre sørover mot de kurdiske områdene hvor jeg har noen av mine beste venner, og jeg gledet meg virkelig til de neste dagene!

Jeg skulle nemlig bo hele tre netter i denne fjell-landsbyen (den som er nærmest). Den ligger ca 2000 moh, rett nord for den store Van-innsjøen, og har omtrent 200 innbyggere.

Her kjenner jeg nemlig en helt fantastisk kurdisk familie. (Alle her er jo kurdere, da.) Det er en familie med hele 13 barn!!!!! Nå er den eldste 36 og yngstemann 14, så ting har jo roet seg litt, og seks av barna er dessuten giftet bort og bor andre steder.

Den altså meget produktive familiefaren MEHMET SALİH (som ble far som 17-åring) kom ut til hovedveien for å hente meg, og med seg hadde han nevøen MAZLUM, en 13-åring som tydeligvis hadde savnet meg veldig. (Det første han spurte meg om, var nemlig når jeg skulle komme på besøk neste gang!)

Til høyre ser dere gullklumpen Mazlum, og til venstre Mehmet Salihs yngste sønn, Uğur, på 14. Jeg bodde i et telt i hagen, og disse to fetterne var støtt og stadig på besøk. Det var nemlig litt stas å låne Gunnars mobil!

Her er forresten Mehmet Salihs kone. (Den eneste, faktisk...)

Denne meget bestemte damen er den eneste som klarer å sette sin mann på plass, og hun har altså født hele 13 barn!! Her holder hun på å bake brød til storfamilien.

Tirsdag 31. juli:

"Günnar, kahvaltı var!" (Gunnar, det er frokost!)

Jeg hadde sovet som en stein, og var veldig klar for noe å spise.

Til høyre sitter Mehmet Sahlis nest yngste sønn på 17, og i midten sitter tre av niesene til Mehmet.

Disse jentene var utrolig klengete, og det var vanskelig å få fred for dem. Absolutt hele tida skulle de besøke meg i teltet mitt, og i lengda ble det litt vel slitsomt.

Samtidig er det litt synd på dem, for de har mistet mora si. Og siden faren jobber i Istanbul, er det besteforeldrene deres (altså Mehmet Salih og kona) som har ansvaret for dem.

Tenk på det, da! Damen til venstre har i tillegg til å oppdra sine 13 barn også tatt på seg ansvaret for å oppdra disse tre jentene!

Denne dagen brukte jeg først og fremst til å daffe litt rundt i landsbyen. Det var først og fremst Mazlum som viste meg rundt, og selv om jeg har vært i denne landsbyen to ganger før, var det mye interessant å se.

Overalt var det masse dyr, -både sauer, kyr, høns, kalkuner, gjess, hunder og katter.

Det florerte også av barn overalt, og han karen her var ekstremt stolt av den nye sykkelen sin! Det var nemlig nesten ingen andre barn her som hadde sykkel.

De fleste mannfolka jobbet et stykke fra heimen, enten på jordene, eller som gjetere langt oppi gokk.

Foruten barna var det derfor bare damer igjen i landsbyen på dagtid. Det betydde at jeg var pent nødt til å menge meg en del med dem, og akkurat her er det tetid, men altså "only for Gunnar and the ladies".

Jeg klarte også å overtale Nüsbet, en av Mehmet Sahlis ugifte døtre, til å vaske klærne mine. Etter litt om og men reparerte hun også en av kortbuksene mine.

(Hun var kanskje den freidigste av alle ungene hans.)

Her får jeg servert middag i hagen utenfor teltet der jeg sov. Det var noe fisk de hadde fisket selv, og den smakte fortreffelig! I tillegg fikk jeg en slags egenprodusert yoghurt.

Om kvelden ville barna ha meg med dit hvor de melket sauene. Disse hadde jo vært på beite med mannfolka hele dagen, og nå når det nærmet seg solnedgang, gjorde kvinner og barn (+ Gunnar) seg klare til den store melkeseansen.

Mens vi ventet, lekte vi litt med alle lammene som utålmodig ventet på at mødrene deres skulle komme tilbake fra beiting.

Vi var tidlig ute, og mens vi ventet, satt damene og snakket om løst og fast, omtrent som på en norsk kvinne-forening eller "klubb".

Imens fløy jeg som vanlig rundt med fotoapparatet mitt, og det var nok av villige motiver, slik som f.eks. disse to brødrene på bildet over.

Så kom det store øyeblikket: Horder av sauer dukket med ett opp på haugen rett over oss! Lammene ropte på mødrene sine med sine spede lammestemmer, og søyene breket grovt tilbake.

Etter noen kaotiske minutter hadde hvert enkelt lam funnet sin mamma, og det var tid for "kveldsmat".

Etter at lammene hadde fått sitt, var det tid for melking, og det var litt av et syn! Noen av søyene ville nemlig slett ikke melkes, men da dro de gamle bondekjerringene dem bare etter spenene, og til slutt måtte jo øyene gi etter...hehe.. Enkelte av barna, slik som disse jentene, hjalp også til. Men ingen av guttene, selvsagt, for dette var jo "jentearbeid".

Småguttene "hjalp" heller gjeterne med å få alle sauene inn i inn-hegningen. Rundt om på alle kanter satt det også en del hunder som passet på at ingen av sauene stakk av. I det hele tatt var alt sammen utrolig velorganisert!

Og Gunnar storkoste seg midt oppi det hele. Dette var nemlig veldig forskjellig fra hva man vanligvis opplever på norske gårder.

Etter sauemelkingen var det tid for å melke kuene. Mehmet Salihs kone hadde jo holdt på med dette i alle år (foruten å føde barn), og hun hadde virkelig teknikken inne! Noen melkemaskin var det imidlertid ikke snakk om å investere i.

Onsdag 1. august:
I dag skulle jeg ha meg en liten fjelltur alene. Den lille landsbyen lå nemlig ved foten av Nemrut Dağı. (NB! Dette er et annet fjell enn det som har vært omtalt som Nemrut Dağı i tidligere reisebrev!)

Fjellet er litt over 3000 m høyt, og er egentlig kanten av et gammelt vulkan-krater. Vannet som ligger inni, er faktisk verdens største innsjø som ligger inni et vulkankrater, og det ER virkelig vakkert!!

Jeg var her også for et år siden, på en organisert utflukt med Mehmet Salih. Det var slik jeg ble kjent med ham, og da han etterpå inviterte meg ned til landsbyen, ble jeg altså kjent med familien hans også.

Om ettermiddagen var jeg tilbake igjen i landsbyen. Litt smådeppa var jeg, for dette var faktisk min siste kveld her.

Hadde egentlig lyst til å komme hit en gang om vinteren, men da er det visst en del snø og drittvær her, så det ble jeg frarådet.

Forhåpentligvis tar jeg heller turen hit når jeg har høstferie i oktober. (Noe av det beste ved å være lærer, er jo at vi har ferie nesten året rundt...;-)

I hagen der jeg bodde i telt, ble det dyrket allverdens spiselige saker, og fra et av trærne kunne vi plukke disse deilige bærene. Jeg aner ikke hva de heter, men det viktigste er at de smakte veldig godt!

Som dere ser, gikk det meste fritt her i landsbyen, men det var forsåvidt noe jeg ble vant til. (Det er Uğur dere ser til venstre i bildet.)

Hver morgen ble jeg vekket av en hane som gol, og høner som kaklet rundt teltet mitt. (Men en av nettene fikk jeg besøk av en frosk inne i teltet mitt, og det var ikke fullt så festlig...)

Torsdag 2. august:

Tiden var dessverre kommet for å forlate landsbyen, men først skulle det slaktes en sau. (Det hadde forøvrig ingen sammenheng med at jeg skulle reise...)

Mehmet Salih hadde reist til nærmeste by for å hente noen italienske og nederlandske turister som skulle guides rundt i Nemrut Dağı-området, og han ville gjerne dele guidingansvaret med meg. Han mente jeg ville ha svært positiv innflytelse på turistene! Så kult da, tenkte jeg.

Litt utpå formiddagen var tiden kommet for å ta farvel med mine utrolig gode venner i denne deilige landsbyen, og det var selvsagt vemodig. Noen strakser senere kom Mehmet Salih kjørende med turistene han hadde hentet, og så hoppet jeg også inn i bilen og begynte å jobbe som guide.

På egenhånd tok jeg bl.a. turistene med for å bade i det store vannet som ligger midt i vulkan-krateret.

Turistene var strålende fornøyd med servicen min, og ved endt guiding valgte tre av dem, en nederlandsk familie, å henge seg på meg videre. Jeg skulle nemlig tilbake til Diyarbakır, kurderbastionen som jeg hadde besøkt sammen med Magnar og Bjarte nøyaktig fem uker tidligere.

Da vi kom frem, hadde det allerede blitt seine kvelden.

Fredag 3. august:

Jeg brukte noe av dagen til å hjelpe mine nye neder-landske venner. Det var altså to leger som var gift, og de hadde med minstesønnen på 18.

De ville reise til "det egentlige Nemrut Dağı", der jeg også hadde hatt med Bjarte og Magnar. Sammen med KADİR, (en kurdisk kamerat av meg fra Diyarbakır som du skal få høre mye om mot slutten av dette reisebrevet,) fulgte jeg dem til minibussterminalen, og sørget for at de kom seg videre med rett dolmuş. På forhånd hadde jeg også ringt Osman, han kameraten min som plukket oss opp langs veien da vi besøkte Nemrut noen uker tidligere. Nå skulle han altså plukke disse nederlenderne opp.

Så var tiden kommet for å vie all min oppmerksomhet til familien ÇALIŞ, som nok er den familien her nede som betyr aller mest for meg. De er lutfattige og har masse problemer, men er samtidig helt fantastisk gjestfrie. På bildet over ser dere eldstesønnen MURAT sammen med tanta si. Han har fem barn, dvs to døtre og tre sønner. Alle de tre sønnene har en eller annen skavank, mens døtrene er helt friske. Det er også flere andre barn i familien som er fysisk og/eller psykisk syke. Årsaken er innlysende: Innavl.

Denne familien er nemlig veldig tradisjonell, og derfor er det viktig for dem å gifte seg med noen innad i deres klan. Resultatet er at mange er gift med sine egne søskenbarn, og når dette skjer i flere generasjoner på rad, må det bare til slutt gå veldig galt.

En av dem dette merkes best på, er Murats eldste sønn, Özgür på 13. (Han som sitter på fanget mitt lengst til venstre på bildet.) Da jeg første gang hilste på gutten for snart et år siden, var det faktisk ikke så ille, men den siste tiden har ting bare akselerert noe helt forferdelig. Fra før er han nok kanskje lettere psykisk utviklingshemmet, men i tillegg har han den siste tiden også utviklet alvorlige psykiske problemer. Skal ikke gå i detalj her, men det er ganske ille. (Gutten virker rett og slett sprøyte gal..) Og på toppen av det hele har han også fått epilepsi, og han fikk et stort anfall mens jeg var tilstede.

Faren vet ikke sin arme råd, for som sokkeselger tjener han slikk og ingenting, og i tillegg til å brødfø sine fem nydelige barn, må han også kjøpe dyre medisiner til Özgür. I tillegg er han svært bekymret for at også noen av de andre barna skal bli like syke som eldstesønnen. Det er nemlig noen stygge tendenser å spore...

Özgür er veldig, veldig glad i meg, og har snakket om meg daglig siden jeg besøkte dem i april. Noe av grunnen er trolig at jeg takler ham annerledes enn de fleste andre voksne. Når Özgür oppfører seg merkelig, blir han kjeftet på, og ikke så reint sjelden får han seg også en og annen ørefik. Jeg har gang på gang prøvd å forklare de andre voksne at gutten ikke kan noe for dette, og at kjeftingen bare gjør ham enda mer stresset og syk, men den eneste som later til å forstå hva jeg snakker om, er Murat, Özgürs far.

(Da Özgürs fetter på 17 ble irritert og slo til ham her om dagen, nærmest eksploderte jeg. Jeg presset 17-åringen oppetter veggen og ropte: "HVORDAN VÅGER DU!!!" (Familien ble litt paff, men jeg håper de husker det...)

Jeg tilbrakte resten av dagen sammen med denne familien, og særlig for Murat vet jeg at min støtte betydde veldig mye.

Lørdag 4. august:

Dette er Kadir, Murats lillebror. Jeg hadde tilbudt ham å bli med meg til Antalya et par dager. Han taklet høflig nei siden han ikke hadde fem flate øre, og nesten ingen andre klær enn de han stod og gikk i. Jeg gav ham imidlertid klar beskjed om at det med penger og klær skulle han ikke bekymre seg for, og etter å ha bearbeidet ham litt, ombestemte han seg!

Familien hans var veldig glad på hans vegne, bortsett fra yngstebroren Şaban på 17. Han var nemlig sint som en veps og grønn av misunnelse...

Jeg vil påstå at det er langt større for en fattig kurder fra Diyarbakır å reise 100 mil vestover til Antalya enn det er for en gjennomsnittlig nordmann å reise på sydenferie dit. Kadir hadde nemlig bare sett havet ÉN gang i sitt liv, nemlig da han en gang var i bryllup i İskenderun. Å bade i sjøen hadde han aldri gjort, men han visste at vannet smakte salt. (Svømme kunne han selvsagt ikke.)

Jeg sparte 90 kr på å prute bussbilletten kraftig ned, og brukte 55 av disse kronene på å kjøpe sandaler og to t-skjorter til Kadir. Så var vi klar for avgang. Klokka var 16, og vi skulle ikke være fremme før kl. 13 neste dag. Denne bussturen tar nemlig hele 21 timer, og mye av veien er helt forferdelig svingete og fæl.

Det var et stort steg for Kadir å reise så langt bort fra familien sin, og allerede etter to timer savnet han dem veldig... Rett før vi skulle begynne på den mest svingete etappen, fikk alle passasjerene utdelt spyposer! Jeg har heldigvis ikke så lett for å bli bilsyk, men Kadir fikk bruk for posen hele tre ganger...

Søndag 5. august:

Vel fremme i Antalya sjekket vi inn på pensjonatet til Ünsal, "backpackermammaen" min. Hun er vant til at jeg stadig kommer drassende med nye venner, men jeg var likevel litt spent på hvordan hun ville takle en fattig kurdergutt fra selveste Diyarbakır. Det gikk heldigvis bra.

Ikke lenge etter var vi å finne på Konyaaltı plajı, Antalyas mest overbefolkede strand.

-Og Kadir likte seg! Han rett og slett storkoste seg, og det var en opplevelse å betrakte ham der han for første gang i sitt liv badet i sjøen!!

Såret mitt i hodebunnen hadde nå grodd, og jeg badet derfor en del selv.

Egentlig har jeg ikke så mye spennende å fortelle fra disse dagene i Antalya, men om kvelden tok jeg Kadir med på en forholdsvis dyr restaurant. Han syntes imidlertid at dette var sløsing med penger. Det hadde vært mye bedre å bruke pengene på noe mer nyttig, som f.eks. klær, mente han:-)

Mandag 6. august:

Denne dagen fikk Kadir hilse på Ümit, han tyrkiske læreren (som vanligvis både bor og jobber i Norge) som Magnar og Bjarte hilste på fem uker tidligere.

Igjen var jeg spent på hvordan en velstående tyrker fra vest ville komme overens med en fattig kurder fra øst, men det skal jeg si dere: De to ble verdens beste venner, og det var jeg veldig, veldig glad for!

Vi tilbrakte mesteparten av dagen sammen med Ümit.

Tirsdag 7. august:

Mens jeg utnyttet den siste badedagen min på stranda, tok Ümit seg veldig godt av Kadir. Siden jeg skulle reise til Istanbul dagen etter, hadde Ümit tilbudt Kadir overnattingsplass helt frem til fredag. Da hadde nemlig guttungen tenkt å reise til storesøstera si som bor i byen Denizli, som bare ligger 3 1/2 time unna Antalya. (Rett ved Pamukkale, for dere som er lokalkjent.) Han hadde ikke sett henne på tre år og hadde tenkt å overraske henne!

Jeg hadde kjøpt ei ekstra bukse til Kadir, mens Ümit hadde gitt ham en del annet tøy som han selv ikke brukte lenger. Bl.a. en gul "TineStafett"-t-skjorte som Kadir ble veldig stolt over!! (Se bildet under.) I tillegg gav Ümit ham en trillebag som den overlykkelige gutten ble ENDA mer stolt over!!

Jeg gav ham også en lukket konvolutt som inneholdt en ganske stor pengesum. Denne skulle han ta med tilbake til Diyarbakır og gi som en overraskelse fra meg til storebroren Murat, han som hadde så mange bekymringer pga sine syke barn og dårlige økonomi.

Om kvelden inviterte Ümit (til venstre) to andre, og min siste kveld i Antalya ble veldig, veldig hyggelig!

Langt ut i de små timer var imidlertid tiden kommet for å ta farvel med to gode venner, og småsleip som jeg er, klarte jeg å få taxisjåføren til å kjøre meg tilbake til pensjonatet på dagtakst, selv om det var midt på natta:-)

Onsdag 8. august:

Grytidlig om morgenen ble jeg kjørt ut til flyplassen av ektemannen til backpackermammaen min. (Han heter ŞAVAŞ, og akkurat det er jo litt morsomt, for det tyrkiske ordet Şavaş betyr faktisk krig!)

I Istanbul flatet jeg litt ut, men ordnet også en del nødvendige småting siden det nå nærmet seg avreise til Norge.

Torsdag 9. august:

Så var den grusomme dagen kommet. Jeg måtte nå forberede meg psykisk på at flyturen til Norge kun var noen få timer unna. (Hadde jeg hatt med meg sorte klær, hadde jeg nok sikkert kledd meg i sort denne dagen...)

-Men midt oppi alt var det i alle fall verdt å merke seg én positiv ting: Jeg rakk for en gangs skyld flyet hjem!!!

I Amsterdam måtte jeg bytte fly, og på det siste strekket hjemover mot Bergen, fikk jeg selskap av KATJA, en tidligere kollega av meg fra tiden jeg jobbet i Samnanger.

Og på tax-free'en på Flesland stod "BAKER-TERJE" og ventet på meg. Vi to har reist på mange crazy turer sammen, og neste gang skal vi to reise sammen igjen!!

Og det må jeg si:

Vel hjemme i Åsane var jeg ikke det minste i tvil:

DENNE UTENLANDSFERIEN HAR SLÅTT ALLE TIDLIGERE REKORDER NÅR DET GJELDER OPPLEVELSER!!! JEG VIL NEMLIG ALDRI NOENSINNE GLEMME SOMMEREN 2007, OG HVA ALLE DISSE MØTENE MED MENNESKESKJEBNER HAR GJORT MED MEG.

Tusen, tusen takk for at

du har giddet å høre på

alt jeg har fortalt...

-Gunnar-

7. reisebrev - Hayastan (Armenia)

De angrep meg helt plutselig...bakfra. Et eller annet hardt traff meg i hodet, og med ett lå jeg hjelpeløs på bakken. Jeg silblødde fra hodet, og i løpet av kort tid var både t-skjorta og buksa mi fulle av blod. De tre bandittene hadde forduftet (heldigvis), og etterhvert var jeg også selv på beina. Men jeg var litt bekymret fordi jeg blødde så voldsomt. Det ville ikke stoppe heller. Dvs, etter 2-3 timer hadde det begynt å gi seg.

Resten av denne dramatiske historien skal du få höre etterhvert, men först må jeg fortelle hvordan det gikk da jeg skulle krysse grensa mellom Aserbajdjan og Georgia.

Fremdeles mandag 23. juli:
Vi hadde altså punktert, og det så virkelig ille ut med tanke på om jeg kom til å rekke å krysse grensa før midnatt. Da ville nemlig mitt aserbajdjanske visum være ugyldig, og jeg kunne bli anklaget for å oppholde meg ulovlig i landet.

Men taxisjåføren var rimelig effektiv der han skiftet dekk, og ca fem minutter på tolv var vi ved grensen. Passeringen gikk greit, og jeg kunne endelig puste lettet ut.

Jeg overnattet i den georgiske byen Rustavie, ca en halvtimes kjøretur fra grensa.

Det var seint på kvelden, litt for seint, kanskje... og jeg skulle bare ha meg en liten luftetur da jeg plutselig ble angrepet av tre menn. Alt skjedde så fort, og det var pengene mine de var ute etter. (Men det de ikke visste, var at jeg bare hadde ca 40 kr på meg!)

Jeg fikk et dypt kutt i hodet, men valgte likevel å vende tilbake til hotellet fremfor å oppsøke lege.

Tirsdag 24. juli:
Neste morgen tok jeg imidlertid turen til nærmeste lokalsykehus. Der sydde de fire sting UTEN BEDØVELSE! Det var ikke spesielt godt, for å si det sånn...

For å berolige bekymrede norske sjeler, kan jeg jo nevne at i skrivende stund er dette 15 dager siden. Stingene er tatt for lengst, og alt er såre vel!

Etterpå kjørte onkel politi meg tilbake til sivilisasjonen, og inni politibilen lekte vi oss litt med alle pistolene de hadde:-)

Deretter var jeg klar for nye opplevelser. För jeg forlot Georgia, var det ett sted til jeg ønsket å besøke, nemlig DAVIT GAREJA. Dette er et gammelt kloster, og jeg måtte kjøre laaangt med taxi for å komme dit. Jeg var så heldig å få en aserbajdjansk taxisjåfør, slik at det var mulig å kommunisere.

Det var fasci-nerende å gå rundt på området og klatre i fjellene, selv om det var dødsvarmt. Stedet lå kloss oppi den aserbaj-djanske grensa, og derfor ble dette stedet også kalt "det ytterste hjørnet av den kristne verden".

På bildet til venstre kan dere se en del grotter som ble brukt som kirker, og landområdet øverst til venstre ligger innenfor grensene til Aserbaj-djan.

Inni kirkene, som altså lå inni grottene, var det noen nydelige fresco-malerier. (Skulle gjerne tatt med flere bilder her, men det bregrenser seg litt...)

Deretter bar det videre mot den armenske grensa, og resten av reisebrevet vil handle om dette flotte landet. (Dvs...dere skal også få bli med meg inn i et land som egentlig ikke finnes... Men det skal jeg komme tilbake til.)

Selve grensepasseringen var jo litt morsom. Da jeg skulle bli stemplet ut av Georgia, spurte den meget sympatiske politioffiseren meg om jeg hadde vært i Kazbegi i Kaukasus, og det hadde jeg jo. Derfor viste jeg ham alle bildene mine, og han ble så imponert at han bare måtte kopiere hele minnebrikken min! (Og det tok jo sin tid...)

De armenske grenseoffiserene var imidlertid opptatt av en helt annen ting, nemlig at jeg nylig hadde vært i Aserbajdjan. Det var mye styr og store diskusjoner, men til slutt slapp jeg nå inn.

Armenia er et meget vakkert land med masse fjell. Bare 10% av landet ligger under 1000 moh.

Etter å ha prutet taxiprisen ned til det halve, var jeg endelig på vei til første stoppested, nemlig HAGHPAT i den fantastsk vakre Loridalen, helt nord i landet. Der bodde jeg hos hun damen til høyre på bildet over, og hun laget fantastisk mat til meg!

Om kvelden tok jeg meg en liten rusletur rundt i denne lille landsbyen som lå helt på kanten av et høyt fjell, og med ett var jeg omringet av innfdte. Veldig, veldig hyggelige folk. Jeg likte virkelig Armenia!

Onsdag 25. juli:

Ca 100 meter fra der jeg bodde lå dette gamle klosteret. Det er et av Armenias mest kjente, og som verdens eldste kristne land har Armenia haugevis av dem!

Etter å ha utforsket klosteret både inni og utenpå, var jeg veldig klar for å reise videre.

Jeg tok taxi til gruvebyen ALAVERDI, og derfra måtte jeg ta taubane for å komme opp til den lille landsbyen SANAHIN.

Der lå Armenias kanskje aller mest kjente kloster, og det VAR virkelig vakkert!

Sanahin hadde også en annen attraksjon, nemlig et MiG-jetfly!

Det var nemlig en armener som konstruerte den første typen jagerfly som Sovjetunionen brukte under 2. Verdenskrig.

I tillegg florerte det med unger i dette området, og de klatret som bare det på jagerflyet, selv om det var strengt forbudt..

Tilbake igjen i Alaverdi hadde jeg tenkt å kjøre videre sørover med marshrutka, men i og med at det var over to timer å vente, delte heller utålmodige Gunnar en taxi med disse to brødrene. De syntes det var artig å leke seg med mobilen min.

Vel fremme i VANADZOR, hadde jeg imidlertid tålmodighet til å vente på neste minibuss, og som dere sikket skjønner, var det ikke bare bare å lese armenske skilt. Fra før hadde jeg lært meg det georgiske alfabetet, men det armenske var enda verre, så jeg orket ikke å lære absolutt alle bokstavene. På skiltet til den gule bilen står det SEVAN med blå bokstaver, og Vanadzor med grønne, og nå var det altså Sevan jeg skulle til.

Sevan er Armenias største innsjø, og for et fjelland som ikke har noen kyststripe, blir denne vannpytten nesten regnet for å være et hav. Den ligger 1900 moh, og derfor er det en litt mer behagelig sommertemperatur her enn i hovedstaden Jerevan.

Jeg valgte å bli i dette området bare et par timer, for planen var å rekke å komme meg til Jerevan før leggetid. Det var egentlig en hel komers, for plutselig ville ikke taxisjåføren kjre lenger, (han latet som om han fikk motorstopp,) og dermed måtte jeg ut med tommelen og forsøke å haike. Jeg fikk sitte på med en svært hyggelig famile, og de kjørte meg akkurat dit jeg skulle.

Torsdag 26. juli:

Denne dagen styrte jeg rundt for å rekke mest mulig. (De tre neste bildene er fra Jerevan.) I tillegg til at jeg besøkte en masse kjente steder i hovedstaden, måtte jeg også innom et sykehus for å få renset såret jeg hadde i hodebunnen.

Dessuten styrte jeg litt for å få skiftet over-nattingssted. Jeg bodde nemlig på loftet hos ei gammal kjerring, og det var greit nok at det var billig, men det var også uutholdelig varmt! Det er ikke ofte jeg klager over at det er varmt, men ved midnatt var det fremdeles 33-34 grader ute, og på loftet til den gamle dama (hun var kanskje ikke så veldig gammel, da..) var det mye, mye varmere. Midt på dagen hadde det vært 45 grader, og loftet hade fått en solid dose oppvarming.

Jeg hadde også enda et ærend denne dagen, nemlig å skaffe meg visum til et land som ikke finnes...

(Kommer tilbake til dette seinere.)

-Og som om ikke dette var nok, rakk jeg også en tur til den lille byen ECHMI-ADZIN.

Byen lå ca tre mil nord for Jerevan, og her lå hovedsetet for den armenske kirken. (En slags armensk vatikanstat, liksom..)

Midt i smørøyet lå det en fantastisk katedral, og her var all verdens skatter osv samlet.

Bl.a. denne dingsen her, som ifølge armensk kirke-tradisjon skal være våpenet som en romersk soldat stakk i siden på Jesus på vei til Golgata.

Fredag 27. juli:
I dag skulle jeg altså til et land som ikke finnes, nemlig NAGORNO-KARABACH. I dette området har det hovedsakelig bodd armenere, men Stalin gjorde det til en aserbajdjansk autonom provins i Sovjettiden. Mange aserbajdjanere ble også flyttet dit.

Etter Sovjetunionens fall ønsket et flertall av innbyggerne der å lösrive seg fra Aserbajdjan, og da ble det selvfølgelig bråk, for aserbajdjanerne regner Nagorno-Karabach som sitt kulturelle hjerteland. Borgerkrigen varte frem til våpenhvilen i 1994, men den dag i dag er forholdet mellom Armenia og Aserbajdjan meget anspent, nettopp på grunn av Karabach-konflikten.

Nagorno-Karabach har erklært seg som en selvstendig republikk med eget parlament og greier, men republikken er kun anerkjent av Armenia. Den eneste måten å komme seg dit på, er ved å skaffe seg visum fra Nagorno Karabach sin ambassade i Jerevan, Armenia - forøvrig den eneste ambassaden dette "landet" har i hele verden!

Jeg hadde jo allerede skaffet meg dette dumme visumet, men passet på å få det på et separat ark. (Et Karabachisk visumstempel i passet mitt ville nemlig ha gjort det umulig for meg å reise til Aserbajdjan seinere...)

Etter åtte timer på buss, var jeg endelig fremme i dette merkelige fjellandet. På rutebil-stasjonen i "hoved-staden" STEPANA-KERT ventet sjåføren ARARAT og guiden MARIA på meg. De to skulle nemlig ta meg med på en uforglemmelig rundreise.

Etter å ha besøkt den ødelagte byen SHUSHI, kjørte vi nordover, og det pøsregnet!

Omsider var vi framme ved klosteret i GANDZA-SAR. I 1995 (tror jeg det var) skjedde det et mirakel her. En engel viste seg på veggen inni kirken, og etterpå ble det et avtrykk etter engelen.

Dere kan se det ganske tydelig på dette bildet, og det er ingen som har klart å forklare på vitenskapelig vis hvordan dette har skjedd... Derfor blir dette stedet regnet som spesielt hellig.

På vei sørover igjen passerte vi dette morsomme hotellet, som altså skal forestille Titanic. Det er et meget eksklusivt hotell bygget av en eller annen lokal riking.

Deretter kjørte vi vestover mot fronten, altså våpen-hvilelinjen fra 1994. Denne tanksen er visst til minne om alle de mangfoldige soldatene som døde i dette området.

Her var det også en del fraflyttede landsbyer. Folk måtte jo flykte i hui og hast, og nå er det bare ruiner igjen.

Jeg hadde lyst til at vi skulle besøke den tidligere aserbajdjanske byen Agdam. Her bodde det 100.000 mennesker, men alle som en måtte flykte, og nå er det bare en tom spøkelsesby.

Byen ligger utenfor Nagorno-Karabachs grenser, og derfor er det ikke lov å kjøre dit, men jeg prøvde likevel å overtale sjåføren til å gjøre det. Jeg VET at han KUNNE ha gjort det hvis han ville, men... som armener ønsket han vel ikke at jeg skulle se hvor mye aserbajdjanerne led under denne blodige krigen.

Etter å ha sett mye som gjorde inntrykk, var vi tilbake igjen i Stepana-kert, og jeg skulle altså bo hos familien til Ararat (sjåføren). Her er et bilde av familien hans, og det var svært hyggelige mennesker!

Etter en aldeles nydelig middag, tok Ararat frem to vodkaflasker, en svak (40%) og en sterk (70%). Han mente nemlig at jeg ikke ville tåle den sterke, så den drakk han selv, mens han sjenket meg fra den "svake" flaska. (Du kan si det sånn...vi drakk mer enn ett glass hver....)

Sønnen deres var en skikkelig moroklump som klatret både høyt og lavt. Han fant også fort ut hvordan han skulle finne fram til masse gøye ting på mobilen min.

Han var en skikkelig godgutt, og vi spøkte med at jeg kunne prøve å smugle ham med meg til Norge, oppi den store ryggsekken min..hehe..

Lørdag 28. juli:

Jeg reiste tilbake til Armenia tidlig om morgenen. Planen var nemlig å beske det fantastiske klosteret i TATEV helt sr i landet, bare et par timers kjøring fra Nagorno-Karabach.

Vi kjørte gjennom et fantastisk landskap! Veiene var imidlertid ikke like fantastiske, og det endte med at det meste av understellet på taxien løsnet..hehe...

Her ser dere et bilde av klosteret i Tatev. Fantastisk flott og idyllisk beliggenhet, laaangt oppi gokk!!!!

Dette er Armenia på sitt beste, og det var definitivt verdt den lange kjøreturen!

Om etter-middagen reiste jeg tilbake til hoved-staden Jerevan, og vi passerte bl.a. fjellet Ararat, der Noahs ark strandet. Fjellet er også synlig fra Jerevan, selv om det ligger innenfor Tyrkias grenser. Med sine 5165 meter, er det Tyrkias höyeste fjell.

Jeg hadde egentlig ingenting spesielt jeg skulle i Jerevan, men måtte overnatte rett og slett fordi det allerede var blitt seine kvelden.

Søndag 29. juli:

I dag var målet å komme meg tilbake til Tyrkia. Siden alle grenser mellom Armenia og Tyrkia er stengt, måtte jeg atter en gang bruke Georgia som transittland. I luftlinje skulle jeg egentlig bare bevege meg noen ganske få mil, men brukte faktisk hele dagen pga lange omveier og to grensepasseringer.

-Og hvordan det var å komme tilbake til Tyrkia, skal dere få höre mer om i neste reisebrev. Jeg opplevde nemlig noen HELT FANTASTISKE dager i en fjellandsby som ligger laaangt oppe i fjellet... :-)

-g-